Kommentar

Noe med Trump  får en bestemt type liberale til å se ham som et problem og ikke en løsning. De er manisk opptatt av ham i den grad at de ser ham som en trussel mot en internasjonal orden USA har vært garant for. De personliggjør politikken slik at det er Trump som person det er noe galt med. Endringer i den strategiske situasjonen forbigås i stillhet. Fra regjeringsmøtet i Det hvite hus 12. februar. Foto: Carlos Barria / Reuters / Scanpix.

 

Det kanskje største lavmålet i utenriks­politikken til Tysklands statsminister Angela Merkel har vært hennes gjentatte uttalelser om at USA ikke er til å stole på, og at Europa derfor må beskytte seg selv.

Nå ser det ut til at også Norges utenriks- og sikkerhets­politiske myndigheter tenker i de samme katastrofalt dumme baner som regjeringssjefen hos den økonomiske stormakten og utenriks­politiske dvergen Tyskland.

Klassekampen skriver mandag at oberstløytnant Kåre Brændeland, som arbeider med internasjonal sikkerhetspolitikk i Forsvarsdepartementet, under et foredrag ved Krigsskolen i januar fortalte publikum at

amerikanerne undergraver selve målsettingen med norsk utenriks­politikk.

Angivelig er USA intet mindre enn

den staten som kanskje i størst grad er en trussel mot den multilaterale verdensordenen som Norge forsvarer.

Hva i all verden er det han sier?

I den grad det Brændeland sier er symptomatisk for regjeringens sikkerhets­politiske tenkning, hvis man kan bruke et slikt ord om et sammenbrudd i tenkningen, viser det at landets øverste ledelse forveksler mål og middel.

I verden utenfor bakvendtland er en stats viktigste mål å skape sikkerhet for sine innbyggere, og for å oppnå det målet kan man benytte seg av forskjellige virkemidler. En multilateral verdensorden kan være et godt eller et dårlig middel til å oppnå det målet, det kommer an på omstendighetene.

Både USAs president Donald Trump og hans utenriks­minister Mike Pompeo har ved flere anledninger latt verden forstå at den multilaterale verdensordenen slik den fungerer i dag, ikke er hensiktsmessig for den amerikanske sikkerhets­politikken, og hvis man lytter til deres resonnementer er det lett å si seg enig.

En nyorientering på dette punktet fra vår viktigste allierte, er ikke noe den norske regjeringen kan tillate seg å avfeie eller stritte voldsomt imot, men det er den altså snublende nær å gjøre.

Vanlige virkemidler for å oppnå sikkerhet, som utvilsomt er mer treffsikre enn en «multilateral verdensorden», er det å ha et sterkt forsvar og det å være en god alliert, som dermed både kan forsvare seg selv og forvente at ens allianse­partnere vil stille opp for en.

Slik Norge har stelt seg de seneste tiårene, er ingen av disse betingelsene oppfylt.

Det burde ha vært en vedvarende sikkerhets­politisk skandale, men er det ikke. Interessen for temaet i norsk politikk og offentlighet er så godt som null, og personene som tenker godt om det i kongeriket, får plass i et par drosjer. Resten er i sikkerhetspolitisk koma.

Talen som utenriks­minister Ine Eriksen Søreide holdt under Atlanterhavs­komiteens konferanse på Leangkollen mandag i forrige uke, peker i retning av at oberstløytnant Brændelands ideer også langt på vei er regjeringens.

Det første Søreide sier etter å ha hilst forsamlingen, er dette:

International law is our first line of defence.

But how effective would it be without the institutions and practices that make up our security architecture? Institutions such as Nato, the EU, the OSCE and the Council of Europe?

Beskrivelsen vitner om klart manglede realisme, ikke minst fordi forsvar er noe som for alvor kommer til sin rett i krig, altså når internasjonal lov gjerne har opphørt.

Den europeiske union ble ellers virkelighet med Maastricht-traktaten så sent som i 1993, etter at Vest-Europa i nesten et halvt århundre hadde nytt godt av en fred hverken EU selv eller forgjengeren EF gjorde noe for å oppnå. EF var da også et frihandelsforbund og ikke en sikkerhets­politisk allianse, og konsekvensene av det i dag er så pinlig opplagte at det holder å åpne en avis for å få øye på dem.

Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa ble stiftet i 1973, etter nesten tredve års fred. Europarådet har riktignok en lengre historie, men kan noen være i tvil om a) at det var NATO som garanterte den internasjonale loven alliansens medlemmer dro fordel av etter krigen, eller b) at det var USA som i praksis var den klart fremste garantisten?

Den gang som nå er det amerikanerne som sikrer at det overhodet finnes noe som er i nærheten av å kunne kalles en internasjonal lov, men denne loven er ingen garanti for bevarelsen av vår frihet. Garantien består i at alliansen av de demokratiske stormaktene forblir militært sterkest uten å bli uvenner også i fremtiden. For mindre land er det derfor avgjørende å ha et godt forhold til de demokratiske stormaktene. Fremst av disse er USA og Storbritannia.

Hvem andre skal kunne garantere friheten idet autoritære stormakter som Kina og Russland finner sammen? Trump er fortjenstfullt i gang med å konfrontere Kina geopolitisk, mens Norge kryper for kineserne for å få solgt fisken vår.

I talen sin viser Søreide at hun er sterkt påvirket av EU-tenkning, for eksempel idet hun trekker sammenligningen mellom vår tid og tiden før første verdenskrig, noe Frankrikes president Emmanuel Macron også ynder å gjøre, eller idet hun priser det europeiske samarbeidets fedre Schumann, Monnet og Adenauer, slik den politiske liturgien i EU gjør stadig vekk.

Den norske utenriks­ministeren har åpenbart sans for abstrakte konsepter, som «sikkerhets­arkitekturen» i Europa – et fint buzzword i en virkelighet hvor det kun er Storbritannia og Frankrike som har sterk militærmakt. For den som i praksis ikke har et forsvar, er det mer komfortabelt å snakke om «sikkerhets­arkitektur».

Denne abstrakte strukturen møter «utfordringer»:

So what are the main challenges to the security architecture in Europe?

Søreide ser minst fem, og den fremste «utfordringen» – som altså er en skjønnmalende omformulering av ordet problem – er i hennes verdensbilde USA:

First, uncertainty about future US leadership in Europe and great power participation.

Hva skriver den amerikanske ambassaden hjem når den norske utenriks­ministeren nevner USA først i en fortegnelse over sikkerhets­politiske problemer?

Dette er i praksis ikke svært forskjellig fra det Merkel sier.

Til tross for et helt unødvendig spark til Trumps twitring (har hun ikke bedre kilder til den amerikanske presidentens tenkning?) er Søreide påpasselig med å nevne at USA fremdeles er sterkt tilstede militært i Europa på en måte som ingen kan erstatte. Men det er kritikken som som fester seg:

However, we are also seeing a US that questions international cooperation on a more fundamental level. A US that has pulled out of certain international institutions and agreements. That occasionally questions the value of key institutions. And that increasingly treats international relations, and at times even strategic matters, in transactional terms.

Such developments are a source of concern.

Problemet er at Søreides bekymring er det hun oppfatter som USAs feil. Hun kan umulig ha gjort noe forsøk på å se tingene fra en amerikansk synsvinkel.

Voksne mennesker som opplever dårligere relasjoner til omverdenen enn før, har gjerne for vane å spørre seg om de selv har noe ansvar for at det er blitt slik. Det burde ikke kreve særlig mye selvransakelse for å innse at europeerne er den utro ektefellen i NATO-ekteskapet, ikke amerikanerne. For med unntak av Storbritannia, Polen og noen få andre tar ikke de europeiske landene nok ansvar for selv å ha sterke forsvar.

Henger den manglende evnen til ikke først å se bjelken i eget øye sammen med den generelle svekkelsen av kristen kultur i Norge? Klassisk kristen etikk krever at man alltid driver selvransakelse. Kan det hende at konflikten er min egen feil? Gjør min egen egosentrisme at jeg ikke ser den andre partens gode sider?

Det er uansett grenser for hvor lenge man kan være gratispassasjer her i verden, hva enten det gjelder et ekteskap, et arbeidsforhold, et dugnadsprosjekt, en militærallianse eller en hvilken som helst annen byrdefordeling. USA har i flere år, også før Trump ble valgt som president, insistert på at de europeiske NATO-landene må styrke forsvaret.

Disse vil imidlertid ikke betale forsikringspremien, men mener likevel at en manglende forsikring ville være forsikrings­selskapets skyld.

For vårt eget lands vedkommende er situasjonen at vi ikke har noe forsvar. Men for den norske utenriks­ministeren er altså ikke hovedproblemet vår egen udiskutable utilstrekkelighet, men at amerikanerne sier klart fra om at denne utilstrekkeligheten ikke er akseptabel.

Hvor mange ekteskap ville ha overlevd denne dynamikken?

I Norge finnes det ikke noe klart politisk alternativ til denne svimlende mangelen på sikkerhets­politisk kompetanse. Når var det egentlig at fraværet av sikkerhets­politisk tenkning – noe også en ellers oppegående Carl I. Hagen fra tid til annen viser – ble totalt i Norge?

Det hjelper ikke stort at utenriks­ministeren indirekte og i forbifarten under det neste punktet erkjenner at Norge er en del av problemet:

Nato is materially stronger than before. But its internal cohesion is under pressure. The issue of burden sharing is one of several challenges that could drive us further apart if we do not resolve them in time.

For Søreide nevner avslutningsvis press mot demokratiet i visse NATO- og EU-land som en kilde til bekymring, med dårlig skjult adresse også til USA – foruten Italia og de østeuropeiske landene.

I hennes mentale univers er man bekymret for den man ikke klarer seg uten:

I will make three suggestions for the way forward.

First, we need to keep the great powers in, and above all the US.

Norges ambisjoner i FNs sikkerhetsråd handler likevel om å bevare den multilaterale ordenen som Trump-administrasjonen ikke lenger finner hensiktsmessig:

Our institutions are only as strong as we make them.

That is why reform will be high on our agenda if we are elected to a non-permanent seat on the Security Council, and that is also why the Government is preparing a white paper on reforming and upholding multilateral cooperation.

Søreides tale preges av en nokså uforståelig «vi vet best»-holdning, selv om hun langt ute i talen innrømmer at vi nok må satse mer på forsvaret, for deretter å unnskylde seg om hvor vanskelig det er og hvor lang tid det vil ta. Hun er ganske enkelt altfor liten for stolen hun sitter og skryter i.

Et land uten et forsvar burde simpelthen ikke opptre på en så kjepphøy måte som den norske regjeringen gjør på dets vegne. Det å behandle den man ikke klarer seg uten, som et problembarn når man selv er den største drittungen, vitner om manglende dømmekraft.

Hvor mye bedre er egentlig forståelsen av verdenssituasjonen i dag enn i dagene før 9. april 1940?

Det norske sikkerhets­politiske establishment risikerer simpelthen å rote bort Norges ytre, nasjonale sikkerhet slik den indre sikkerheten og harmonien er blitt rotet bort med den vettløse migrasjons­politikken.

Om man skulle besvare spørsmålet om hva som truer Norge, er det fristende å peke på landets øverste ledelse.

Den britiske forsvars­minister Gavin Williamsons nylige tale om Storbritannias fremtidige sikkerhets­politikk kunne knapt ha vært en sterkere kontrast til Søreides ordgyteri.

Williamson har for eksempel en helt annen innstilling til allianser – mer pragmatisk, mindre ideologisk:

[I]n such an uncertain age, like-minded nations must come together to increase their own security

Den britiske forsvarsminister nevner ikke ordet «sikkerhets­arkitektur», men snakker om et av de britiske hangarskipene, altså militært utstyr til strategisk bruk, og fremhever i den forbindelsen dødelig makt og alliansen med USA:

Significantly, British and American F35s will be embedded in the carrier’s air wing. Enhancing the reach and lethality of our forces and reinforcing the fact that the United States remains our very closest of partners. We share the same vision of the world.

Et litt mer intelligent Norge ville også ha delt dette synet og søkt sammen med likesinnede.

Men slik det nye Norge fungerer, ser vi ikke verden på samme måte som våre viktigste allierte, for dermed ikke lenger å være likesinnede.

Tristere enn fregatter som grunnstøter, er en havarert fornuft.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.