Det er på tide å si det rett ut: NATO finnes ikke lenger.

Hvis noen manglet bevis, trengte de bare å legge merke til de europeiske landenes reaksjoner da Trump for noen dager siden bad de såkalte partnerne om hjelp til å holde Hormuzstredet åpent.

Man kan innvende at de iranske mullaenes 47 år lange krig mot USA ikke er et NATO-anliggende, men hvis gjentatte angrep på alliansens viktigste medlem ikke bør aktivere den såkalte musketér-eden, hva skal da gjøre det? Og hvis foreløpig to iranske mordsforsøk på den amerikanske presidenten og flere iransk-inspirerte terrorangrep på amerikansk jord foreløpig ikke er angrep på et NATO-land, hva skal det så til?

Men mens USA sammen med Israel gjør sitt beste for å eliminere trusselen fra et missil-struttende og kjernevåpen-utrustet Iran, nekter de europeiske NATO-landene å hjelpe. Det er ikke deres ansvar, lar de en forstå, mens de trygler Trump om å befri dem fra Teherans kjernevåpen-utstyrte missiler, som de ikke har noe forsvar mot, men som vil kunne treffe enhver europeisk storby på få minutter.

Utad kritiserer de europeiske elitene og mediene – de fleste av dem – den amerikanske regjeringen sønder og sammen, men med mindre de er fullstendig omtåket av Trump Derangement Syndrome (TDS), vet de selvfølgelig at Teheran utgjør en mer akutt trussel enn diktatorene i Kreml og Beijing.

De sistnevnte tenker i det minste rasjonelt og veier fordeler og ulemper, mens de iranske galningene ikke er opptatt av denne verden, men av himmelen, hvor de forventer å bli betjent av tallrike lystne jomfruer – særlig hvis de før sin himmelfart til Allahs glede har drept mange vantro.

De europeiske landene har etterretningstjenester, og noen av dem har selvsagt innsett hvilken trussel islam utgjør, men de europeiske regjeringene, elitene og mediene har valgt å neglisjere faren og i stedet rettet skytset mot enhver som hevdet at det forelå noen fare for den vestlige sivilisasjonen. I stedet har vi opplevd at ordensmaktene i land som Storbritannia, Tyskland og Frankrike har samlet kreftene for å komme islams motstandere til livs – gjennom sensur, arrestasjoner, rettssaker og fengslinger.

Europa har nemlig nådd et punkt hvor regjeringene ikke tør utfordre den mektige innenlandske ummaen som de selv har ønsket velkommen.

Den opprinnelige planen deres var å importere velgere som alltid ville holde dem ved makten. De kjælet for dem, berømmet den overlegne kulturen deres og gråt snørr over alle lidelsene de hadde måttet utstå på grunn av vår ondskap.

Og nå, når de vestlige elitene med sine partier og medier skulle til å høste fruktene av sin islam-smisking, viser det seg at de eksotiske kjæledeggene deres er utakknemlige. Så utakknemlige at de truer med alskens ulykker hvis de europeiske regjeringene våger å forsvare landet og forbli tro mot alliansen som siden 1949 har holdt den vestlige verden sammen.

Det er en ny sheriff i byen. Han heter Muhammed, og snart vil han skaffe seg kontroll over de britiske atomvåpnene.

En tidligere redaktør av den engelske avisen The Sun ble i går spurt om Storbritannia er i ferd med å utvikle seg til en etterfølger av Hitlers Tredje Rike. Nei, svarte han, men vi går søvngjengeraktig inn i en islamsk republikk.

Så mens iranerne kjemper som løver for å befri seg fra islams åk, er de europeiske makthaverne i full gang med å pålegge oss det.