Når USA er i krig, som nå i Iran, pleier man å si at politikken stopper ved vannkanten. Det betyr at man bør holde seg unna kiv og splid, og i det minste gi presidenten en sjanse til å lykkes med sin utenrikspolitikk, selv om man opponerte mot den før krigen, eller kanskje til og med avskydde USAs «commander in chief».

Før Japan den 6. desember 1941 gjennom angrepet på Pearl Harbor tvang USA til å føre krig, stod de amerikanske isolasjonistene og krigsmotstanderne så sterkt i den offentlige opinionen at president Franklin D. Roosevelt ikke turde kaste seg ut i åpen krig mot de tyske nazistene og de japanske imperialistene, selv om det utvilsomt var det han helst ville.

Det japanske angrepet på USAs flåtebase på Hawaii fikk nesten enhver krigsmotstand til å forstumme.

President Trumans beslutning om å sette inn amerikanske tropper til forsvaret av Sør-Korea i 1950 var ikke populær, men få innenlandske krigsmotstandere fant på å undergrave innsatsen, enn si ta Nord-Koreas og dermed Stalins og Mao Zedongs parti.

Den gamle forståelsen av nødvendigheten av å stå sammen når hundretusener av amerikanske soldater kjempet og døde, fikk en avgjørende knekk i forbindelse med USAs militære innblanding i Vietnam-krigen 1962–1973. Krigen var så upopulær at millioner av amerikanere demonstrerte i protest mot den amerikanske regjeringens politikk. Hundretusener erklærte til og med at de støttet de nordvietnamesiske kommunistenes – og dermed Sovjetunionens og det kommunistiske Kinas – angrep på Sør-Vietnams provestlige regjering.

Med USAs og Israels offensiv mot det iranske prestestyret opplever vi en kulminasjon av indre splittelse. En allianse mellom de etablerte mediene og store deler av Det demokratiske partiet har, siden USA og Israel slo til den 28. februar, gjort alt for å undergrave innsatsen. Demokratiske politikere og eksperter hevder at det ikke er grunnlag for Trumps og Netanyahus beslutning om å møte Teherans bøller med makt. Man må nemlig forstå, sier talsmennene for den pro-iranske alliansen, at mullaene ikke var på vei til å skaffe seg atomvåpen, som via langtrekkende missiler ville kunne ramme Roma, Berlin, London, New York og København.

Ganske visst har hver eneste amerikanske president gjennom årtier forsikret at de islamske galningene ikke ville få lov til å skaffe seg atomvåpen – og det har de selvfølgelig gjort fordi de visste at Teherans sjiamuslimske «scumbags» (for å sitere Donald Trump) gjorde alt for å få tak i våpen som kunne utslette den siviliserte verden. Noen av de skiftende amerikanske administrasjonene har kanskje til og med satt seg inn i islams ideologi og derfor visst at i det øyeblikket ayatollaene fikk tak i atomvåpen, ville de bruke dem. For, som den tidligere Jerusalem Post-kommentatoren og nåværende internasjonale rådgiveren til Benjamin Netanyahu, Caroline Glick, uten omsvøp forklarer, er det iranske regimet styrt av hellig blodtørst og ikke noe annet. Man kan ikke forhandle med dem og ikke stole på noe de lover.

Amerikanske presidenter har prøvd seg med forskjellige metoder for å mildne og sivilisere Allahs menn: sanksjoner, avtaler, diplomati og – som i Barack Hussein Obamas tilfelle – milliarder av dollar, som muhammedanerne i Teheran har brukt til å finansiere sitt atomvåpenprogram, sin utvkling av missiler og sitt interne undertrykkelsesapparat.

Arvtagerne til 47 års mislykket appeasement overfor menneskeeterne i Teheran prøver i disse dager å redde et regime som konkurrerer med Kina og Nord-Korea om topplasseringen som verdens ondeste.

Om det så skyldes antisemittisme, hat mot Vesten eller bare hat mot Donald Trump.

Under alle omstendigheter er det hat hele veien rundt – og et perverst ønske om å ønske Satan velkommen.

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?»!