Det har nå vært tre konkrete hendelser hvor europeiske allierte har nektet USA assistanse eller tilgang, stikk i strid med forutsetningen for NATO-samarbeidet. Dette gjør de til tross for at Trump og Marco Rubio har signalisert at manglende støtte, konkret til åpning av Hormuzstredet, vil få konsekvenser. Men i stedet for å forsøke å glatte over det, har Spania, Storbritannia, Frankrike og – av alle: Polen – slått USA i ansiktet.

De mest kjente sakene gjelder basenekt og flynekt. Europeerne nøyer seg ikke med å si at krigen er et brudd på folkeretten. Nå er de godt over i aktivt å sabotere krigsinnsatsen.

Hvis man hindrer den ene part i å føre krigen slik vedkommende ønsker og er i stand til, gir man et bidrag til hans fiende. Europeiske allierte svekker innsatsen mot Iran og styrker regimets motstandsevne. Dét vil de aldri innrømme, men i praksis er det dét som skjer. Krig er et «nullsumspill»: Den enes styrke er den andres død. Europeerne svekker USAs innsatsevne. De har valgt å støtte Teheran.

Dette er et valg med uoverskuelige konsekvenser. Det destruerer den moralske grunn europeerne hevder å stå på. Kontinentet som understreker menneskettigheter i alle sammenhenger og foregir å være bedre enn de stygge amerikanerne – i den grad at de har vært med på å tiltale en sittende israelsk statsminister for folkemord –, er så moralske at de støtter regimet som drepte rundt 30.000 av landets egne borgere på to dager. Det er litt under halvparten av antallet drepte i Gaza-krigen i løpet av tre år.

Europeerne er så moralske at de ikke har mage til å støtte en alliert i krig. De foretrekker heller at et blodig regime som er villig til å bruke alle midler mot sine fiender, blir sittende.

Men et kontinent som er så moralsk at det kobler ut konsekvensene av egne handlinger, har ikke lenger livets rett.

Det er der europeerne er nå, og hele verden ser det.

Det som er avdekket om regimet i Teheran, har rettferdiggjort Trumps beslutning: Rakettene deres kan nå Oslo og London. De kan og vil stenge Hormuzstredet. De har bevæpnet houthiene, som kan stenge Suez-kanalen. De har finansiert og væpnet Hizbollah, som er villig til å ofre Libanons befolkning for å kunne fortsette å angripe Israel.

Utenriksminister Espen Barth Eide sier at han er «veldig, veldig, veldig bekymret» over at Israel vil fjerne trusselen og ha kontroll helt opp til Litani-elven.

Eide er alltid bekymret når Israel forsvarer seg.

Norge er helt på linje med Spania og Frankrike, som har nektet bruk av baser og stengt luftrom for fly og leveranser fra USA og Israel. Det er slikt man kaller en uvennlig handling.

Den siste dråpen var Polen, som nektet å gi et enkelt Patriot-system på lån til Tyrkia. Tyrkia er angrepet med iranske raketter flere ganger. Begge land er NATO-medlemmer. Alliansen sier at man skal hjelpe hverandre når man er under angrep. Polen er ikke under iransk angrep. Men Polen avslo. Regjeringen til Donald Tusk har intet til overs for Trumps krig, ei heller for Israels. Men Polen vil gjerne ha amerikansk hjelp og sikkerhetsgaranti.

Det er her alliansen revner. Hvis én part kan velge samarbeid når den selv syns at det passer, er det ikke lenger en allianse.

USA intervenerte på Tyrkias vegne og ba Polen tenke seg om. Polen fastholdt sitt nei. Der og da revnet alliansen.

USA grep inn diplomatisk. Washington tok direkte opp Tyrkias sak og ba Polen om å revurdere saken. Polen nektet igjen. Tenk over hva dette andre avslaget innebærer. USA har 10.000 egne soldater utstasjonert i Polen, omtrent 80 kilometer fra russisk territorium. Disse soldatene er ledsaget av 170 Abrams-stridsvogner, hundrevis av Bradley-kampvogner, F-16-fly, F-15-fly og periodiske utplasseringer av F-35-fly. Amerikanske styrker i Polen er ikke en symbolsk gest. De er en utløsermekanisme, og alle i Warszawa vet det. Hvis Russland angrep Polen, ville det ikke bare være et angrep på et NATO-medlem. Det ville være et angrep på amerikanske soldater, noe som betyr at Russland ville være i krig med USA. Den garantien, støttet av amerikansk blod og amerikanske penger, er den eneste og mektigste avskrekkingsfaktoren Polen besitter. Den overskygger alt annet i det polske arsenalet, inkludert Patriot-batteriene Polen valgte å beholde for seg selv i stedet for å dele dem midlertidig med en alliert under angrep.

Europeerne behandler NATO som en service, ikke som en allianse. Dette har de gjort helt siden Muren falt i 1989. Når de nå lar USA betale med Iran-krigen, er det slutt.

Det er slutt fordi europeerne er ivrige etter å føre krig i Ukraina og forventer at USA skal stille opp i den også. For europeerne er dét den virkelige krigen, de ønsker ikke å delta i en krig «langt borte». Det samme sa man om Sudetenland i 1938.

Men det er ikke noe som heter «langt borte» i dagens verden.

Europa har 50 millioner muslimer som kommer «langt bortefra». De preger kontinentet mer og mer, men myndighetene og mediene nekter å forholde seg til det. Muslimene har ikke problemer med å se sammenhengen mellom Europas fiendtlige holdning til Israel og USA og spådommene om død og fordervelse for USA i Persiabukta. Den moralske hinnen går over i hykleri.

Desto mer som det samme Europa fører krig i Ukraina, med de samme våpen som Iran bruker: klasebomber og droner.

Norge skyter 12 milliarder inn i utviklingen av ukrainske droner og har ingen moralske skrupler. Norge vil gjerne være med på å utvikle våpenteknologien i fremtidens krig, men ser ingen motsetninger mellom moraliseringen over Israel/USA og Norges egen politikk i Ukraina.

Europeerne har innført en Orwell-logikk: Deres krig er rettferdig, USAs og Israels er tvilsom. Især Israels. En hel muslimsk verden ser hvordan kontinentet dreier i en retning der anti-israelsk og anti-jødisk glir over i hverandre. Gamle spøkelser reiser seg fra graven.

Dette er selvfølgelig kjernen i NATO-alliansen. Den skulle være kvalitativt annerledes. Den skulle stå for verdier Vesten synes det var verdt å dø for. Men kjenner europeerne seg igjen i det Europa som vender seg mot landet som ga oss tilbake friheten i tre kriger, og landet som ga oss den troen Europa ble bygget på?

Mediene har i ti år dyrket frem hatet mot Trump og hans USA. På et eller annet tidspunkt vil det gå opp for europeere at de har havnet på feil side av historien. Det vil være en moralsk fallitt av dimensjoner. I stedet for sivilisasjonens øverste trinn vil europeerne stå ribbet tilbake. Jobbene er gått til Kina, byene er overtatt av muslimer. Det er bare å bøye kne.

Noe er fundamentalt endret. I denne stund kommer det melding om at Emiratene vil gå aktivt inn i krigen og vil åpne Hormuzstredet med alle midler. De vil legge press på Europa og USA for å få dem til å gjøre det samme.

Europa er blitt tilskuere til sin egen historie. Europeerne vil gjerne vinne en krig mot en atommakt som har 6000 atomvåpen, men de vil ikke delta i en krig mot et teokratisk regime som åpenlyst har erklært at det vil fjerne Israel fra kartet hvis det får atomvåpen. Måten Iran kriger mot Israel på, viser at de mener alvor. Det har nabolandene forstått, og de er villig til å delta for å fjerne trusselen.

Iran-regimet vil bli enda farligere hvis det overlever. De begynte umiddelbart gjenoppbyggingen av atomanlegg og raketter etter bombingen i juni 2025.

Arabiske ledere forstår en trussel fra et eskatologisk islam som europeerne ikke vil se.

Når nasjoner reagerer ved å slå hånden av den eneste makten som kan forsvare dem mot dødelige angrep, har benektelsen og fortrengningen tippet over i selvdestruktivitet.

Europa har slått inn på en kurs som fører til kontinentets undergang.

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.