NATO svikter, akkurat slik Trump spådde

Krigen i Iran tvinger alle aktører til å tone flagg og vise hvor deres lojalitet ligger. Mens europeiske ledere tar forbehold og trekker grenser, minner både Donald Trump og NATOs generalsekretær om en ubehagelig realitet: Europa kan ikke forsvare seg uten USA. Spørsmålet er om USA alltid vil forsvare Europa.

«Vi har aldri fått noe ut av NATO. Det er alltid en enveiskjørt gate.»

Det sa president Donald Trump under Verdens økonomiske forum i Davos i januar, ifølge flere internasjonale medier. I intervjuer i samme periode fulgte han opp med å stille spørsmål ved om alliansen faktisk ville komme USA til unnsetning dersom situasjonen var slik.

Uttalelsene ble møtt med himlende øyne i Brussel, og med indignasjon i europeiske redaksjoner. Atter en gang fremstilte mediene Trump som ignorant til alliansens betydning og potensielt den sviktende part når det gjelder.

Men så kom testen.
Straks etter at krigen i Iran brøt løs, nektet Starmers Labour-regjering USA tillatelse til å gjennomføre angrep fra baser som Diego Garcia og RAF Fairford. I likhet med Norges utenriksminister henviste britene til folkeretten. Ifølge Reuters gjorde Starmer det klart at britiske baser kan brukes til «defensive strikes» mot iranske missiler, men at Storbritannia ikke deltar i offensive operasjoner.

Prinsipper og vidløftige vyer til tross: Allerede på søndag gjorde Starmer helomvending, uten at dette lot til å imponere amerikanerne. «For lite og for sent», mente kritikerne. Kort tid etter at Starmer ga USA tillatelse til å bruke basene, traff en iransk Shahed engangs-angrepsdrone den britiske RAF Akrotiri-basen på Kypros.

Den 27. januar sto NATOs generalsekretær Mark Rutte foran EU-parlamentarikere og sa det rett ut, slik NPR siterte ham:

«Hvis noen her tenker at EU eller Europa som en helhet kan forsvare seg selv uten USA, så bare fortsett å drømme. Dét kan dere ikke.»

Keep on dreaming. You can’t. Det er vanskelig å formulere Europas avhengighet tydeligere. Rutte er fullstendig på det rene med realitetene, og uttrykte dem klart og tydelig, selv om han vet at det irriterer NATO-medlemmene. Europa har ingen reell militær handlingsevne uten USA.

Ikke desto mindre brakte den samme Rutte i dag en annen uomtvistelig presisering: NATO vil ikke bistå i Iran-krigen.

«Det finnes overhodet ingen planer om at NATO skal bli trukket inn i dette eller være en del av det, ut over at enkelte medlemsland gjør det de kan for å legge til rette for det amerikanerne gjør sammen med Israel.»

Det er i seg selv en legitim vurdering. NATO er en defensiv allianse. Men sett i lys av Davos-uttalelsene, oppstår det et misforhold som er vanskelig å overse. Europeiske ledere reagerte kraftig da Trump i Davos sa at USA «never got anything» igjen fra NATO. Men når det oppstår en konkret konflikt, trekker europeiske regjeringer umiddelbart opp nasjonale forbehold. Defensive: ja. Offensive: nei. Begrenset tilgang. Politiske avklaringer. Forbehold. Alliansen er politisk, ikke mekanisk.
Dermed går USA og Israel inn i kampens hete sammen. I en storkrig i Midtøsten, uten sine europeiske allierte. Og amerikanske velgere følger oppmerksomt med på hvem som betaler, hvem som bærer byrden og hvem som unndrar seg når det virkelig gjelder.

I et pressemøte fra Pentagon formulerte USAs krigsminister Pete Hegseth seg slik:

«Capable partners are good partners unlike some of our traditional allies who ring their hands and clutch their pearls».

Tradisjonelle allierte som utviser en teatralsk kombinasjon av handlingslammelse, forferdelse og moralsk indignasjon. Ingen er i tvil om hvem Hegseth siktet til. Mon tro hva krigsveteranen føler rundt sine norske aner i disse tider?

NATOs artikkel 5 er hjørnesteinen i forsvarsalliansen og fastslår at et væpnet angrep mot ett medlemsland anses som et angrep mot alle. Traktaten er tydelig. På lørdag bombet Iran den amerikanske Al Udeid-basen (Abu Nakhlah-flyplassen). Hva ville skjedd dersom USA hadde brukt artikkel fem til å tilkalle hjelp fra europeiske allierte?

Det er vanskelig å spå. I mellomtiden har Europa levd med trusselen om en forestående krig mot Russland. Hvor realistisk dette scenariet er, er naturligvis ett av mange spørsmål som vi ikke kjenner svaret på. Et annet spørsmål er om Europa overholdet er rustet for denne krigen – eller noen annen krig, for den saks skyld. Rutte har allerede svart på dette. Nå er det på tide at Europa stiller seg selv et tredje spørsmål, og tenker grundig over svaret:

Hvor selvsikre bør europeere være når det gjelder amerikansk støtte i en fremtidig direkte konfrontasjon med Russland?

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!