Sakset/Fra hofta

EUs utenrikssjef, her i en pressekonferanse i Brussel 7. januar 2019, heter Josep Borrell. Det er betegnende at knapt noen vet hvem han er. Foto: Francisco Seco / AP / Scanpix.

Etter USAs likvidasjon av den iranske terrorgeneralen Qasem Soleimani sist fredag har lederen for det fridemokratiske partiet FDP i Tyskland, Christian Lindner, bedt statsminister Angela Merkel om å innta en mer aktiv rolle i saken.

Det kan hun ikke, skriver utenriksjournalist og -kommentator Christoph B. Schiltz i Die Welt. Det er ikke bare Merkel og Tyskland som mangler innflytelse på USA og Iran, men hele Europa, konstaterer han.

Schiltz’ tegner et lite flatterende portrett av EUs reaksjon på likvidasjonen: Først nesten utrolig nølende, og deretter svak og sprikende uklar:

I hele tre dager tiet EUs regjeringer. Men søndag glødet de diplomatiske linjene mellom hovedstedene til langt på natten. Det kom felles erklæringer, det ble beklaget og appellert gang på gang i alle retninger.

Utviklingen i Iran er en katastrofe for det EUs utenrikspolitiske selvbilde, der man innbiller seg at unionen har påvirkningskraft i alle retninger på grunn av rollen den forsøker å spille som meglende vismann. Det er ikke noe annet EU-landene kan gjøre enn å si de er bekymret og advare mot eskalering, men det er bare tomme ord.

Da Trump trakk USA fra atomavtalen med Iran, og i praksis la den død, forsøkte EU å holde den i live med kunstig åndedrett. Søndag kunngjør Iran at landet ikke lenger vil holde seg til avtalen, som i det øyeblikk er ugjenkallelig død. EU insisterer på at iranerne må gjøre det. Tviholdelsen på selvbildet går over i nekrofili.

Tysklands utenriksminister Heiko Maas kunngjør at «Europa vil svare». Men det gjør ingen forskjell. Grunnen er enkel: Europa har lite militære muskler, og ønsker ikke lenger å bruke dem – og slett ikke i Midtøsten.

Det ble klart allerede i 2018, skriver Schiltz.

«Vårt eneste våpen er diplomatiet. Europeerne vil aldri engasjere seg militært i Midtøsten», sa Luxembourgs utenriksminister Jean Asselborn til Die Welt. Han la til: «Det eneste europeerne kan gjøre, er å fortelle Iran og amerikanerne at begge sider må deeskalere.»

Tenketanken Carnegie Europes utenrikspolitiske analytiker Judy Dempsey gir forklaringen:

«Det er deprimerende å måtte si det: Europeerne har aldri hatt noen ordentlig strategi for Midtøsten eller Iran. Det er grunnen til at de er så ekstraordinært maktesløse nå.»

Analysen bekrefter den Asle Toje og andre av samme skole har gjort om EU og utenrikspolitikk: Unionen er ubesluttsom og for veik til å ta selvstendig stilling på den verdenspolitiske scenen, for i stedet å spille sine utenrikspolitiske kort omtrent som en investor med rent profittmotiv og uten samfunnsansvar gjør med verdipapirer. Og politikerne gjør det samme med sine personlige kort.

Derfor er og blir EU en utenrikspolitisk dverg, noe som for eksempel gir seg det absurde utslaget at to av unionens grunnleggerstater støtter hver sin part i den væpnede konflikten i Libya.

Likevel er det EU, ikke USA og Storbritannia, som er den norske utenrikspolitikkens ledestjerne. Det partiet som måtte gå inn for å endre på dette, burde ha gode sjanser til å øke sin oppslutning blant velgerne. I det norske politiske landskapet ser man seg ikke desto mindre forgjeves rundt etter slike ideer hos annet enn individer – som kan telles på én hånd, med fingrene til en ulykkesrammet sagbruksarbeider.




 

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!