Til tross for årtiers politisk og kulturell nærkontakt forstår vi lite av USA i disse dager. Hva kan det komme av? Europa anstrenger seg ellers for å forstå Den andre. Kan det være den spesielle blanding av realpolitikk og idealisme som forvirrer, spør Nils Børre Remmen.

Man skal ikke lete lenge i mediene i disse dager for å finne et bilde av USA som styrt av egeninteresse. Stikkord er motstand mot Kyotoavtalen og krigen i Irak. – No more oil for blood, rapper Eminem.

En lørdag for en tid siden leste jeg en artikkel av politisk redaktør Stein B. Hauglid i Dagens Næringsliv. Tittel: Det merkelige Amerika (den ligger desverre ikke på nett). Her er det to sider ved det amerikanske samfunnet han ironiserer over. På den ene siden det at amerikanerne ser på seg selv som gode (!) og på den andre siden at aspekter ved det amerikanske samfunnet er gammeldags. Hauglid har visst vært i Statene og baserer sin kritikk på amerikanske selvkritiske kilder.

Amerikanerne ser altså på seg selv som grunnleggende gode. De har problemer med å fatte et Europa som fremstiller dem som et «evil empire» som handler i ren egeninteresse. Hvordan kan dette henge sammen? Og hvordan henger det sammen at vi forstår så lite av amerikansk kultur, selv etter snart et århundre med massiv kulturell påvirkning? Det kan noen ganger virke som om vi er villige til å bøye oss over baklengs for å forstå muslimer og kulturer i den tredje verden, som er fjernt fra vår kulturkrets. Amerikanerne som kulturelt står oss langt nærmere rister vi bare på hodet over, forklarer dem gjerne med dumhet. Har vi sett for mange såpeserier på TV og generalisert fra det? Vi tror vi kjenner dem så godt.

Svein Melby har skrevet «Amerikansk utenrikspolitikk» i NUPI utenrikspolitiske serie. Han begynner slik: «Tradisjonelle nyttehensyn og realpolitikk (heretter betegnet som realisme) har alltid representert et hovedutgangspunkt for utformingen av amerikansk utenrikspolitikk. Men i knapt noen annen stat finner man et så sterkt og rotfestet innslag av idealisme, og et så spesielt og innfløkt forhold mellom idealisme og realisme ved utformingen av utenrikspolitikken som tilfellet er med USA. Ja, så viktig er forholdet mellom disse to tilnærmingene, at dette i seg selv utgjør en helt sentral forutsetning for formuleringen av amerikansk utenrikspolitikk. Kunnskaper om dette er derfor en nødvendig forutsetning for å forstå særpreget ved den amerikanske utenrikspolitiske tenke- og handlemåte.»

Amerikansk idealisme i utenrikspolitikken gir seg utslag i arbeid for å fremme grunnleggende amerikanske samfunnsverdier som demokrati, markedsøkonomi og menneskerettigheter, skriver Melby. Videre forklarer han bakgrunnen for denne idealismen. Den begrunnes i en form for eksepsjonalisme som bygger på det hovedsyn at USA, det amerikanske styresett og dets befolkning representerer noe eksepsjonelt og at de har et spesielt ansvar i verdenspolitisk sammenheng. Denne eksepsjonalismen er en viktig del av det amerikanske selvbildet, skriver han. «I et nøtteskall kan man slå fast at eksepsjonalismen representerer et idealisert amerikansk selvbilde.» Videre kan denne eksepsjonalismen deles i to hovedretninger.

«Sense of escape» er den første, den bygger på at de amerikanske koloniene og senere USA representerte et tilfluktssted for mennesker som av religiøse og politiske og grunner kom i konflikt med de etablerte systemene i sine hjemland. Da i tillegg til økonomiske beveggrunner. «For disse har USA fremstått som et fristed der de kunne unnslippe den gamle verdens kuende og hemmende politiske, økonomiske og religiøse systemer.» Denne retningen bærer i seg røttene til isolasjonisme. Det gjaldt å holde seg unna Europa slik at det amerikanske samfunnssystem ikke skulle bli infisert.

Den andre kalles «manifest destiny», og har diametralt motsatt effekt, en offensiv og utadvendt utenrikspolitisk stil med mål om et internasjonalt system bygd på nasjonenes selvbestemmelse og utbredelse av de amerikanske samfunnsverdier. Melby hevder at denne retningen har vært en drivkraft i amerikansk engasjement i verdenskrigene, Folkeforbundet i mellomkrigstiden og en utadvendt amerikansk utenrikspolitikk i tiden etter 1940.

Videre forteller Melby om idealismens forklaring: «Eksepsjonalismens hovedtese om at USA er en unik stat er ikke bare uttrykk for en idealisert amerikansk selvoppfatning. Det er i prinsippet også en realitet. For på et meget fundamentalt punkt – nemlig grunnlaget for selve statsdannelsen – er USA en ganske enestående konstruksjon. Mens de fleste stater er dannet på basis av etniske, geografiske, kulturelle og religionsmessige forhold, er den amerikanske bygd opp omkring politiske ideer som demokrati, markedsøkonomi og ikke minst personlige friheter og rettigheter.»

Så om samspillet mellom idealisme og realisme: «På grunn av dens lange tradisjon og statsbærende funksjon er idealismen i amerikansk sammenheng ikke bare handlingslegitimerende, men er en naturlig del av USAs interessegrunnlag. Dette medfører at amerikansk utenrikspolitiske tenke- og handlemåte i stor grad bygger på et unikt symbiotisk forhold mellom idealisme og realisme. Amerikansk utenrikspolitikk vil derfor alltid måtte konstrueres med basis i en eller annen form for kombinasjon av disse to hovedtilnærmingene. En rendyrket realpolitikk eller idealisme-basert politikk vil ikke være mulig.»

Utenrikspolitikk fremstilt som ren idealisme er intet annet enn hykleri. Det er det bare europeiske statsledere som tror de kan komme unna med.

Av Nils Børre Remmen

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂