Sakset/Fra hofta

Et spørsmål om de siste årene som historikerne vil måtte ta stilling til, er hvordan det kunne ha seg at migrasjonsstrømmen over Balkan-ruten til Tyskland i 2015 fikk pågå så lenge at den oversteg én million mennesker.

Åpenheten var omstridt og sterkt kritisert, men Merkel satte aldri foten ned, og det var andre regjeringer som endte med å ta affære. Skyldtes denne politikken tro på en utopi? Eller besatthet? Kanskje manglende intelligens?

Om man skal tro det journalisten Robin Alexander har funnet ut i undersøkelsene til den nært forestående utgivelsen av sin bok «Die Getriebenen – Merkels Flüchtlingspolitik», som søndag er omtalt i Die Welt, lå forklaringen på et noe annet psykologisk plan. Internt i den tyske koalisjonsregjeringen hadde man på et bestemt tidspunkt nemlig kommet til enighet om at det var blitt nødvendig å begynne å avvise «flyktninger» på grensen, men gjennomføringen kokte bort i kålen.

Lørdag den 12. september klokken 17.30 ble det holdt en telefonkonferanse hvor de følgende deltok: statsminister Angela Merkel, stabssjef ved statsministerens kontor Peter Altmaier, innenriksminister Thomas de Maizière (alle tre fra CDU), CSU-leder Horst Seehofer, daværende utenriksminister Frank-Walter Steinmeier (SPD) og SPD-leder Sigmar Gabriel.

Under denne telefonkonferansen ble de ikke bare enige om å innføre grensekontroller klokken 18.00 neste dag. Toppolitikerne ble til og med enige om at flyktninger skulle avvises på grensen.

Planene skal ha vært så konkrete at uttrykkelige ordre allerede var blitt nedskrevet. Politifolk var blitt kommandert til grensen, og busser og helikoptre satt inn for å transportere dem.

Men under planleggingen hadde tjenestepersoner i innenriksdepartementet ytret rettslige betenkeligheter. Statsråd de Maizière besluttet derfor å rådføre seg med Merkel. Statsministeren spilte ballen tilbake, og forlangte forsikringer om at stengningen av grensen ville holde fremfor domstolene. Dertil krevde hun at det ikke måtte komme ut bilder av de væpnede styrkenes innsats som ville bli vanskelige å forklare for offentligheten.

I en kritisk situasjon for landet, valgte altså den øverste politiske lederen å sende ansvaret for en tung og uvanlig beslutning nedover i systemet. Og hva gjorde ministeren som fikk denne byrden på sine skuldre? Han sendte den enda lenger ned.

Innenriksminister de Maizière forhørte seg deretter med sine statssekretærer, høye tjenestemenn og politisjefer om hvorvidt det kunne gis slike garantier.

Det gikk som det måtte gå: Disse garantiene fikk han ikke, og dermed uteble klarsignalet til iverksettelse. En reformulert ordre som ikke var på langt nær like streng, gikk ut – med resultatet vi kjenner.

REUTERS/Dominic Ebenbichler

Grensen forble altså åpen fordi ingen i det tyske statsapparatet var rede til å ta ansvaret for å gjennomføre det alle var enige om. Den tyske effektiviteten ble rett og slett paralysert, og hele statsledelsen redusert til noen tufser som ikke var i stand til å gjøre det situasjonen for landet krevde. Et kremt fra en kontoransatt i et tysk departement var nok til å sette alle ut av spill.

Hele dramaet er som hentet ut av Jean Raspails roman «De helliges leir», nærmere bestemt radiotalen hvor Frankrikes president skal gi ordre til å stanse flåtemigrantene, om nødvendig med vold, men motet svikter ham midt under talen, og han ender med å si at det er opp til hver enkelt soldats samvittighet.

Det hele er en stor skam for Tyskland. Man tar seg i å lure på om utfallet ville ha blitt annerledes dersom landet fortsatt hadde vært under administrasjon av den andre verdenskrigens seiersmakter. Hvordan noen kan gi Merkel ansvar for landet etter noe slikt, er en enda større psykologisk gåte enn at hun og rådgiverne hennes er tufser.