Nytt

Stillbilde: YouTube.

 

Mens tilstrømningen av asylsøkere til Europa med et nødskrik holdes noenlunde i sjakk sammenlignet med den massive invasjonen i 2015, aktualiseres det politiske spørsmålet om familiegjenforening. Denne adgangen er for tiden den største kilden til ny migrasjon til flere europeiske land, vårt eget inkludert.

I Tyskland er det parlamentsvalg om tre uker, og der er spørsmålet også blitt tatt opp i valgkampen. I mars 2018 er det slutt på en midlertidig opphevelse av retten til familiegjenforening for personer med begrenset beskyttelsesstatus, en ordning som trolig har gitt Angela Merkel et taktisk pusterom før valget. Men Tyskland har tatt imot 230.000 familieinnvandrere siden exodus begynte, og flere vil det bli. Temaet kommer derfor ubønnhørlig opp igjen, og nå viser det seg at tyskerne er skeptiske til hele ordningen.

Die Welt skriver at et flertall på 58,3 % av de spurte i en meningsmåling som INSA har utført for Bild, sier at de er imot den lovbestemte retten til familiegjenforening for flyktninger. Skal tro hva den tilsvarende andelen ville ha vært i Norge, som tok imot 15.580 familieinnvandrere i 2016?

En analyse av de tyske tallene legger for dagen interessante forskjeller:

Meningsmålingen viser at familiegjenforening avvises av klart flere kvinner (62,1 %) enn menn (54,2 %), klart flere østtyskere (66,8 %) enn vesttyskere (56,6 %) og klart flere i alderen 40–49 år (69,2 %) enn mellom 18 og 29 år (49,1 %).

Ekstra bemerkelsesverdige er opplysningene undersøkelsen gir om holdningen til saken når de spurte deles inn etter partitilhørighet. AfD-velgerne (95,8 %) og FDP-velgerne (66,8 %) er mye mer avvisende til familiegjenforening enn dem som stemmer på unionspartiene CDU/CSU (54,3 %), Die Linke (52,2 %) og SPD (42,7 %) – i særdeleshet også De grønne (18,2 %).

Også blant Angela Merkels egne velgere er det altså et flertall som er imot adgangen til familieinnvandring. Hos de største partiene er det bare blant sosialdemokratene at flertallet er tilhengere av ordningen. Kanskje ikke til å undres over at de har tapt terreng både i Tyskland og Europa rundt.

Statsministeren vil ikke si noe nå før valget om hvordan hun stiller seg til forslaget om en videre utsettelse av visse «flyktningegruppers» adgang til familiegjenforening også etter mars 2018. Dum er hun jo ikke.

Spørsmålet vedrører først og fremst syrere.

Deres flukt fra borgerkrigen i landet blir av tyske asylmyndigheter ofte ikke anerkjent som beskyttelsesgrunn etter Genève-konvensjonen om flyktninger, som omfatter familiegjenforening. Som hovedregel får de ikke beskyttelse av politiske grunner, men snarere fordi de ville risikere liv og lemmer ved å reise tilbake til konfliktområdene.

Men tyske politikere har flere, mer eller mindre uuttalte, grunner til å ville holde innvandringsporten åpen. I så måte satte Wolfgang Schäuble muligens verdensrekord i intellektuelt havari i juni i et intervju med Die Zeit:

Også om tanken på at Europa kan stenge av innvandringen, er Tysklands finansminister klar i sin tale: «Det å stenge av er nettopp hva som ville ødelegge oss, og som ville få oss til å degenerere i innavl. For oss er muslimene i Tyskland en berikelse av vår åpenhet og vårt mangfold.»

Man kan gjøre seg betraktninger over hvor realistiske utsiktene er til innavl i en befolkning på 83 millioner mennesker. Det er heller ingen dristig påstand at innvandringen øker mengden «innavl» snarere enn å redusere den.

Men dette er ikke det viktigste. Den vesentlige observasjonen er at innvandringen for Schäuble utvilsomt handler om en demografisk strategi, hvor tyskernes fødselsunderskudd erstattes av en innvandring som i lengden vil skifte ut den opprinnelige befolkningen.

Det gjør det etter alle solemerker også for Erna Solbergs politiske forbilde Angela Merkel. Det rare er at tyskerne sannsynligvis vil stemme for å ta noen skritt nærmere sin egen utslettelse den 24. september. Forstå det den som kan.