Sakset/Fra hofta

Spanias statsminister Pedro Sanchez tar imot sin tyske kollega Angela Merkel i Sanlucar de Barrameda den 11. august 2018. Foto: Marcelo del Pozo / Reuters / Scanpix.


 

Tysklands statsminister Angela Merkel er i disse dager på et uformelt besøk i Spania, hvor hun ventes å drøfte innvandrings- og asylpolitikk med den spanske statsminister Pedro Sanchez.

Konstellasjonen kan virke litt besynderlig. Slik dagens Europa fungerer, er disse spørsmålene i prinsipp gjenstand for en vekselvirkning mellom EUs politikk og de enkelte medlemsstatenes sådan – til og med ikke-medlemmers, som nordmenn kan konstatere. I utgangspunktet skulle en derfor tro at Sanchez’ naturlige samtalepartnere ville være Brussel og hans egen spanske opposisjon.

Rebusen er ikke så veldig vanskelig å løse: Angela Merkel reiser til Spania i egenskap av EUs reelle politiske leder. Slik Deng Xiaoping i sin tid ble kalt for «Kinas sterke mann», kan man godt omtale den tyske statsministeren som Europas sterke kvinne.

Omstendighetene før og rundt besøket påkaller nærmest en viss ironi. Tyskland tok for ikke så lenge siden imot halvannen million asylmigranter på et års tid. Den migrasjonen som måtte bli Spania til del i år, ser i øyeblikket ut til å bli en størrelsesorden mindre – titusener snarere enn hundretusener. Skulle det være så mye å snakke om?

Man kunne kanskje komme i skade for å tro at Angela Merkel er bekymret for de langsiktige konsekvensene for Europa: Enda mer innvandring resulterer i ytterligere innvandring som noen slags renters rente. Slik vil det Europa vi kjenner i det lange løp bli borte, og det må for all del unngås.

Men det er ingen grunn til å tro at dette er Merkels anliggende. Det hun snarere er ute etter, er å gi befolkningene inntrykk av at hun tar migrasjonsspørsmålet på alvor, i den hensikt å bevare EUs felles politikk på området. For uten en felles politikk vil unionen slik den har utviklet seg opphøre å eksistere.

Den nylig inngåtte avtalene mellom Spania og Tyskland om hurtig retur fra Tyskland av migranter som har søkt asyl i Spania, er i så måte kun et spill for galleriet. Den er i beste fall en symbolsk avtale, gitt at den kun skal komme til anvendelse på den tysk-østerrikske grensen – en unødig omvei for migrantene.

Det Merkel forsøker, er altså å redde EU slik vi – dessverre – kjenner det.

Tjenestepersoner i Brussel frykter at Spania kan bli tungen på vektskålen i kampen mellom EU sentralt og landene som vil ta makten over migrasjonspolitikken tilbake til sine egne hovedsteder. Den frykten deler utvilsomt Merkel, som sies å tenke på jobben som EU-kommisjonens president som en mulig retrettstilling når den politiske karrieren i Tyskland er over.

Det Merkel og Sanchez skal prøve å finne ut i de nærmeste dagene, er altså hvordan Spania med sin gamle politiske klasse skal unngå å bli tatt av den populistiske vinden som feier over Europa. Sett fra deres synsvinkel må Spania for all del unngå å gå sine egne veier eller følge i Italias fotspor.

Oppgaven er fremfor alt å bevare overnasjonaliteten i EU – for enhver pris.

De får en vanskelig jobb. Ciudadanos vokser, og PP viser tegn til en mer nasjonal retning. Innen snaut to år er det parlamentsvalg i Spania. I mellomtiden skal det holdes et EU-valg, hvor den populistiske blokken forventes å gjøre betydelig fremgang.

 

Støtt Document ?

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!