Sakset/Fra hofta

En gruppe migranter ombord på et redningsfartøy venter på å gå i land på havnen i Malaga den 26. april 2018 etter å ha blitt plukket opp i Middelhavet. Foto: Jon Nazca / Reuters / Scanpix.

 

Tilløpene til debatt i Spania om den økte migrasjonen til landet vekker bekymring hos EU-kommisjonen, rapporterer Bernardo de Miguel fra Brussel for El País.

Det er spesielt uttalelsen lederen for det konservative Partido Popolar (PP), Pablo Casado, lot falle den 29. juli som har fått varsellampene til å lyse rødt i Brussel:

«Det finnes ingen velferdsstat som kan absorbere millioner av afrikanere som ønsker å komme til Europa.»

Akkurat dét har jo både vanlige mennesker, forskere, offentlige kommisjoner og enkelte politikere i Norge også innsett. «Høy innvandring over tid er ikke forenlig med det norske samfunnet slik vi er organisert i dag», sa Høyre-statsråden til Dagsavisen den 18. juni.

Men i Brussel er det altså ikke innvandringens konsekvenser som skaper bekymring, men debatten om dem.

En anonym kilde som er høyt plassert i EUs apparat av tjenestepersoner, betror den spanske storavisens korrespondent at Brussel er redd for at også Spania «går tapt til populismen»: Unionen har ikke råd til å «miste Spania» akkurat nå.

Aksen Tyskland-Frankrike er morken, og Polen, Ungarn, Italia, Østerrike, Danmark, Finland og Nederland har alle i større eller mindre grad flagget motstand mot EUs migrasjonspolitikk, også fra regjeringshold, og Storbritannia er på vei ut av unionen. Etter 9. september spørs det vel ikke om EU-kilden kan føye til Sverige på listen over Brussel-elitens problembarn.

Spania risikerer å bli tungen på vektskålen:

«Slik situasjonen er i øyeblikket, er Spania med sin demografiske og økonomiske vekt av fundamental betydning for å gi styrke til den europeistiske blokken», erkjenner EU-kilden, som setter sin lit til at migrasjonsdebatten roer seg ned og ikke lenger vil være langt oppe på Spanias politiske agenda.

Men det spørs vel om ikke den politiske bevegelsen som er satt i gang Europa rundt, lar seg stanse i Spania – ikke minst i lys av fremveksten av partiet Ciudadanos, som har flydd høyt på meningsmålingene, og kan bli en naturlig samarbeidspartner for PP.

En meningsmåling fra YouGov i mai viste at innvandringen var den nest største bekymringen blant spanjoler etter arbeidsledigheten. Er det rett å stanse diskusjon om det?

Men unionens institusjoner foretrekker å forebygge. Og Brussel satte umiddelbart i gang en motoffensiv for å prøve å vise at Spania ikke står alene overfor problemet. Målet er å unngå at de politiske partiene i den sentrale blokken smittes av alarmistenes fortelling, som fremmer en bevegelse av den offentlige opinionen mot ekstreme standpunkter.

Det «ekstreme standpunktet» sett fra unionens side er at folk gjerne vil at landene deres skal være til å kjenne igjen også i fremtiden. For Brussel er dette «xenofobisk» og «ultranasjonalistisk». Men er det ikke snarere Brussel som er ekstremister?

EU-eliten kjemper en tapende kamp, men kan fortsatt bite godt fra seg på veien ned. Hvor mye rekker den å ødelegge før medlemsstatene har tatt makten over egen befolkningsutvikling tilbake?

 

Støtt Document 😊

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Bestill Douglas Murrays bok «Europas underlige død» fra Document Forlag her!