Nytt

Mens familie­innvandringen i lang tid har pågått på kjempemessig skala uten nevneverdig offentlig diskusjon i Norge, har den en tid stått på den politiske dagsorden i Tyskland, hvilket naturligvis skyldes flommen av asylsøkere som statsminister Angela Merkel påførte landet i 2015.

I mars 2016 ble adgangen til familie­gjenforening suspendert i to år for dem som ikke hadde fått flyktninge­status, men kun såkalt subsidiær beskyttelse i Tyskland – en ordning som av en eller annen grunn benyttes hyppig i flere europeiske land.

Spørsmålet om hva som skal skje videre med denne suspensjonen når de to årene om ikke lenge er passert, er blitt et viktig strids­spørsmål i den tyske stor­koalisjonens forhandlinger om videre regjerings­samarbeid, skriver Die Welt.

Unionspartiene CDU/CSU vil forlenge suspensjonen, mens sosial­demokratiske SPD vil ha en slutt på den. På bordet ligger et kompromiss­forslag om en makskvote på 40.000 familie­gjenforente, og det begynner å haste med å komme til enighet. I påvente av en politisk beslutning aksepterer de tyske ambassadene søknader.

Samtidig viser undersøkelser fra Heilbronner Stimme, som viser til utenriks­departementet, at antallet familie­gjenforente til «mindreårige flyktninger» økte kraftig fra 2016 til 2017.

I de første ni månedene av fjoråret ble det gitt oppholds­tillatelse til rundt 5800 familie­medlemmer, mens antallet i hele 2016 kun var 3200. I førstnevnte tidsrom ble 3300 oppholds­tillatelser delt ut til syrere, og 2100 til irakere.

Strategien med «ankerbarn» forblir altså en viktig innfallsport for innvandring til Tyskland. Og så lenge landet forblir i hendene på stor­koalisjonen, vil venstresiden etter alt å dømme holde den åpen.

Men saken er i det minste blitt et politisk strids­spørsmål på høyeste plan i Vest-Europas folkerikeste stat. Der er ikke Norge ennå. Det soves fortsatt dypt.

 
 

Kjøp «Betraktninger over revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» av Christopher Caldwell her.