Mens familieinnvandringen i lang tid har pågått på kjempemessig skala uten nevneverdig offentlig diskusjon i Norge, har den en tid stått på den politiske dagsorden i Tyskland, hvilket naturligvis skyldes flommen av asylsøkere som statsminister Angela Merkel påførte landet i 2015.
I mars 2016 ble adgangen til familiegjenforening suspendert i to år for dem som ikke hadde fått flyktningestatus, men kun såkalt subsidiær beskyttelse i Tyskland – en ordning som av en eller annen grunn benyttes hyppig i flere europeiske land.
Spørsmålet om hva som skal skje videre med denne suspensjonen når de to årene om ikke lenge er passert, er blitt et viktig stridsspørsmål i den tyske storkoalisjonens forhandlinger om videre regjeringssamarbeid, skriver Die Welt.
Unionspartiene CDU/CSU vil forlenge suspensjonen, mens sosialdemokratiske SPD vil ha en slutt på den. På bordet ligger et kompromissforslag om en makskvote på 40.000 familiegjenforente, og det begynner å haste med å komme til enighet. I påvente av en politisk beslutning aksepterer de tyske ambassadene søknader.
Samtidig viser undersøkelser fra Heilbronner Stimme, som viser til utenriksdepartementet, at antallet familiegjenforente til «mindreårige flyktninger» økte kraftig fra 2016 til 2017.
I de første ni månedene av fjoråret ble det gitt oppholdstillatelse til rundt 5800 familiemedlemmer, mens antallet i hele 2016 kun var 3200. I førstnevnte tidsrom ble 3300 oppholdstillatelser delt ut til syrere, og 2100 til irakere.
Strategien med «ankerbarn» forblir altså en viktig innfallsport for innvandring til Tyskland. Og så lenge landet forblir i hendene på storkoalisjonen, vil venstresiden etter alt å dømme holde den åpen.
Men saken er i det minste blitt et politisk stridsspørsmål på høyeste plan i Vest-Europas folkerikeste stat. Der er ikke Norge ennå. Det soves fortsatt dypt.
