Kommentar

EU-valgene i slutten av mai er omfattet av større interesse enn noensinne fordi de vil gi en uhyre viktig pekepinn om veien videre for en union som står ved en skillevei: Skal prosessen i retning et mer overnasjonalt EU som har pågått i flere tiår, fremdeles få fortsette, eller skal det settes en stopper for euro-føderalistenes drøm om Europas forente stater?

Det siste tiårets kriser i Europa, som begynte med finanskrisen og fortsatte med migrasjonskrisen, har ført til en kraftig avskalling blant tilhengerne av en europeisk superstat, og en rekke EU-land har regjeringer som ikke har til hensikt å bli med på den ferden. Storbritannia har allerede takket nei, og klarer formodentlig å la handling følge ord.

Kan EU-sentralismens tilhengere klare å redde sitt prosjekt?

En som satser alt på det, er Frankrikes president Emmanuel Macron, som den ledende Brexit-forkjemper Nigel Farage har omtalt som EUs siste håp.

Frankrikes president Emmanuel Macron deltar i et av de lokale møtene i den «store nasjonale debatten» han tok initiativ til som følge av de gule vestenes protester, i Paris-forstaden Evry-Courcouronnes den 4. februar 2019. Foto: Philippe Wojazer / Reuters / Scanpix.

Macron sliter på hjemmebane, men har ikke ligget på latsiden i sitt europeiske diplomati. Og den 4. mars offentliggjorde Macron et politisk manifest på samtlige EU-språk på presidentens offisielle hjemmesider, der han essensielt tok til orde for å gå videre med Brussel-elitens prosjekt. Europa er i fare, skriver Macron, og nasjonalismen har ingenting å tilby. Dokumentet er å anse som et særdeles viktig innlegg i den franske presidentens valgkamp før EU-valgene.

Det som mer enn noe annet vil avgjøre i hvilken grad Macron kan lykkes med sine ambisjoner, er om Tyskland er med på notene.

Et Tyskland som ble gjenforent og demografisk dominerende i Europa i 1990, og som siden årtusenskiftet er blitt enda mer økonomisk dominerende takket være en kunstig svak valuta, har skapt en ubalanse i forholdet til Frankrike, som sammen med Tyskland har utgjort den klart viktigste politiske aksen i EU.

En president i et på mange måter parkert Frankrike som vil revitalisere EU slik Brussel-eliten helst vil kjenne det, er derfor mer avhengig av Tysklands samtykke enn noensinne. Macron har i så måte hatt Tysklands statsminister Angela Merkel som en ganske pålitelig partner.

Men Merkel-epoken er på hell, og hennes utpekte arvtager Annegret Kramp-Karrenbauer (AKK) har allerede overtatt jobben som partileder i CDU.

CDU-leder Annegret Kramp-Karrenbauer og Tysklands statsminister Angela Merkel under et strategimøte i Potsdam den 14. januar. Foto: Axel Schmidt / Reuters / Scanpix.

AKK har allerede distansert seg en smule fra Merkel, vel vitende om at mye av statsministerens politikk står lavt i kurs hos de tyske velgerne. Vil hun kunne bli en like hensiktsmessig partner for Macron som Merkel har vært?

Ikke hvis man skal dømme etter en kronikk som AKK har offentliggjort i Welt am Sonntag som et direkte svar på Macrons appell til europeerne. Tittelen lyder «Europa jetzt richtig machen», og dette er utvilsomt den viktigste politiske teksten hun hittil har skrevet.

Hvordan skal så Europa gjøres riktig nå?

I ordflommen fra CDU-lederen kommer det – som seg hør og bør i det tradisjonelle diplomatiet – riktignok en del ros av Macron, og hun sier seg enig med ham i flere ting. De ønsker seg begge et sterkt og handlekraftig Europa i en verden av stormakter.

Men dette er lite annet enn selvfølgeligheter uten konkret innhold, selv om USA nok vil merke seg at AKK nevner Kina i samme åndedrag som USA. Noen fraser om klima, og «konvergens» er også hentet fra EU-politikkens standardrepertoar.

AKK roser også et forslag om bedre vern av EUs yttergrenser. Men hvor politisk betydningsfullt er det å samtykke til nokså tomme ord som er lite annet enn bløff og øyentjeneri fra den franske presidentens side?

Det viktigste er å sikre grunnlaget for velstanden, skriver CDU-lederen, og når det handler om penger blir hun straks mer interessant å lytte til:

Samtidig må vi konsekvent satse på et system med nærhet, egenansvar og innbyrdes ansvar. Europeisk sentralisme, europeisk statalisme, sammenslåing av gjeld, europeisering av de sosiale systemene og minstelønn ville være feil vei.

Dette er toner fra et Tyskland som i større grad vil kjøre sitt eget løp enn det Macron kunne trenge for å lykkes med sitt EU-prosjekt.

Spikeren i den føderale kisten kommer siden:

Målet om et Europa som er i stand til å handle, vil ikke nås av en europeisk superstat.

AKK gnir det inn:

Et nytt fundament for Europa fungerer ikke uten nasjonalstatene: De skaper identifikasjon og demokratisk legitimitet. Det er medlemsstatene som formulerer og bringer sammen sine egne interesser på den europeiske scene. Først da oppstår Europas internasjonale vekt.

CDU-lederen erkjenner sågar at Europa har et problem med islam, og konstaterer at det er

et av de store fremtidsspørsmålene hvorvidt impulser for et uttrykk for islam som er kompatibelt med våre verdier, kan gis av Europa.

Hun har også en annen tilnærming til EUs østeuropeiske medlemsland, og sier at

det behøves respekt for deres tilnærming og spesifikke bidrag til vår felles europeiske historie og kultur.

Vi vil kun få demokratisk legitimitet for vårt nye Europa hvis vi involverer alle.

Det er nokså åpenbart at Macron ikke får noen ny Merkel i Annegret Kramp-Karrenbauer. Med denne kronikken har luften gått ut av den føderale EU-ballongen. Europas forente stater blir ikke noe av, mens AKK også blir ve for Frankrikes president.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps-nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt oss-side.