Sakset/Fra hofta

trump-eu
Foto: Reuters/Carlo Allegri/Arkivbilde

 

The Times kunne sist tirsdag opplyse at EU-president Donald Tusk i et brev til lederne for samtlige EU-land unntatt Storbritannia definerte Trump-administrasjonen som en «ytre trussel» mot unionen på linje med et «aggressivt» Russland og et «selvhevdende» Kina.

Det Tusk mest av alt frykter, er oppløsningstendenser:

“It must be made crystal clear that the disintegration of the European Union will not lead to the restoration of some mythical, full sovereignty of its member states, but to their real and factual dependence on the great superpowers: the United States, Russia and China,” he wrote.

I normale tider ville det å definere den amerikanske presidenten som en trussel ha fortonet seg som bisart. De fleste EU-land er også NATO-medlemmer, og nyter dermed godt av den amerikanske sikkerhetsparaplyen. Med valget av Trump har det imidlertid kommet et element av uforutsigbarhet inn i bildet. Den nye presidenten mener at Europa ikke bidrar nok til NATO, og han stiller seg nokså likegyldig til hva som skjer med EU.

Men når tegnene vi har sett til en ny amerikansk kurs er nok til å destabilisere EU, betyr ikke det at selve EU-konstruksjonen er altfor skjør til å tåle det som tross alt ikke er særlig kraftig geopolitisk vind? Det virker som om Tusk vil legge skylden for problemene EU har skapt for seg selv, over på Trump. Er det med skremsler om USA som en slags fiende at EU skal skape indre samhold?

En slik politikk er ikke bare korttenkt, den ser også bort fra at Trump-administrasjonen har satt fingeren på alvorlige strukturelle problemer internt i EU, som unionen selv ville gjøre klokt i å konfrontere.

Som ABC Nyheter var inne på torsdag, er Trump-administrasjonen, særlig handelsrådgiver Peter Navarro, svært kritisk til at Tyskland utnytter både USA og andre EU-land ved å bruke en kunstig svak valuta som euroen til å skape økt etterspørsel etter egne varer og akkumulere et stort handelsoverskudd, uten selv å bidra med en rimelig mengde etterspørsel på verdensmarkedet.

Denne konkurransefordelen for Tyskland er samtidig et handikap for Italia, Spania, Portugal og Hellas, som sliter med høy arbeidsledighet og ditto gjeld.

Trump har rett, skriver Ambrose Evant-Protchard i The Telegraph: Tysklands store og vedvarende handelsoverskudd, nå på nærmere 9 prosent av BNP, skaper alvorlige skjevheter i verdensøkonomien. Og Italias nylig avgåtte statsminister Matteo Renzi sier i følge Financial Times at det tyske handelsoverskuddet er regelstridig og til skade for hele Europa. Italienerne har tatt opp dette før, men Tyskland har alltid avvist problemstillingen.

Det som fremfor alt har skapt splittelse i EU, er altså fellesvalutaen – eller i beste fall en lite skjønnsom håndtering av ubalansene euroen har avstedkommet.

De søreuropeiske landene har sannsynligvis vegret seg for å ta opp saken med full styrke for ikke å irritere et stadig mer dominerende Tyskland for mye. Men når amerikanerne i praksis fremmer deres egen sak, burde de kanskje se mer på dette som en mulighet enn som en trussel.

For den største trusselen er at Tysklands dominans i EU fortsetter å øke på andre lands bekostning. Det vil før eller senere skape langt uheldigere reaksjoner overfor Tyskland enn kritikk fra Trumps handelsrådgiver. Ved å gripe inn på forhånd redder man på et vis Tyskland fra seg selv. Internasjonale relasjoner er ikke det man er flinkest med der til lands. Andre skal helst gjøre som Tyskland vil, men hele verden er ikke like føyelig som Børge Brende.

Inntil videre vil nok de andre EU-landene avvente situasjonen. I april/mai er det presidentvalg i Frankrike. Dersom Le Pen vinner, er det sannsynlig at de fleste strategiske vurderinger nokså raskt må gjøres om igjen.

Mest lest

Terrorens ansikt

Tydelige fotefar