Sakset/Fra hofta

Uansett hva man måtte mene om den nye amerikanske presidenten, er det neppe noen overdrivelse å si at Donald Trump er kommet som en virvelvind inn i Det hvite hus. Uventede ting har skjedd helt fra første dag.

Dette høye aktivitetsnivået ser ut til å ha hatt en sjokkartet virkning på kommentariatet i inn- og utland. Vektige omtaler av Trumps virke glimrer med sitt fravær, mens hysteri, kjepphester og fokus på uvesentligheter befinner seg der de sobre analysene skulle ha sittet.

 

niall-ferguson
Niall Ferguson, foto: Wikimedia Commons.

 

Et aldri så lite unntak er Niall Ferguson. I et intervju Federico Fubini har gjort med ham for Corriere della Sera, fremhever den britiske Harvard-professoren at Trumps geopolitikk er rasjonell og strategisk, og hverken tilfeldig eller improvisert – eller sågar farlig, som noen påstår. Det er kanskje ikke så merkelig at en italiensk avis er åpen for et kjøligere syn på Trump enn andre har, vante som italienerne siden antikken har vært med barokke politiske ledere.

Samtalen begynner med Brexit:

Corriere della Sera: Storbritannias statsminister Theresa May besøker Trump i dag. Hvor mye støtte kan administrasjonen hans gi Storbritannia under forhandlingene om utmeldingen av EU?

Niall Ferguson: Theresa May har vært heldig. Da Brexit vant frem ved folkeavstemningen, var det få som trodde at Washington ville få en administrasjon som var så villig til å komme britene til unnsetning, en anglofil administrasjon, om man vil. Uten en slik vending ville skilsmissen ha blitt vanskeligere. Med Trump finnes det en mulighet for at det spesielle forholdet mellom USA og Storbritannia, som Obama til de grader foraktet, får et nytt liv.

Men hva kan dette helt konkret forandre?

Både symbolsk og politisk er det noe som forandrer seg, selv om det ikke kan erstatte Europas rolle når det gjelder Storbritannias utenrikshandel. Det handler om den samme ideen som da Storbritannia valgte å holde seg utenfor det europeiske fellesskapet i 1957. Den gangen satte man sin lit til en tilnærming til USA. Allerede den gangen viste det seg å være en illusjon, for mesteparten av Storbritannias handel skjer med Europa.

Trump forvirrer omgivelsene, sier Ferguson, for han snakker på en helt annen måte enn de fleste i eliten, hvor man feilaktig tror at Trump er dum. Mange får heller ikke med seg at verden er i forandring.

Han sier jo ikke at status quo er den beste av alle verdener. For denne statusen har skapt forskjeller, den har styrket autoritære regimer, og den har skapt alvorlige miljøkonsekvenser i Øst-Asia. Etter åtte år med Barack Obama er forøvrig situasjonen katastrofal i Midtøsten og Nord-Afrika, hvor Russland står igjen som den store vinneren. Det er vanskelig å kritisere Trump for å tro at han kan gjøre dette bedre.

Tror De virkelig at han kan det?

I Midtøsten tror jeg han kan det. Iran vil igjen gå over til å bli en fiende etter å ha vært en motpart. Også Tyrkia risikerer å svekke sin posisjon. Trump kommer til å arbeide med USAs tradisjonelle allierte, som Israel og de arabiske sunni-statene. Det vil bli fremgang i hele Midtøsten, kanskje det til og med blir fred i Syria.

Men det er hverken forholdet til Russland eller Midtøsten som det er knyttet størst usikkerhet til. Langt viktigere er Kina og Tyskland. Begge disse økonomiske stormaktene har store handelsoverskudd vis-à-vis USA, og etter Fergusons oppfatning er det nettopp derfor Trump ikke har ordlagt seg diplomatisk overfor dem. Han utfordrer dem:

Kineserne er i sjokktilstand over konsekvensene av et utfall som de trodde var å foretrekke, altså at Trump vant over Hillary Clinton. De hadde ikke tatt det han sa om proteksjonismen på alvor, og det er et problem. Trump forsøker å innføre nye regler for den økonomiske verdensordenen, for etter hans oppfatning har Tyskland og Kina basert sin vekst på USAs handelsunderskudd. De har nydt godt av den amerikanske etterspørselen og solgt sine produkter, uten å gi noe tilbake.

Et slikt resultat er vel legitimt i et fritt marked, innvender Fubini. Trumps posisjon er imidlertid ikke fullt så enkel. Han er ikke imot internasjonal handel, men etter hans oppfatning må handelen være til fordel for begge parter, noe den ikke er i øyeblikket. Presidenten har maktmidlene til å gjøre noe med en manglende likevekten:

Saken er at Kina og Tyskland står nokså svakt hvis USA endrer sin holdning. USA kan true med handelspolitiske tiltak, om så bare for å oppnå innrømmelser. Men det er ikke så mye kineserne eller tyskerne kan gjøre. De er altfor avhengige av tilgangen til det amerikanske markedet. De burde ha gjort mer i alle disse årene for å utvikle innenriksøkonomien og etterspørre andre lands produkter.

Motivasjonen er ikke bare økonomisk, men også geopolitisk:

Tankegangen i USA kan delvis være frykten for at den kinesiske økonomien om 20-30 år kan bli større enn den amerikanske hvis globaliseringen av handelen fortsetter med den farten den har i øyeblikket. Det globale lederskapet ville i så fall gå over fra et liberalt demokrati til et, i alle fall nominelt, kommunistisk diktatur.

«Stopp verden, jeg vil av» har aldri vært noen vinnende strategi, eller hva?

Det finnes når sant skal sies en historisk analogi, nemlig 1700-tallets Storbritannia. Landet hadde et stort teknologisk overtak, takket være kullet også energiuavhengighet, og det var slett ikke rede til å la markedene være åpne, slik man trodde. Storbritannia var merkantilistisk overfor resten av verden – bare spør inderne. På den måten tok landet sikte på å beholde sine fortrinn. USA kan være i en lignende posisjon i dag.

Andre tenker ikke i slike baner. De henger seg opp i støyen, og blir selv en del av den:

Fordi folk lar seg villede av twitringen. De skjønner ikke at polemikken omkring Meryl Streep eller antall personer som var tilstede i Washington under innsettelsen, er ment til å distrahere. Jeg vil anbefale at man lar kranglingen ligge, for heller å konsentrere seg om hva Trump-administrasjonen egentlig foretar seg. Folk vil oppdage at Trump ikke er reinkarnasjonen av Benito Mussolini.

Folk, ja. Men neppe den europeiske «eliten». Den vil etter beste evne plage oss med sine støveltrampende spøkelser i lang tid ennå.

 

Corriere della Sera

Mest lest

Meyer på jordet