Erling Marthinsen 
Det skapte reaksjoner når Kinas regjering nylig uttalte at de er «klar for krig» mot USA.
Document omtalte saken. Kina øker forsvarsbudsjettet med 7,2 prosent for andre år på rad, og etter at Trump innførte straffetoll på kinesiske varer, kom kinesiske representanter med noe som kan oppfattes som en direkte trussel mot Donald Trump og USA:
– Hvis det er krig USA ønsker, enten det er en tollkrig, en handelskrig eller en hvilken som helst annen type krig, er vi klare til å kjempe til siste slutt.
På ett nivå er Kinas direkte holdning ikke noe nytt. I møte med Washingtons «dreining mot Asia» (egentlig en dreining mot Kina) fra midten av 2010-tallet og fremover har Kina slått tilbake, blant annet ved å kjempe om territorium i Sør-Kinahavet.
I dag er imidlertid den geopolitiske konteksten annerledes enn i Trumps første periode. Trumps holdning til Ukraina har ført til at krigshisserne i Europa ikke lenger stoler på USA som NATO-alliert. Hvis folk som von der Leyen har rett, er NATO historie, for uten USA er NATO ingentin.
Utviklingen i Ukraina tyder også på at USA kanskje ikke vil hjelpe Taiwan med å forsvare seg dersom Kina gjør det samme som Russland gjorde mot Ukraina og invaderer landet.
Dette hevder i det minste James Woudhuysen i Spiked. Men overser han ikke det enkle faktum at USA i mange år har hatt et nært forhold til Taiwan? Har ikke Taiwan en langt større betydning for USA rent strategisk enn Ukraina?
I mellomtiden har Beijing økt sin makt og innflytelse i Indo-Stillehavet og Latin-Amerika. Som følge av USAs opplevde svakhet og Kinas økende styrke føler Kinas ledelse seg mer selvsikker enn for bare noen få år siden.
Taiwan er fortsatt uhyre viktig for USA, særlig på grunn av deres dominans på det globale markedet for halvledere. USAs Big Tech-industri er fortsatt avhengige av taiwanske produsenter. Derfor er Taiwan viktig, både strategisk og økonomisk. Taiwan har faktisk et handelsoverskudd på 60 milliarder dollar med USA.
President Xis planer for Taiwan er ikke så mye et resultat av Kinas økonomiske interesser eller planer for halvlederindustrien i landet. Kinas mål er, som statsminister Li Qiang uttrykte det, å «fremme Kinas gjenforening» og å opprettholde den nasjonale stoltheten.
Kina øker stadig sin globale innflytelse. De selger 10 prosent av nye biler i Mexico, og er allierte med Brasils president, Luiz Inácio Lula da Silva. De får stadig større kontroll over Afrika, særlig ved utvinning av fossilt brensel og store prosjekter knyttet til infrastruktur.
Det er også velkjent at Kina bruker gjeld som et våpen for å erobre kontroll over viktige områder. Kina har full kontroll over Sør-Kinahavet, og er i ferd med å involvere seg i Papua Ny-Guinea og Salomonøyene.
Samtidig har de Norges regjering under hælen og planlegger å bygge Europas største ambassade i London.
Ved britiske universiteter blomstrer Kinas Konfucius-institutter. Samtidig trakasseres kinesiske dissidenter i Storbritannia.
USA invaderes av titusenvis av kinesiske arbeidere og studenter. Selv i Budapest raser lokalbefolkningen mot det de anser som en kinesisk invasjon. «De stjeler jobbene våre,» sider folk indignert.
Så Kina er allerede godt i gang med sin krigføring, men deres metode er det som kalles femte generasjons krigføring, som ikke finner sted på slagmarken.
Det handler om industrispionasje, psykologisk krigføring, økonomisk maktkamp, innvandring og påvirkningen av fiendens befolkning ved hjelp av TikTok, overvåkning og oppmuntring av klimahysteri, for å nevne noe.
Kina gjør fremgang teknologisk, også innen kunstig intelligens (KI). Det oppsto full panikk på Wall Street da et kinesisk selskap lanserte DeepSeek. Men amerikanske tech-selskaper ser ut til å ha gjenvunnet kontrollen, foreløpig.
Økonomisk sett er Kina fortsatt i fremgang. Landet lider riktignok av overkapasitet i fabrikk- og eiendomssektoren, noe som fører til deflasjon. Men ingen av Kinas byer eller infrastrukturer lider av det samme forfallet som i USA.
Selv om veksten i Kina er redusert til fem prosent, er det fortsatt høyere enn i USA milevis foran Europa, hvor flere viktige økonomier, som Tyskland og Storbritannia, opplever resesjon. Kina hadde i 2024 en gjeld på 90 prosent av BNP, mens USA hadde en gjeld på over 120 prosent.
Nå har frykten for resesjon fått Wall Street til å rase. Men trolig er dette kun en midlertidig nedgang.
Det er derfor ingen grunn til å frykte Kinas vilje til å føre en militær krig. Rent militært er USA fortsatt mye sterkere enn Kina, dessuten vinner Kina på de fleste ikke-militære fronter.
Helt siden Reagan-administrasjonene på 1980-tallet har USA ofte brukt krigersk styrke for å forsøke å kompensere for økonomisk svakhet.
Kina vinner stadig mer økonomisk og teknologisk terreng i forhold til USA, og landet spiller en stadig større rolle i andre nasjoner og regioner rundt om i verden.
Den største kilden til global ustabilitet ligger ikke i Kinas fremgang, men i USAs svakhet. Trumps uforutsigbarhet er det minste av problemene.
USAs største svakhet er trolig den interne splittelsen. Demokratene har ett eneste mål, og det er å angripe Trump og the basket of deplorables som støtter ham, ikke å jobbe for å skape et sterkere og bedre sammensveiset USA.
Kina løser sine interne konflikter med konsentrasjonsleire og undertrykkelse. Noe slikt er egentlig ikke mulig i USA, selv om Biden-regimet gjorde noen forsøk.
Denne begrensningen er på én måte en svakhet for USA, men i større grad er det en styrke. Hvis amerikanere står sammen, som patrioter som aksepterer ulike politiske overbevisninger, så er det ingen som har noen sjanse mot dem.
Demokratene leker derfor med ilden. De burde huske den gamle konklusjonen: Imperier blir ikke drept utenfra, de begår selvmord.
Kjøp billetter til boklansering her!
Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! Eboken kan du kjøpe her.
