Sakset/Fra hofta

EU-president Donald Tusk under et toppmøte i Brussel den 29. juni 2018. Foto: Francois Walschaerts / Reuters / Scanpix.

 

EU-president Donald Tusk begikk tirsdag det kanskje hittil største salattråkket man har sett fra unionens politiske elite i forholdet til USAs president Donald Trump.

Det var under en pressekonferanse med EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker og NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg i Brussel at Tusk lot ordene falle.

NTB siterer:

– Kjære president Trump: USA har ingen og vil heller aldri få noen bedre alliert enn Europa. Europeere bruker i dag mange ganger mer på forsvar enn Russland, og like mye som Kina. Og jeg mener det ikke kan være noen tvil, president, om at dette er en investering i felles amerikansk og europeisk sikkerhet. Det samme kan du ikke si om russisk og kinesisk pengebruk, sa Tusk.

Solidaritet er viktigere enn penger, understreket han.

– Sett pris på dine allierte. Du har tross alt ikke så mange, sa Tusk.

Hvor skal man egentlig begynne å rive av seg håret over Tusks uttalelser, innen skallen står blank tilbake idet man er ferdig?

Det er svært lett for EU-presidenten å nedtone betydningen av penger, så lenge det er Europa som drar størst økonomisk fordel av relasjonene til USA. Hvor mye er en verbal solidaritet verdt dersom den ikke har konkrete konsekvenser?

Tvetydigst er EU-presidentens påstand om at USA ikke har så mange allierte. Men NATO har 29 medlemsstater, så hva er egentlig implikasjonen av det Tusk sier? Amerikanerne vil være snublende nær tanken på at flere av NATO-landene egentlig ikke er allierte.

Dette gjelder naturligvis ikke for Donald Tusks hjemland Polen. Polakkene, som skjønner geopolitikk, vil gjerne betale for at amerikanerne øker sitt militære nærvær i Polen, som Trump under sin store Warszawa-tale viste at han beundrer.

Hvordan klarte egentlig Polen å eksportere en politiker som Tusk til Brussel? Har han noen gang tenkt seg hjem igjen? Fungerer Polen omtrent som Italia, der politikere som er brysomme eller som trenger en retrettstilling etter å ha blitt utmanøvrert på hjemmebane, resirkuleres i EU-hovedstaden? Onde tunger vil ha det til at dette er det eneste systemet for gjenvinning i Italia som fungerer hundre prosent prikkfritt. Er det slik i Polen også?

Saken er uansett at amerikanerne har mange allierte, også utenfor NATO. Blant de fremste er Israel, Australia, Japan og Sør-Korea. En rekke andre stater samarbeider med USA som om de var allierte.

Aller dummest er den belærende, nedlatende og innbilt beskyttende holdningen Tusk viser: Sett pris på dine allierte.

Hvem er det egentlig som har størst grunn til å verdsette sine allierte? Kanskje det er de som drar størst netto fordel av dem, altså europeerne?

Europa har dertil det største behovet for allierte. Mens Frankrikes militære har mer enn nok med å holde sikkerhetssituasjonen innenlands sånn noenlunde under kontroll, er Storbritannia det eneste landet i verdensdelen som er i stand til å utøve betydelig militærmakt.

Saken er at Europa ligger forferdelig utsatt til, med en demografisk trussel i sør, en ideologisk-religiøs trussel i sør og øst, en militær trussel i nord og øst med strategiske naturressurser Europa mangler, og en økonomisk trussel langt øst. Når Italias innenriksminister Matteo Salvini sier at vi kunne ha trengt NATOs beskyttelse mot invasjonen over Middelhavet, viser han at han forstår Europas sårbarhet.

USA ligger til sammenligning beskyttet mellom to verdenshav med én vennligsinnet nabo i nord og en annen i sør. De har alene en fjerdedel av verdens økonomiske makt og halvparten av den militære. Landet er fullt av naturressurser, og eksporterer både korn og olje. De har verdens beste styresett og ditto høyere læresteder.

Faktum er at USA ikke har det samme behovet for allierte, men for andre land som ikke ønsker seg en verden dominert av aksen Kina–Russland med en rekke bandittstater på lasset, er det av stor interesse å ha USA som alliert.

Arrogansen Tusk viser er med andre ord særdeles upassende. Hvem tror han egentlig at han er?

 

Kjøp Christopher Caldwells «Revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» fra Document Forlag her.