Mørkeblå skyer hvelver seg over Romerrikssletta. Store og tunge. Hvor fantastisk himmelen er, som et bilde fra den nederlandske gullalder. Mistberget blir synlig. Det er Heimat.

Jeg har vært i Stockhom på et heldagsseminar om «Islamisme i Europa» arrangert av tidsskriftet Neo. Det er flere interessante foredragsholdere på Polstjärnan på Sveavägen: Emanuele Ottolenghi, Melanie Phillips og Irshad Manji.

Mitt fysiske kjenneskap til Stockholm og Sverige står ikke i forhold til min kjærlighet til det svenske språk og generell kunnskap om samfunnsdebatten. For å begynne å forstå hvordan et samfunn fungerer må man møte det med sansene.

På vei inn leser jeg et intervju med Robert Fisk i Dagens Nyheter. Hans mursten om Midtøsten og kampen for demokratiet er kommet på svensk. I to dager har han gitt intervjuer. DN får en time, men intervjuet over to sider inneholder bare pludder. Om hans liv og virke, som om livet hans var en matoppskrift. Hvis man intervjuer en ekspert skulle man forvente at journalisten benyttet anledningen til å stille spørsmål om dagens «läge». Istedet er journalisten opptatt av legenden. Fisk er et ikon i Sverige, liksom i Norge. Han er husgud for en venstreside som egentlig ikke har så mange «store» lenger. Da han besøkte Fritt Ord for et år siden var lokalet sprengt. Det var nesten religiøst.

DN var en gang en flagship-avis, den beste i Norden. Idag er den en skygge av seg selv. Inn kom Metro og Schibsted. Ut gikk «Olof Lagerkrantz» og Arne Ruth.

Det er æoner siden.

I Norge prøver Schibsted å innbille oss at Media Norge er et fremskritt. Debattredaktør Knut Olav Åmås vil gjerne være kritisk til institusjonene, men jeg har enda til gode å se en kritisk debatt om en konsentrasjon av medier uten sidestykke. Man biter ikke hånden som før en. Det har journalister lært.

Kanskje denne forflatningen og kommersialiseringen bidrar til at man ikke dekker et seminar om islamisme, eller at avisene er så dårlige på å speile stemninger ute blant folk. Hvis man begynner å tenke selv kan det bli farlig. Da er det mye som må settes under debatt.

Sverige går for å være det mest politisk korrekte land i Norden. Svensker er «skikkelige», i betydningen ordentlige, grundige, de oppfører seg. Deres evne til tildekking er legendarisk. Når en svenske ikke vil snakke på de premisser motparten legger opp til, kommer et langt hastemt «Jaaaaa, » før innvendingene kommer pent innpakket.

Men noe skjer også i Sverige. Det var Melanie Phillips som fikk størst applaus. Det sier en hel del. Det foregår en prossess i hodene på folk. Man tror man er alene, men det er man ikke. Det var en 40-50 mennesker i lokalet. De fleste menn i 30-40-årene. Debatten var ikke glødende, selv om det glimtet til noen ganger. Det er ikke slik det foregår. Dette er noe som skjer på innsiden. Det avspeiles i liten grad i avisene og tidsskriftene, mer på nettet. Det er avantgarden som konstituerer seg. Den posisjon og det ansvar som den offisielle eliten har sviktet.

Hvis man får lov å sysle med intellektuell virksomhet kan man enten søke sannheten eller tjene makten og systemet. Ute blant folk er det en stor «besvikelse» over at ingen med privilegier taler deres sak. Tvertom. Staten finansierer store prosjekter som Thomas Hylland Eriksens Culcom for å legitimere oppløsningen av det nasjonale fellesskap som vi kjenner det.

Det sier noe om at den oppgaven vi står overfor er enorm. Jeg er imponert over menneskene som står opp og frem: over deres intellektuelle kapasitet og mot.

Det er ett trekk som er påfallende og som nordmenn og europeere må legge seg på sinnet: mange av dem er jøder. Det er jødene som slåss for Europas sjel. Kanskje fordi de vet hva tap er og at katastrofer kan inntreffe.

De tre beste hadde ett felles budskap: Hvordan kan det ha seg at det åpne samfunn produserer kulturrelativister som ikke står for noe?

Melanie Phillips fikk spørsmålet om hun trodde løpet var kjørt for Europa. Hun trodde ikke det. -Da ville jeg ikke stått her, sa hun. Men tilføyde så: -Hva er alternativet til å kjempe? Skulle jeg bare legge meg ned?

Irshad Manji er ei morsom jente. Hun har utstråling, energi. Hun er fortsatt muslim. Jeg blir provosert når folk trekker i tvil hennes intellekt av den grunn. De har ikke hørt hva hun har å si.

Manji er den nødvendige bro over til muslimer. Hun sier at noe av essensen i islam er at man ikke kan vite hva som er best og rettferdig. Det vet bare Allah. Derfor er det formastelig og blasfemi å utpeke den eller den som vantro og skille mellom dem og oss. For ingen vet.

Hun hadde intervjuet en Hamas-teolog om hvor det står i Koranen at Allah godkjenner selvmord i kampen for troen. Han fikk store problemer. Endelig fant han avsnitt som hyller den som ofrer seg for de høyeste verdier. Men det er nettopp verdier det er snakk om, og hvordan vet vi at det er Palestina? Kanskje det er Israel? svarte Manji.

Hennes forhold til Israel og jøder er interessant. Manji har stor sans for Israel. Her satte hun det teologisk på spissen, på en måte som også gjaldt folk med kristen bakgrunn: Hvordan kan man være sikker på hva Gud mener? Det er formastelig.

Å si at muslimer kanskje burde sette livet inn for Israel er ikke ment som en morsomhet. Det spenner en himmel over alle mennesker. Manji mener det er dette islam handler om. Da vil jeg si: det er en «noble cause». Hun vil refortolke tekstene slik at passer dagens mennesker, som skal leve sammen, og ikke følge stammeritualene som bærer krigen med seg.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂