Kommentar

Her er så underlig. Det faller noen setninger fra ellers flinke journalister om Theo van Gogh og muslimer som man har vondt for å tro er ekte.

Gjennom Oslos gater går et tog mot terror og vold. Det skulle demonstrert at muslimer føler like stor avsky som andre. Bare mellom 200 og 300 møtte opp, og muslimer var i mindretall.

Ynge Kvistad er en kunnskapsrik kulturjournalist i VG. Hans teateranmeldelser er gode. Hvis noe er godt betyr det at de utøver godt håndverk: avveier elementer, viser formspråk. Skaper en balanse i teksten. Ikke noe av dette er til stede i kommentaren «Det kollektive ansvar». Hvilket reiser et interessant spørsmål: er det slik at spørsmål som angår dette dybtborende problemet Islam vs. Vesten aktiverer ukjente sider i en person, som gjør vedkommende uskikket til å skrive om det?

Først litt selvpisking fra Kvistad:

«For slik er det: vi forutsetter at det ikke har vært noen intern debatt i muslimske miljøer, siden det er de bokstavtro som har fått råde grunnen. Men hva vet vi egentlig om det? Hvor flinke har vi i mediene vært til å la de moderate komme til orde? Har vi ofret noen fakta for å presentere Sannheten om Islam i Norge? Har debatten i seg selv vært målet, og ikke et middel for å forstå muslimsk trosliv?»

Selvpiskingen fortsetter, og Kvistad går enda lenger: han frikjenner muslimer for all skyld for Theo van Goghs død. For å gjøre det må han servere noen løgner: modereren var sinnsyk!

«Theo van Gogh er via sin død blitt et symbol på islamsk ekstremisme. Sett med vestlige, nærsynte øyne representerer det avskyelige drapet en muslimsk terrorkult vi bare har sett begynnelsen på. Det er brukt store verdiladede ord om udåden; at det var vår ytringsfrihet som ble myrdet. Men mye tyder på at gjerningsmannen var en forvirret galning. Like fullt fortsetter Debatt-Viggo og Holmgang-Oddvar og alle vi andre i Bakkebygrenda å innkalle den ene muslimen etter den andre for å stille dem til ansvar for en syk manns ugjerning.»

Vi merker oss bruken av ordet «nærsynt», at dette ikke handlet om et angrep på ytringsfriheten, for mannen var gal. Ergo: det er de som fortsetter debatten som tar feil. Den skulle aldri funnet sted. For:

«Skal vi neste uke taue inn alle norske hinduer og be om absolutt avstandstaken fra mordet på Gandhi?»

Var det noen som snakket om Fallacis sviktende fornuft?

Kvistad trekker inn Dianas død og minner om at paparazziene først fikk skylden.

«Med samme skråsikkerhet er det altså opplest og vedtatt at muslimene myrdet van Gogh fordi han hadde ytret seg kritisk om islam. Men «det var ikke ytringsfriheten som ble slått ihjel i Holland. Det var filminstruktøren Theo van Gogh. Det var en forbrytelse. Det var en tragedie. Men mordet var ikke et politisk manifest», skrev den danske avisen Information på lederplass nylig.»

Vel, i min verden var det et menneske som ble drept og ytringsfriheten som ble angrepet. Et politisk manifest var festet til brystet på den drepte med kniv. Morderen bar på et avskjedsbrev. Ikke politisk????

Så går Kvistad over til å latterliggjøre van Gogh som kunstner:

«Mange som har omtalt islam-hateren Theo van Gogh som en «viktig regissør» og en «betydelig kunstner», har kanskje ikke hatt full oversikt over hans livsverk, for å si det diplomatisk. Denne van Gogh hadde mest brunt i paletten.»

Dette er å pisse på en drept kunster. Her går Kvistad langt over streken for saklig uenighet; Ubetydelig kunster. Mest brunt – er det nazibrunt? Konklusjonen må bli: Det var ikke noe stort tap at en gal mann drepte ham og verden behøver ikke ta slik på vei.

Kvistad må avlegge den norske kirke et besøk. Den har prester som har gjort verre ting enn overgrepene i «Submission».

Sirkelen er sluttet: muslimer er frikjent for drapet på van Gogh og filmen har ingenting med islam å gjøre. Norske prester er verre!

«»Submission» er tendensiøs nok, men overgrepene som beskrives har ingen forankring i islam. Det finnes ordinerte prester i den norske kirke som har begått verre ting.»

Det har ant oss at det er en sammenheng mellom den intense debatten om islam/muslimer og de harde utfallene mot opplæring i den kristne kulturarven. Kvistad demonstrer at det er en slik sammenheng.

I samme avis kommenterer Anders Giæver Fallacis bok. Giæver utmerker seg ved å like å mene noe om mangt og meget. Men det skorter på grundighet. At han ikke liker Fallaci og synes innholdet minner om det som står på dovegger, er en ting. Men så skal han gjerne vise at han følger med og skriver om Sayyid Qutbs «Milepæler», og sammenligner med andre ideologiske bøker som Mein Kampf. Farlige, men nødvendige. Så kommer det:

«Til neste år gir samme forlag ut «Jødestaten» av Theodor Herzl som representerer noe av det samme for den ytterliggående sionismen som «Milepæler» er for den ytterliggående islamismen, som «Min kamp» var for nazismen og som «Kapitalen» var for marxismen.»

På hvilken side står Giæver? Herzl kom som ung journalist til å dekke Dreyfus-saken. Da gikk det opp for ham at assimilieringen var en illusjon, at jødene ikke ble godtatt enten de assimilerte eller holdt på sin egenart. For å være trygge og bli som andre måtte jødene ha sitt eget land. Man kan trygt si han var forutseende. Å sammenligne dette skriftet med verket til mannen som skulle prøve å fjerne jødene fra jordens overflate er vel litt drøyt, for å si det forsiktig? Det samme gjelder verket til en av Al Qaidas intellektuelle fedre, som ønsker å fortsette der Hitler slapp.

Den samme Giæver raljerer over Gyldendals bruk av adjektivene «sylskarp historisk, filosofisk, moralsk, politisk analyse» om Fallcis bok «Fornuftens styrke». Men takke meg til Fallacis engasjement. Som er en bevisst hyperbole. Teksten er ikke så endimensjonal som det sies. Hun skriver i en høystemt rap. Folk som Giæver er ellers tilgivende og forstående nok når det gjelder rap-tekster, og kunstuttrykk ellers. Jeg tviler på om det er noe av det Fallaci har skrevet som er bare halvparten så krenkende som det Giæver presterer i denne korte kommentaren. -Det var ikke ment slik? Sikkert ikke, og det er det som er ille.

I ludderavisen Dagbladet er det full forvirring, som i mye av kongeriket for øvrig. Pernille Rygg spiller safe ved å trekke inn muslimer og jøder: begge må svare for hva trosfeller andre steder gjør. Slitsomt. Så har hun en opplysning, som er morsom og kjedelig på samme tid: Bjørgulv Braanen, red i Klassekampen, mener reaksjonene på Theo van Gogh-drapet minner om stemningen etter Riksdagsbrannen i 1933! Intet mindre. «Den handlingen altså som ga støtet til jødeforfølgelsene», skriver Rygg, for å være helt sikker på at leseren ikke går glipp av parallellen mellom forfølgelsene av muslimer og jøder. Her glemmer man noe som venstreorienterte tidligere har kunnet: Riksdagsbrannen utløste jakten på politiske motstandere: sosialister, sosialdemokrater, kommunister og fagforeningsaktivister ble arrestert/internert en masse. Jødene nøyde man seg med å ramme med dekreter og lover i første omgang.

Den ytterste venstresiden har alltid drømt om å utkjempe fortidens slag om igjen. Det gir dessuten maksimal adrenalindose å si at noe er like ille som, minner om, innledningen til Det tredje rike.

Diagnose: for hvert skritt mot konflikt mellom islam/muslimer og Vesten, finner norske journalister på nye unnskyldninger og bortforklaringer. Fallaci er temperamentsfull. Men er det så sikkert at det er hun som er virkelighetsfjern?