Kommentar

Det begås igjen politiske mord i Europa. De som drepes, drepes for sine meningers skyld. Pim Fortuyn og Theo van Gogh ble begge drept for sin kritikk av islam og muslimsk praksis. Fortuyn av en venstreekstrem dyreverner, som ville «beskytte» minoritetene. Van Gogh av en marokkaner som henrettet ham som et rituelt slaktoffer på åpen gate. Van Gogh hadde mottatt drapstrusler, men tok de ikke alvorlig: -Man dreper ikke landsbyidioten, svarte han og det sa mye om hans innstilling.

La oss gjøre et lite tankeeksperiment: la oss si at det var 70-årenes enfant terrible i norsk film, Wam & Wennerød, som hadde valgt å bruke all sin satiriske evner på muslimers forstokkethet og ortodoksi. La oss si de hadde laget noen sprø filmer om muslimer i Norge, like overdrevne og outrerte som filmene de i sin tid laget, med vekslende hell.
Det finnes ikke noen i Norge som er sprøe på den måten lenger. Det eneste unntaket var en periode Shabana Rehman. Trykket blir antagelig for stort.
Men de finnes/fantes i Nederland.

Pim Fortuyn og Theo van Gogh betalte med sine liv for å være morsomme, dristige, for å leve og arbeide på tvers. De uttrykte en side ved det nederlandske. Deres rabulistiske side støtte mot den muslimske kulturen, og de merket at det var trekk ved den som ikke hadde sans for deres humor, for at livet består av paradokser og må sees gjennom mange linser. For Fortuyn betød muslimers syn på homoseksualitet en hel del. Han visste at han ble klassifisert på linje med griser og aper. Utbredelsen av islam var derfor et angrep, en trussel mot ham som person. Fortuyn valgte å ta kampen opp. Han var ikke mot innvandrere, han mente bare at man burde ta en pause og senke tallet fra 40.000 til 10.000 i året. Av Nederlands 16 millioner er 2 millioner innvandrere. Det er mange. 1 million er muslimer.

Det har stått to innlegg i Aftenposten som berører drapene på Fortuyn og van Gogh. Det ene er skrevet av Gunnar Kagge, en tidligere kollega fra NTB, som ble sendt til Amsterdam for å dekke drapet på van Gogh. Det andre er kulturredaktør Per Anders Madsens artikkel om Oriana Fallacis nye bok, som utkommer på norsk snart. Også Madsen har en fortid i NTB. Han var min sjef på utenriks.

Kagges artikkel heter: I ytringsfrihetens grenseland. Madsens Når forakt blir en dyd.

Min lesning av en tekst går gjennom tre stadier: det første er den spontane oppfattelsen av tendens, så melder tvilen seg: er det riktig oppfattet? kanskje forhastet. Jeg leser igjen. Grundigere. Men ved for mye dveling oppløser teksten seg. Distanse. Ettertanke. Tredje forsøk: Den intuitive oppfattelsen var riktig, og forsterkes.

Kagges overskrift påkaller et spørsmål: Hvem er det som befinner seg i ytringsfrihetens grenseland? Hvem er det som tøyer grensene? Svar; Pim Fortuyn og Theo van Gogh!

They had it coming! For: «De var svært kreative i jakten på nye provokasjoner. Begge forsøkte å finne grensene for hva man kan si og mene, for så å krysse dem med et stort smil, van Gogh som kunstner og Fortuyn som debattant.» Det høres ut som om de to drev et spill, som om det å utfordre muslimske ortodokse var en lek de drev, for moro skyld. Eller: de elsket å trampe på ting, på grenser. Det underliggende spørsmål blir selvfølgelig: -Er det noe rart at noen reagerer? Kagge presterer å skrive at van Gogh gikk inn i kirker for å banne. Virkelig? Kanskje han sa tiss, promp, bærsj.

Fremstillingen er preget av språklig og åndelig latskap. Kagge kan ikke mene at dette skal beskrive et voksent menneske, som vitterlig var en rabulist. Så enkle er ikke menneskene.

Kagge jukser med det grunnleggende: Han skriver at selv om van Goghs morder tilhører en liten gruppe, er han medlem av en større gruppe som det er lett å få et negativt forhold til. Det skjedde ikke med Fortuyns morder, for han var hvit og nederlandsk, skriver Kagge. Han impliserer at drapet vekker til live rasistiske følelser hos nederlenderne. («… er faren for økt rasisme stor.») Da har han dem! Da sitter de i den moralske skruestikka!

Dette er manipulasjon med fakta: Venstresiden har alltid følt at de har hatt sannheten på sin side, og en liten gruppe har følt at det omfatter retten til å drepe. RAF og Røde Brigader, og IRA hadde en slik overbevisning. Fortuyns morder, Volkert van der Graaf, erkjente i åpen rett at han drepte Fortuyn for å beskytte minoriteter, særlig muslimer. Det var et voldsomt raseri både mot van der Graaf og mot domstolen som bare dømte ham til 18 år.

Konstruksjon til Kagge: At det ikke var reaksjon mot Fortuyns morder fordi han var nederlender, «en hvit og villfaren dyreverner», er perfid. Det er å frakjenne Fortyn den moralske status han døde for, og deretter frakjenne folket den moralen som gjorde at de reagerte. Alt for å legge opp til at det er nederlendernes «skyld»; hvis de viser seg som rasister mot muslimer, er de verre enn morderen. Det passer derfor som hånd i hanske når Cathrine Løchstøer i dag rapporterer om alle angrepene (jeg tror hun sa «attentat» mot muslimer over hele Nederland)

Hvis Kagge kommer løpende og sier at det ikke var slik ment, så må jeg si at det ligger som premisser og konklusjon i teksten.

Han snur saken fullstendig på hodet, og saken er i dette tilfelle et politisk drap. Kagge er redd nederlenderne kan komme til å gi en århundrelang tradisjon for å slippe inn dissidenter på båten. Men det er jo nettopp for å forsvare denne toleransen at nederlenderne gjør opp status, og stiller spørsmålet om hvordan man håndterer møtet med en illiberal religion og kultur.

Det er tusenkronerspørsmålet som Europas velfødde elite er livredde for. Å reise det er å åpne en Pandoras eske. Den vil aldri lukkes igjen.

Kulturredaktørens søndagskommentar er i samme retning: Fallaci er så ekstrem at hvis det ikke hadde vært for at hun er så kjent, hadde hun ikke vært verdt omtalen. Madsen diagnostiserer Fallaci omtrent som sovjeterne gjorde med dissidenter: Hun lider av «ekstrem subjektivisme». Madsen latterliggjør Fallacis advarsler om at muslimene ønsker å ta over Europa, med fredelige midler denne gang: blant annet gjennom demografi.

Hva står det å lese i en artikkel i Guardian?

a recent government study estimated that by 2010, several large Dutch cities like Rotterdam, Amsterdam, the Hague and Utrecht would have Muslim majorities.

Madsen ironiserer over bruken av ordet Eurabia. Som om det er Fallacis konstruksjon, når det er et ord brukes av seriøse forskere som Bernard Lewis og Niall Ferguson.

Men det er mot slutten at Madsen trår til og antyder at Fallaci ikke bare risikerer, men kanskje fortjener, å lide samme skjebne som Theo van Gogh. Det er vanskelig å komme til noen annen konklusjon. Fallaci misbruker ytringsfriheten!

«Men viktigere er det at Fallacis provokasjoner utløser en annen type uro enn om de var fremsatt av kunnskapsløse dilettanter. Hun er med på å markere noen grenser for ytringsfriheten i dagens Europa – det er ingen spøk det hun driver med. «Sinnet og stoltheten» utløste rettssaker i flere land, truslene har haglet mot henne. Og plutselig kan alvoret bli blodig.»

Setningen: «markere noen grenser for ytringsfriheten i dagens Europa» er skrevet av en journalist i en avis, endog av en kulturredaktør rett etter drapet på en filmregissør. I stedet for å rope et varsku og mane til kamp for ytringsfriheten, mener Madsen at Fallaci leker med farlige tanker, som kan utløse eksplosjoner.

For hvem er den aktive part? «…hun kan betraktes som et slags selvdrevet barometer, en kanal som forsterker og tilspisser anti-islamske strømninger. Både hennes egen aksjon og reaksjonene hun fremprovoserer, sier noe om holdningsklimaet i Europa.»

Ikke ett ord om at andre agerer, er den primære kraft, at det faktisk er Fallaci som reagerer.

Kan det tenkes at diagnosen lyder helt annerledes? At det flimrer skrekkbilder på innsiden av Madsens hode som er han er livredd for? De finnes en helt annen, mer jordnær politisk oppfattelse av det som har skjedd: En nederlandsk kunstner er drept av noen som likke likte budskapet hans. Disse noen tilhører en stor innvandret befolkningsgruppe med helt andre oppfatninger av det sosiale og politiske samfunn enn det nederlenderne bekjenner seg til. Å ta livet av et menneske er en ytterst alvorlig handling. Å ta livet av noen for deres meningers skyld er i vårt samfunn nesten uforståelig. Denne gruppen hadde flere navn på listen. Visestatsministeren sa det: -Jihad har kommet til Nederland.

Madsen presterer:
«Var drapet en enkeltstående, uforutsigbar terrorhandling? Eller sier det noe om det kulturelle klimaet?»

De to artiklene sier mye om det kulturelle klimaet – i Aftenposten.