Gjesteskribent

Nedenstående artikkel var den siste i en lang serie om multikulturens Nederland i den italienske dagsavisen Il Foglio, og den stod på trykk i papirutgaven 21. mai 2009. I forbindelse med femårsdagen for mordet på Theo van Gogh, gjengis den her i undertegnedes oversettelse. (For den som måtte være interessert i en annen artikkel fra samme serie om islamiseringen av Rotterdam, finnes den i engelsk oversettelse her hos Sandro Magister, som forresten er en av de bedre kildene til informasjon om hva som rører seg i den katolske kirken).


* * *

Nederlands Ground Zero

av Giulio Meotti

Amsterdam. Linnaeusstraat befinner seg i et strøk som for det meste er bebodd av muslimer. Det var her Mohammed Bouyeri la seg i bakhold mot Theo van Gogh den 2. november 2004. Regissøren stanset ved en av sykkelstiens fotgjengeroverganger. Islamisten fyrte av en salve mot ham med en pistol av kroatisk fabrikat. Theo falt ned av sykkelen, han klarte å komme seg opp og slepe seg over til den andre siden av gaten. Bouyeri fulgte etter van Gogh helt til søppelstativet han klamret seg til, og foran kafeen Hollenderen fyrte han av to nye salver mens offeret bønnfalt ham om ikke å gjøre det. Han trakk frem en kniv for å hugge hodet av ham, før han med en mindre kniv festet et brev til brystet hans. Brevet inneholdt dødstrusler mot Geert Wilders og parlamentsmedlemmet av somalisk opphav Ayaan Hirsi Alì. På gjerningsmannen ble det funnet en lapp med påskriften: «Til hyklerne sier jeg: Hold munnen lukket hvis dere ikke vil dø.»

Langs Linnaeusstraat er det i dag intet som minner en om den rituelle nedslaktningen av regissøren. Det finnes ikke noe Ground Zero i Nederland. Dets fravær legges godt merke til i et land som lager monumenter over det meste og er svært opptatt av sin historie. For noen måneder siden fant Amsterdams befolkning ut at Ganoderma applanatum var inkarnasjonen av ondskap. Soppen som var i ferd med å ta livet av hestekastanjen Anne Frank så hver dag fra sitt gjemmested. Kommunen ville felle den, men Amsterdams brave borgere motsatte seg det i toleransens navn. Et land som i likhet med Israel stanser opp i to minutter den 4. mai hvert år for å minne krigens falne. Nøyaktig klokken åtte om kvelden legger dronningen ned en blomsterkrans på Damplatz. Dagen mordet på Theo fant sted går derimot upåaktet hen, uten sorg og uten ord som hele nasjonen samles bak. På den rødfargede sykkelstien i Linnaeustraat finnes det to små hakk, og folk derfra forteller oss at det er merkene etter to prosjektiler. Men det er alltids noen som drar for å legge igjen blomster i Pythagorasstraat, fremfor den siste av en rekke villaer i rød murstein, alle helt like, hvor van Gogh bodde. Dagen han døde var det mange som senket flaggene på halv stang, en æresbevisning som etter loven kun skal gis dronningen.

«Hvis de hadde gjort Theo til et frihetssymbol, måtte multikulturalistene ha innrømmet at han hadde rett,» sier Theodor Holman til Il Foglio mens han spaserer langs Damrak, ved en snuskete hovedfersdelsåre i Amsterdam hvor turistbåtene går fra og gjenger av ungdommer holder til. Holman er en lubben femtiåring med et på samme tid sjaskete og arrogant utseende. Han var regissørens beste venn og historiske manusforfatter, samt skribent i Amsterdams viktigste dagsavis Het Parool. «Hvis de hadde gjort Theo til et symbol, ville de vært nødt til å forandre politikk, men de vil ikke forandre. Theo kan aldri bli en helt.» Vi dro sammen med Holman til Columns studio tilhørende Gijs van de Westelaken, en innbarket røyker på omlag femti år som kjører veteranbil. Gijs grunnla Column for ti år siden sammen med van Gogh. Det var han som produserte Submission, kortfilmen om islams underkastelse av kvinner som kostet Theo hans liv. Studioet vender ut mot Warmoesstraat i nærheten av Damplatz, blant flere titalls mørkerom, sexlokaler, coffeeshops og en bisarr forretning som selger alle slags kondomer, de være seg fargede eller parfymerte, i alle størrelser og for alle erotiske tilbøyeligheter.

Ikke langt fra Theo van Goghs studio tok seks politimenn seg inn i en liten leilighet en strålende solskinnsmorgen i fjor. De var der for å arrestere en tegner med en rå sans for humor, van Goghs foretrukne sådanne. «Jeg hadde ikke ventet meg den spanske inkvisisjonen,» sier mannen bak signaturen Gregorius Nekschot, som på grunn av alle truslene nærmest er besatt av å verne om sin anonymitet. Den 13. mai 2008 tilbrakte tegneren natten i en fengselscelle mens politiet gikk datamaskinen hans etter i sømmene, idet de beskyldte ham for å ha brutt en paragraf i Nederlands grunnlov som forbyr diskriminering. «Danmark beskytter tegnerne, vi arresterer dem,» sier Geert Wilders, som med sitt Frihetsparti er en av favorittene fremfor Europa-valgene den 4. juni.

Nettstedet til Gregorius Nekschot, som på nederlandsk betyr «henrettet med nakkeskudd», er hver dag gjenstand for kritiske angrep, og hans ofte usmakelige arbeider er å se i parlamentet i Haag, hvor en liberal politiker har laget en «utstilling viet til tankens frihet». Nekschot, som tegner for ukemagasinet HP/De Tijd, har sagt at arrestasjonen minner ham om «fascistenes og kommunistenes metoder». Den mest berømte tegningen hans viser en imam med en kniv mellom tennene, og har påskriften «Islamsterdam». Tilfellet Nekschot viser at Nederland reagerer med fullstendig forvirring på trusselkampanjen som er erklært mot journalister, intellektuelle, tegnere, skribenter og komikere etter drapet på regissøren, en kampanje som lovet at «heretter skal enhver som fornærmer Allah få unngjelde på denne måten».

I fjor ble bildene til den nederlandske kunstneren Ellen Vroegh fjernet fra det kommunale galleriet i Huizen fordi de «fornærmet islam». På hennes bilder var det ingen imamer med bomber på hodet, men nakne kvinner. Hvilket var nok til å utløse den preventive sensuren. Dagens arvtager til van Gogh er hans venn Hans Teeuwen. Men også han har valgt ikke å vise seg mer i Nederland av frykt for å ende opp som Theo. «Det er fortsatt vanskelig for meg å forstå det som har skjedd,» sier Nekschot til Il Foglio i sitt første intervju med en italiensk avis.

«Etter ett år pågår fortsatt den innledende etterforskningen, jeg er offer for et kynisk politisk spill. Justisministeren har sagt at det før min arrestasjon fant sted syv møter om tegneren Nekschot. Min arrestasjon er del av en slags byttehandel: Regjeringen viser at den bekjemper terroristene, og arresterer tegnerne for å dempe muslimenes sinne. Det finnes med andre ord sentrale politikere i Nederland som er rede til å ofre våre konstitusjonelle rettigheter som ytringsfriheten for å beholde «freden». Situasjonen i dag er svært farlig for akademikere, skribenter, journalister og tegnere. Når du gjør ytringsfriheten til gjenstand for forhandling, er du ferdig.» Hva slags land er Nederland i ferd med å bli? «Selvsensurens rike,» sier tegneren. En uke før vi kom ble apostaten Mark Gabriel, islamlæreren som flyktet til USA etter å ha undervist i flere år ved det egyptiske al Ahzar-universitetet, tilskyndet av nederlandske hemmelige tjenester til å fjerne seg fra Amsterdams lufthavn i all hast grunnet frykt for attentater.

Vår artikkelserie om det multikulturelle Nederland avsluttes i Amsterdam, Islamsterdam, byen hvor det hele begynte, i fotsporene til Theo van Gogh. Kjempen som er borte. Kranglefanten og den villstyrige radikaleren av en nederlender med blå øyne, spaltisten som ikke kjente til ordet diplomati, den fete oppvigleren som drakk tett og røkte Gauloises uten filter. Med sin overskårne strupe og med brevet som påkalte Allah stukket inn i brystkassen, burde van Gogh ha blitt en advarsel mot hatet og intoleransen i frihetens verdenshovedstad. Daniel Schwammenthaal har rett når han i Wall Street Journal skriver at «enhver følelse av unntakstilstand som nederlenderne måtte ha hatt etter mordet på van Gogh, er definitivt blitt borte». Da han ble drept sa til og med lederen for parlamentet, Josiah van Arisen: «Jihad er kommet til Nederland.» I folkemengden som samlet seg på Damplatz befant seg også daværende kommunalråd Ahmed Aboutaleb, i dag ordfører i Rotterdam, hvor shariaen til og med har gjort seg gjeldende i de kommunale teatrene. Tusenvis av nederlendere hevet plakater med påskriften: «Nei til underkastelse og fundamentalisme» og «Lenge leve Nederland og den frie verden».

Det var hjemme hos Theodor Holman at van Gogh ble kjent med Ayaan Hirsi Alì, som kom til å lage Submission sammen med ham, nettopp i Columns studio. «Theos død var slutten på ytringsfriheten i Nederland,» sier Holman til oss. «Det var slik en toleranse i våre gater helt til da, og plutselig merket man at det ikke lenger var mulig å si det man ville. Og siden den gang har det ikke vært mulig. Theo var en skarp skribent, og politikerne har sagt at det var på grunn av denne skarpheten at han ble drept. Alle gråt etter hans død, men fem år etterpå kan man høre at van Gogh var en provokatør og en elendig regissør. De nederlandske intellektuelle lider av Stockholm-syndromet.» «Nesten som om han hadde bedt om å bli drept,» skyter produsenten Gijs van de Westelaken inn. «Og det samme gjaldt Pim Fortuyn, man gjentar at han var homofil, at han hadde to hunder etc… som om hans eksentrisitet rettferdiggjorde drapet.» «I retten sa Bouyeri derimot at han hadde drept Theo av religiøse grunner, og ikke fordi han var slem gutt,» sier Holman. «Inntil da hadde jeg vært svært stolt av mitt lands historie, vi befinner oss femti meter fra Spinozas hjem, og ikke langt herfra er huset til Descartes. Det pågår en krig i byen, folk holder ikke lenger ut alt det de hører om muslimene. Dette splitter byen, politikken, landet og journalistikken. Mange skribenter og intellektuelle er i dag fortsatt politisk korrekte, fordi dette er gunstig for deres karrièrer. Fem år etter Theos død er situasjonen forverret, og den blir stadig mer dyster. I dag regjerer frykten og selvsensuren. De fortsetter å si «la oss diskutere det». Jeg har deltatt ved et tjuetall debatter etter mordet på Theo, og jeg ser ingen løsning. Den politiske korrektheten er i vekst, folk er forvirret, den som tidligere stod til venstre står i dag til høyre. Jeg som er venstremann stemte forrige gang på Hirsi Alìs liberale.»

Hvem var Theo? «Han var først og fremst en skribent, en regissør, en kommentator, en lekende person, alltid skarp, han var på en måte en klovn, han sa «hvem er det som vil ta livet av landsbyidioten?» Bouyeri valgte Theo av to grunner. For det han hadde skrevet i boken Allah vet best, måtte Bouyeri drepe ham fordi Theo var en en «kafir», en vantro. Theo var ellers venn av Ayaan, og filmen lagde de her i denne bygningen, Theo var et ytringsfrihetens symbol også for våre fiender. Bouyeri sa at han ikke hadde drept ham av denne grunn, ikke fordi han følte seg krenket av Theo. Theo og Bouyeri lignet dessuten hverandre, de var to skribenter, Bouyeri var svært integrert, høyt utdannet, var født her og hadde hatt muligheten til å forstå det han ville. Islam ble hans livsoppgave. Og så snart han hadde blitt fanatisk, måtte han ta konsekvensene av sin fanatisme.»

Under rettsaken tilstod Bouyeri at han ville være rede til å «gjøre det samme om igjen» hvis han fikk en ny sjanse. I retten hadde han på seg en arabisk tunika og han hadde med seg Koranen. Han tok ordet etter å ha bedt en islamsk bønn. «Jeg vil dere skal vite at jeg handlet i tråd med min overbevisning, og at jeg ikke tok hans liv fordi han var nederlender eller fordi jeg er marokkaner og følte meg krenket.» Og henvendt til van Goghs mor Anneke sa han: «Jeg hatet ikke Deres sønn, han var ingen hykler og jeg følte meg ikke krenket av ham, jeg føler ikke Deres smerte ettersom De er en vantro.» «Jeg satt ved siden av Theos mamma i retten da Bouyeri fortalte henne at han ikke hatet sønnen hennes, men at han var et symbol, at han var stolt av det han hadde gjort, og hvis det var mulig ville han gjort det igjen og igjen,» fortsetter Holman. «Etter Theos død måtte vi trekke filmen tilbake, det kom dødstrusler,» skyter de Westelaken inn. «Folk kan se den på Internet, men den rykende revolveren er blitt fjernet fra offentligheten. Det er en forbudt film, i dramatisk forstand. Jeg var opprinnelig stolt av å produsere Submission, det var en film som alle andre, sågar svært enkel, Theo sa at «det er ikke min beste film». Vi kunne ha sendt den på TV, men det finnes en uskreven regel som forbyr det. Se hva som skjedde med Fitna, filmen til Wilders, det er så lett å sette seg ned ved datamaskinen og true noen på livet, og det er heller ikke nødvendig å være knyttet til Al Qaeda lenger. Ingen forestilte seg hva som kom til å skje med denne kortfilmen. Det er ikke filmen i seg selv som teller, det er som de danske karikaturene av profeten, det er det de representerer, og atmosfæren som oppstår rundt disse verkene. Jeg savner veldig den energien og ironien Theo hadde når han kom styrtende inn på kontoret mitt og langet ut i øst og vest. Siden Theos død har vi vært under de hemmelige tjenestenes beskyttelse, enhver involvert var i fare. Se bare hva som skjedde med Salman Rushdies japanske oversetter, han ble knivstukket til døde.»

Den dagen han ble drept var van Gogh på vei for å arbeide med sin film om Pim Fortuyn. «Theo og Pim var venner, de omgikkes hverandre, de snakket sammen om politikk, Theo skrev noen av Pims taler,» forklarer Holman. «Man sier om Fortuyn at han var «farlig» og en «fascist», men han var det stikk motsatte. Han så ikke ut som en mann fra høyresiden, han var homoseksuell, han hadde en egen hårstylist, en sportsbil, han hadde masse humor, han var forkjemper for ytringsfriheten og mot islamismen. Hans morder tok livet av ham fordi Pim forstyrret den nederlandske ro og orden, de sier at han var «fascist» fordi han ikke passet inn i deres kategorier. Theo og Pim, deres død var forent ved det faktum at de var de første som tok opp temaet islam. Pim sa alltid at «jeg har ingenting imot muslimene, de kan til og med få lov til å suge pikken min, men islam vil drepe de homoseksuelle, jeg er homoseksuell, og jeg må forsvare vår kultur.» Han var sånn. Theo sa lignende saker, han hadde laget filmer sammen med yngre marokkanere, men han visste at de betraktet ham som en «vantro».»

Hans Jansen underviser i islamsk tenkning ved Universitetet i Utrecht, og er en institusjon i Nederland. Han traff Theo mens han laget Najib og Julia, historien om en nederlandsk pike som blir sammen med en marokkaner. «Theo ville være sikker på at hans skuespillere talte et korrekt arabisk, en virkelig dialekt. Han bad meg om å gjøre et konsulentoppdrag, og jeg likte å arbeide med ham. Han elsket detaljer og vi arbeidet mye med dem. Hans død har gjort folk redde, mange har sluttet å snakke om islam. Theo var en eksentriker, og mange personer har ikke modnet sin interesse for ytringsfriheten fordi de tenker at «muslimene drepte en galning», men de tar feil. Det finnes stor frykt blant journalister, skribenter og kunstnere. Mange har sluttet å åpne munnen, særlig de som har barn har foretrukket et rolig liv. De eneste nyhetene av betydning er Fitna og Wilders’ økende popularitet.»

Jansen avviser de analysene som hittil er blitt gjort av mordet på van Gogh. «Man faller for fristelsen til å forklare Muhammed Bouyeri ved hjelp av sosiologiske og materialistiske tankemodeller. Jeg har alltid ment at tilfellet Muhammed var typisk for det hatet som mottageren av en gave nærer mot den som har gitt gaven. Vi har gitt de muslimske innvandrerne alt, men de har næret hat mot demokratiet. Jeg er pessimist på Nederlands vegne, vi har ikke energi til å stå imot. Den islamske befolkningen her er fullstendig immun mot liberalismens kraft, mot skolen, til og med mot det nederlandske språket. Multikulturalismens fallitt er en nedslående tragedie, det er stor forvirring i skole- og utdanningssektoren, i de væpnede styrker, i hele samfunnet. Vi er ikke langt unna barbariet.»

Jansen er også knyttet til den somaliske manusforfatterinnen til Submission. «Ayaan Hirsi Alì talte til nederlenderne som om de var hennes likemenn. Men denne nederlandske eliten tror ikke at innvandrerne er som oss, men at de er folk man må ta seg av, mitt land har aldri forstått muslimene. Ayaan gjentok at dersom de frafalne fra islam ikke ble forsvart av det nederlandske demokratiet, ville Nederland legge ut på en svært farlig ferd. Og det er nettopp dette som er skjedd, Ayaans skjebne er et tragisk eksempel for de andre innvandrerne, de vet nå at hvis de snakker nederlandsk og oppfører seg som sekulære borgere, vil de ikke bli forsvart av nederlenderne, og de vil bli angrepet av sine egne.» Vi spør Jansen om det etter hans mening kan skje en ny van Gogh-sak. «Jeg har aldri villet svare på dette spørsmålet, jeg vil ikke tenke på det engang.»

Van de Westelaken avbryter diskusjonen: «Ayaan ble jaget ut av landet.» Han sier det som om det som skjedde aldri kan gjøres om. «Nederland er et bittelite land uten Ayaan sett fra et intellektuelt synspunkt,» sier Holman. «En kvinne, en sort kvinne, eks-muslim, uten klitoris, som starter til venstre og går over til de liberale, forhatt av nederlandske kvinner, Ayaan var altfor vakker for politikken. En sort diamant, hun snakket mange språk, Theo forgudet Ayaan, jeg introduserte dem for hverandre hjemme hos meg. Ayaan sa straks: «Jeg vil lage en film med deg.» Den gangen trodde alle at tingene kunne forandre seg, vi hadde en katolsk homoseksuell som Pim, siden Ayaan, det var rart å ha dem begge to i Nederland, to så intelligente personer med et internasjonalt syn på problemene. Nederland er et mye mindre land uten disse to.»

«Mordet på Theo var svært effektivt,» sier Holman mot slutten av intervjuet. Det er som om islamismen klarte å fryse Nederlands sjel til is ved å ta livet av den store gutten som elsket å provosere, som var stolt av å ha en onkel som ble drept av nazistene, og som følte at han var ute på oppdrag i ytringsfrihetens tjeneste. «Det var en intelligent bombe,» sier van de Westelaken idet han gir oss en kopi av Interview, en av Theos filmer som den berømte amerikanske skuespilleren Steve Buscemi nylig laget en remake av. «Det mordet forandret mange menneskers liv. Madrid-bombene hadde ikke denne effekten, fordi dagen etter var folk nødt til å ta toget igjen til tross for alle disse døde. Med Theo drepte de bare én person og vedkommendes ytringsfrihet. Men med ham er det mange andre som har lukket munnen.»

To uker før han døde skulle Theo van Gogh reise til USA. Han var livredd for å fly, og han gav Holman en rekke instruksjoner for sin begravelse. «Det må flomme over med vodka, alle må røyke Gauloises, alle tilstedeværende kvinner skal gå i jakke og skjørt og ha på seg et kjede med hvite perler.» Han hadde også forberedt sitt siste mesterverk. Midt i den runde teatersalen hvor vennene og familien samlet seg om kvelden den dagen mordet fant sted, var regissørens kiste, hans mobiltelefon, hans avtalebok og den svarte sykkelen han brukte også på sin dødsdag. «Vi gråt og vi lo hele natten, slik man gjør når en venn går bort,» sier Holman. Ved siden av kisten var også en champagneflaske. På Theos mage lå en hvit rose og et ark med påskriften «Maarty». En av hans mange kvinner. Ved midnatt, til tonene av A perfect day av Lou Reed, kom en limousin inn i salen og tok ham med seg. Det var multikulturens første martyrium i Europa.