Kommentar

theo.rip.bmp

Flere norske journalister burde åpenbart besøke europeiske storbyer, hvor den innfødte befolkningen er på vei til å komme i mindretall, slik som i Rotterdam. Ny Tids Grete Gaulin har gjort reisen, og det er fascinerende å studere hennes beretning. Hun er overveldet ved synet av fremmedkulturelle som fyller hele bydeler og er et stort innslag også i hovedgatene. Ved innfarten til sentralbanestasjonen er det første hun ser minareten på en stor moske. Det er 30 av dem i byen.

Gaulin bruker uttrykk som at samfunnet er skjørt som glass, til tross for at gatebildet gir inntrykk av mangfold og toleranse. Det er en uro under overflaten. Tilliten er borte. Sterkest er historien om kunstneren Chris Ripken, som samme dag som Theo van Gogh ble drept, gikk ut og skrev på husveggen: -Du skal ikke drepe.

Det ble det bråk av. Kommunale myndigheter, politi ga beskjed om at de ikke ville ha bråk. Samme dag kom det en ny tekst på veggen: -Drittsekker fortjener å dø.

Ripken pleide å arbeide utendørs. Han bor i et område totalt dominert av muslimske innvandrere. Nå må han arbeide bak lukkede dører. Denne historien gjør et voldsomt inntrykk. Det er nesten så man føler seg hensatt til en fabel fra middelalderen.

Det er nesten noe illevarslende med stillheten i Insulindestraat. Det er ingen mennesker i gatene, ingen barn i den lokale parken med husker og sklier. Vinduene er igjen; dørene ut til gata er lukket. Et lokalt galleri som burde vært åpent på søndager er boltet og låst.

Insulindestraat 248 står det med hvite bokstaver på en blå dør. Under er det føyd til et par telefonnumre og et navn: Chris Ripken. For et år siden ville denne døra vært åpen på en så nydelig sensommer-dag som denne. Den lokale kunstneren ville ha jobbet ute med en av sine provokative eller kontemplative kunstverk.

Men Chris Ripken har flyttet innendørs. For nesten et år siden gjorde han et stunt inn mot nabolaget som skulle vise seg å bli hans siste. Han tok malerkosten med seg utendørs og skrev på sin faste utstillingsvegg: Gÿ zult niet doden! Du skal ikke drepe! Det var den annen november, samme dag som drapet på Theo Van Gogh.

Det ble for mye for den moskeen som ligger vegg i vegg med atelieret. Ytringen ble forlangt vasket vekk, og kunstneren ble på høflige og mindre høflige måter gjort oppmerksom på at han hadde fornærmet de lokale muslimene.

Insulindestraat; midt i et område der syv av ti innbyggere sverger til islam. En kunstner er sensurert av religionen, og har trukket innendørs. Moskeen har kneblet den frie ytringen. Gatene er aldeles stille. Larmen, latteren og ståket har trukket seg tilbake i påvente av den neste brutale oppvåkningen.

Artikkelen blir ufrivillig et kikkhull også inn i ambivalensen til journalisten. Som registerer at demninger brister, og grenser overskrides:

For under den multikulturelle, smilende overflaten har noe raknet. Menneskene har blitt vâre; reddere enn før, mer tilbøyelig til å holde meningene sine for seg selv, ikke gå ut i det landskapet som kan føre til plutselig og brå død. Det er nytt og ukjent, skremmende og foruroligende.

Det er møtet med kunstneren Ripken som gjør inntrykk, på forfatteren og leseren:

Samfunnet har blitt som glass. Så uendelig lett å knuse.
Redselen sitter på begge sider. Sitter hos en lokal kunstner som er i ferd med å fullføre sitt grandiose verk om ytringsfriheten; denne ytringsfriheten som ble tatt fra ham for et år siden: konturene av en kvinnekropp, konturene av et framvoksende hode. Fem avrevne hoder liggende rundt. Det er et bilde på ondskapen som alltid vokser fram. Ikke før er ondskapens hode fjernet før nye tyter ut.
Det er ikke ment å være anti-islamsk. Det er ment å fortelle menneskene at ondskapen fins i alle varianter, og at man må stå sammen mot den. Det var det han mente da han skrev de fatale ordene på veggen utenfor atelieret sitt også. Gÿ zult niet doden. De var aldri rettet mot moskeen eller muslimene i nabolaget. Det var en allmennmenneskelig og allmennreligiøs observasjon.

Det var en impuls om å gjøre noe for og i et samfunn der frispråklige og stupide regissører går hen og blir myrdet; fordi uansett hvor mange ganger man kaller muslimer for «geiteknullere» så skal man ikke myrdes på åpen gate i Europa for sine ytringer. Man skal, i Europa, ikke myrdes for sine ytringer.

Det sitter som mothaker i kroppen. Denne arven som er vår, denne retten til frimodige liv og kontroversielle ytringer. Denne retten til, i dette sekulære Europa, å gjøre religion til satire. Chris Ripken benyttet seg ikke av denne retten. Han skrev noe han trodde alle kunne forholde seg til.

Og så skjedde det som gjorde at noe revnet innvendig.
– Jeg oppdaget, sier han – at jeg hadde naboer som mente man kunne drepe mennesker som Theo Van Gogh; at religionen på en eller annen måte rettferdiggjorde handlingen. Jeg oppdaget at dette drapet ikke hadde blitt utført av ett forstyrret individ, men at det fantes mennesker, mennesker i mitt eget miljø, som både godtok og ønsket dette drapet.

Samme kveld som Chris Ripken siterte bibelen på veggen utenfor atelieret dukket det opp en annen tekst der: «det er lov å drepe drittsekker.» I løpet av den natta kom både politi, byens representanter, moskeens folk og en lokal journalist til atelieret. Ripken måtte bruke svampen, den lokale journalisten ble arrestert fordi han forsvarte ytringen – en sak som pågår ennå – og Ripken fikk beskjed fra byens myndigheter om ikke å egge til strid.

Siden dengang har Chris Ripken jobbet innendørs. Knust av vissheten om at han ikke har sin frihet lenger. Knust også av det faktum at nabolaget ikke lenger vil ha noe med ham å gjøre.

Mannen som laget utsmykningene på moskeen vegg i vegg, og som alltid har hatt det beste forhold til menneskene der, låser døra bak seg når vi går. Ytringsfriheten er sperret inne nå.

Gaulin har med seg det essensielle, som går ut over ytringsfriheten, og ned på det religiøse: Han skrev bare: -Du skal ikke drepe.

Det er det mest uhyggelige ved teksten, og sier egentlig alt. Men Gaulin tør ikke forfølge dette videre. Hun skjønner uten å skjønne.

En kunster er fratatt sin ytringsfrihet. Det er også et drøyt stykke i det tolerante Nederland.

Men se. Tolv danske tegnere ble truet på livet for noen mildt satiriske tegninger av Profeten, uten at norske medier leet på øyelokkene. NRKs kulturnytt hadde en kort notis om at flere muslimske lands ambassader hadde protestert til statsministeren.

Noe i Gaulin reagerer med frykt for hva dette betyr: Chris Ripkens indre eksil, og de stadig flere minaretene som troner mot himmelen. Sammenhengen er ikke spesielt vanskelig å få øye på.

Rotterdam er navet som islam i Nederland spinner rundt. Her ligger den vestlige verdens eneste islamske universitet – hvis man unntar en liten avlegger i Schiedam, ikke så langt unna. Her bygges også Europas største moské.

Det er i Rotterdam at minaretene reiser seg i Europa. Moskeenes arkitektur har blitt triumfalistisk, mener byens myndigheter. De prøver å reversere utviklingen. Diskusjonen om moskeene har degenerert til et spørsmål om hvor høye minaretene kan være.

Men nå må Gaulin ta seg inn, ellers ville ikke reportasjen kunnet stå i Ny Tid, og hun ville havnet på en helt ny «adresse».

En siste sving før korrigeringene setter inn.

Dette lille landet i Europa, med sine tre hundre moskeer, over ett tusen islamske kultursentre og 42 grunnskoler… De gjorde så mye riktig her tidligere. Må ha gjort så mye riktig, siden menneskene fortsatt blander seg så fritt på gatene, interagerer så naturlig der ute i storsamfunnet.

Men dag for dag brytes limet mellom menneskene ned. For hver dag som går blir den underliggende debatten bitrere.

Nå skyves stadig mer av skylden over på nederlenderne. Muslimene, den store majoriteten, ønsker å leve i fred og har akseptert det pluaralistiske samfunnet. Det er bare en liten gruppe som har problemer, og de lever i et eksistensielt skjæringspunkt mellom modernitet og tradisjon.

Tja, problemet er refleksene hos det store flertall, som aldri ville drømme om å forsvare f.eks. en homofil blant sine egne. Sameksistensen bygger på at vi lar «dem» i fred. Men utviklingen har innhentet oss og «dem», som Gaulins artikkel viser.

Velkommen til Europa!
I Rotterdam strekker minaretene seg mot himmelen. En minoritet er i ferd med å bli en majoritet. Det nærmer seg ettårsmarkeringen for drapet på Theo van Gogh. Ny Tid rapporterer fra dagens Nederland.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også