Kommentar

Den iranske kunstneren Sooreh Hera trår islamister og konservative på tærne og kler vestlige liberale nakne. Når folk fra muslimske land benytter moderne kunst til å fremstille undertrykkende kulturer – hvilket ofte omfatter islam – får ellers velvillige liberalere kalde føtter.

Kunstnere fra kommunistiske diktaturer forsto vi. Men moderne kunstnere fra muslimske land tar oss på sengen. Det er OK at Bjarne Melgaard flørter med death metal og høyreekstremister. Men når en iransk kunstner knytter sammen profeten og homofili, trekker vi oss tilbake. The real thing blir plutselig for sterkt.

At et museum i Nederland avviser bildene og at kunstneren må gå under jorden, er et nederlag på linje med drapet på Theo van Gogh. Sooreh Heras kunst er ikke sensasjonsmakeri. Museumsdirektøren var i utgangspunktet vilt begeistret: Han ville kjøpe hele serien. Men så ség alvoret inn.

Har Europa allerede gått for langt, slik at det er beyond the point hvor slik kunst kan vises? Eller står vi tvertimot bare ved terskelen til at «orientalske» kunstnere får utfolde seg på en global scene?

Heras ærend er seriøst. Hun sier maskene er en kommentar til det hyklerske forholdet til homofili som råder i muslimske samfunn. Folk henges for det, og likevel vet alle at det eksisterer, selv i Iran og Saudi-Arabia. Kanskje særlig i disse landene, hvor seksualiteten er så undertrykket.

Når man ser dybden og intensiteten i den seksuelle undertrykkelsen, er det vanskelig å se relevansen i innsigelser om å «ta hensyn». Det er et argument man aldri ville våge å benytte hvis en kunstner tematiserte undertrykkelsen av homofile i vestlige land.

Man rygger tilbake fordi muslimer blir krenket, og man vil ikke krenke. Da Amnestys Jon Peder Egenæs ble spurt om undertrykkelsen av ahmadiyya i Pakistan, svarte han at de kun tok opp den menneskerettslige siden. Det samme sa avgått ambassadør Kanavin. Men går det an å skille på religion og praksis? Vil det ikke bli noe forknytt og forsiktig over en kritikk som kun berører konkrete overgrep og forordninger, men ikke selve synet som sier at den ene retningen er mindreverdig? Det handler ikke om en religiøs strid, men om et menneskesyn, hvor noen mennesker settes lavere. Uansett hvordan man vender på det, kommer man tilbake til holdninger basert på religiøs fortolkning.

Det samme gjelder forholdet til homofili. Man kan ikke nøye seg med å kritisere at homofile henges fra byggekraner og underkastes ydmykende voldtekter og undersøkelser, når disse handlinger springer ut av en politisert religion.

Kunstnerne gikk foran i kampen for ytringsfrihet i Vesten. Fordi vi lever i en moderne verden, vil kunstnere fra Orienten benytte moderne midler. Det er en kapitulasjonserkæring av rang å nekte dem det.

Hvordan ser «de anstendige» for seg at det skal skje? I tilfellet Sooreh Hera har islamistene løst «problemet» på sin måte: Hun har måttet gå under jorden.

Folk av typen Jonas Gahr Støre ønsker ikke slike løsninger. Men hvordan skal de løse problemet? Kunstnere lar seg sjelden diktere eller dressere. De finner på alle mulige «gale» ting. Hvordan skal man f.eks. hindre en kunstner som Lars Vilks i å finne på noe «tull» uten å ty til sensur? Det som skjer er i stedet selvsensur. Kunstnere er også glad i livet sitt, som Finn Graff åpent tilsto.

Men kunstnere fra land som Iran har en annen målestokk. De er villig til mer. Skal vi la islamistene få være kunstpoliti? Eller skal vi våge å ta konsekvensen av vår egen frihet og se at den også må gjelde andre, ellers dør den?