Kommentar

Kirkenes Verdensråd spilte rollen som kollaboratør med kommunismen under den kalde krigen. Man lot som om representantene fra Øst var legitime representanter for kirken, mens man tiet om undertrykkelsen av de troende. Nå ser Verdensrådet ut til å innta samme rolle i forhold til islam, og påtroppende generalsekretær Olav Fykse Tveit ser ikke ut til å ha noen betenkeligheter.

Han var raskt ute med å punktere generalsekretær i Misjon i Øst, Bjørn Wegges uttalelser til Vårt Land om at minaretforbudet kan gi Europas muslimer noe å tenke over. Dette var gitt en odiøs vri av Vårt Land: det het at «muslimene nå fikk smake sin egen medisin». Det hadde et anstrøk av skadefryd som er Wegge helt fremmed. Denne vinklingen sier også noe om hvor Vårt Land står.

Da Fykse Tveit igår rykket ut i Vårt Land ga det det samme inntrykk av avtalt spill: Avisen ville aldri finne på å plassere Fykse Tveit i et odiøst lys, feks. som med medspiller med islam, en som bagatelliserer og feier konflikter og blodig urettferdighet under teppet.

Denne ubalansen er vi blitt så vant til at vi ikke ser den. Den er blitt luften vi puster i.

Men ingen bør være i tvil om hvor Fykse Tveit og Vårt Land står: som bagatelliserende, utglattende. Fykse Tveit sier det vil være ukristelig å nekte andre troende å utøve sin religon. Man kan spørre tilbake: Er det ikke ukristelig å tildekke motsetninger slik Fykse Tveit gjør? Har han ikke større ansvar overfor kristne enn over muslimer? Fykse Tveit vil sikkert svare at han og kirken har råd til begge deler. Men det er ikke slik virkeligheten er. Fykse Tveits liberalitet er det andre som betaler for. Dette har ikke noe med liberalitet å gjøre. Det er en misbruk av ordet.

Uredelighet

Men Fykse Tveit går lenger enn som så. Wegges anliggende var å rette søkelyset mot forholdene for kristne i muslimske land. Man kan være enig eller uenig i minaretforbudet, men må forstå at det aktualiserer gjensidighetsprinsippet. Hvordan kan man i lengden underslå hvordan kristne har det i den muslimske verden?

Men selv dette argumentet avviser Fykse Tveit. Han går til motangrep og sier Wegge gjør deres situasjon vanskeligere fordi de nå vil bli sett på som vestlige stråmenn. Dermed kjøper han situasjonen som muslimenes trusler setter kristne i. Han godtar at de kan trues.

– Eg trur han oppnår det motsette av det han ønskjer – å gjere situasjonen vanskelegare for kristne i muslimske land ved at det blir eit høgare konfliktnivå. Det kan skade dei kristne.

Boomerang. Fykse Tveit meiner dette kan auke inntrykket av at kristne i Pakistan og andre muslimske land er ein forlenga arm for vestleg påverknad og kan bli tekne til inntekt for å støtte vestlege «fornærmingar».

– Men dei ønskjer å vere kristne på eigne premissar og ikkje «vestlege kristne», held Fykse Tveit fram.

«Eit høgare konfliktnivå» er en eufeumisme for muslimsk vold fordi kristne våger å protestere. Hva om europeerne begynte å kopiere dette tildekkingsspråket?

Fykse Tveit kjøper islamistenes argumentasjon om kristne er vestlige agenter. Han sier at vestlige personer og organisasjoner ikke kan slåss for sine trosbrødre, da det vil bli tatt ille opp. Han går inn for kapitulasjon. Han har solgt de kristne i den muslimske verden «down the drain».

På toppen av det hele har han den frekkhet å si at de kristne i feks. Pakistan eller Nigeria ikke ønsker hjelp. Hva vil «vestlig kristne» si? Fykse Tveit driver en manipulatorisk argumentasjon som er opprørende hvis man tenker på hvordan kristne i Egypt, Pakistan, Nigeria, Indonesia osv, har det.

Gjensidighet på to plan

Gjensidighetsprinsippet må gjelde på to plan.

Muslimske representanter som generalsekretær i Islamsk Råd, Shoaib Sultan, brukte argumentet om at de ikke kunne svare for sine trosbrødre i hjemlandet. Det ville være å rette baker for smed.

Men menneskerettstanken er bygget på universelle verdier. Vestlige borgere og regjeringer engasjerer seg i menneskerettssituasjonen i land rundt om i verden. Man kan ikke ha en selektiv tilnærming. Men muslimene i Europa svarer at det er urettferdig å kreve at de gjør noe mer enn å ta avstand.

Her har det norske samfunn en pedagogisk oppgave.

De samme talsmenn er ellers raske med å tale på vegne av 1,3 milliarder når det gjelder krenkelser. Men ikke når det gjelder krenkelser av kristne.

Man synes heller ikke å forstå at europeerne tar opp spørsmålet om krenkelse av trosfrender i muslimske land, og da ikke i form av blasfemi og tegninger, men grunnleggende ting, som retten til å bygge en kirke, og retten til arbeid, skifte av religion og retten til liv.

Muslimene forstår ikke at spørsmålet om gjensidighet for politiske og sivile rettigheter dukker opp. De synes heller ikke å forstå gjensidigheten på det religiøse plan.

De krever, men ser ikke Den andre. De lever i sin egen verden.

Det som har begynt å demre for europeere er at hvis islam får vokse vil Europa bli som Pakistan: de kristne vil bli rettsløse.

Det er derfor sveitserne stemte for et forbud.

Det er oppgaven til organ som Kirkenes Verdensråd å gjøre alt for at europeerne ikke forstår dette.

Det er en brutal konklusjon, men ser man nærmere på argumentasjonen til Fykse Tveit så er den systematisk til fordel for muslimene, og på bekostning både av de kristne i muslimske land og i Europa. Budskapet er ikke til å ta feil av.


Kyrkje-oppgjer med Wegge i minaret-strid