Gjesteskribent

From left to right, Secretary-General of the World Council of Churches Olav Fykse Tveit, Kuwait’s parliament speaker, Marzouq Al Ghanim, Palestinian President Mahmoud Abbas, Grand Imam of Al-Azhar, Sheikh Ahmed el-Tayeb, Pope Tawadros II, spiritual leader of Egypt’s Orthodox Christians, Saudi minister of Islamic affairs Saleh Bin Abdelaziz Al-Sheikh, Arab League Secretary-General, Ahmed Aboul Gheit, the speaker of the Arab Parliament, Meshal al-Selmi, attend a conference on Jerusalem at the Al-Azhar Conference Center, in Cairo, Egypt, Wednesday, Jan. 17, 2018. Abbas blasted Trump again over Jerusalem, saying the U.S. leader’s decision to recognize contested Jerusalem as Israel’s capital was «sinful.» (AP Photo/Amr Nabil)

Medier over hele Europa har uttrykt avsky for det brutale drapet på en fransk lærer som underviste om ytringsfrihet.  Det finnes noen blant oss som ikke kan leve med ytringsfrihet.  De blir så lett krenket når den praktiseres fritt.  Statsministeren fremholdt «tankefrihet» som et mulig alternativ.  Det slo ikke særlig godt an. 

Det er et hav av forskjell mellom Frankrike og Norge når det gjelder de politiske reaksjonene på politisk terror.  Franskmennene som i langt større grad har fått problemet inn på seg, er mer resolutte og tydelige i sin reaksjon.  I Norge ser vi en mer krypende holdning hvor myndigheter er raske med å signalisere at de også har sympati for «den andre siden.»  

Vi så det tydelig i utenriksministerens reaksjon: Straks ugjerningen i Paris ble kjent, var hun raskt ute med å finne på noe å anklage Israel for.  Det skaper en følelse av «balanse» i norske medier, som man håper kanskje hindrer oss i å bli rammet.  Det var en liknende tankegang EEC-landene kom frem til i 1973 da de var utsatt for både oljeboikott og arabisk terror.  Etter «dialog» med arabiske stater valgte EEC å ta PLOs side i konflikten med Israel.  Den politikken fastholder EU fremdeles og nå med lydig støtte fra norske myndigheter.

Den norske Midtøsten-politikken som ikke lenger skiller seg fra EUs, har støtte fra de fleste politiske partiene som knapt har annen informasjon om dette temaet enn hva de regelmessig får servert fra ensrettede medier.  Støtten er i det siste klart aktivert og forsterket fra kirkelig hold hvor bispekollegiet har fått en nyrekruttert leder fra Kirkenes verdensråd som har vist en fiendtlig holdning til den jødiske staten helt siden dens sovjetiske medlemmer fikk innflytelse over politikken.

Nylig kunne vi lese i norske medier at bispekollegiet i et frontalangrep på troende kristne har erklært kristen sionisme for å være vranglære.  Under ideologisk ledelse av biskopene Atle Sommerfeldt og Olav Fykse Tveit hevder de at ««Sionisme» er et vidt begrep.  Det finnes noen grupper som betegnes som «kristensionister» fordi de med begrunnelse i særegne bibelfortolkninger støtter staten Israels ekspansjonspolitikk.» 

Dette er ikke sant.  Sionisme er ikke et «vidt begrep.»  Som bevegelse oppsto sionismen mot slutten av 1800-tallet som et uttrykk for et sterkt behov blant de jødiske flyktninggruppene i Europa for å frigjøre seg fra europeernes vedvarende undertrykkelse og folkemord ved å vende tilbake i frihet til det fedrelandet som europeerne med brutal makt og skjendige overgrep hadde drevet dem bort fra.  På det tidspunktet var Landet Israel okkupert av Tyrkia som hadde ødelagt det kristne Bysants, og den jødiske befolkningen i landet levde i fattigdom og grov undertrykkelse.

Vi har vanskelig for å forstå bispekollegiets fiendtlige holdning til jødisk selvbestemmelse i det landet hvor det internasjonale samfunnet gjennom bindende traktater har erkjent at det jødiske folk har rett til slik selvbestemmelse som alminnelig folkerett gir dette folket.  Denne retten er anerkjent av FN ved at Israel i 1949 ble tatt opp som medlem av organisasjonen.  Vi vet at bispekollegiet er kjent med dette, og undres over at de ikke i sine uttalelser innrømmer at det forholder seg slik, men beskriver sionistenes hjemland som en forbryterstat som de kristne ikke bør ha noe forhold til.

De anklagene bispekollegiet i sin uttalelse retter mot den jødiske (sionistiske) staten og dens kristne venner er i seg selv et overgrep.  De anklager kristne troende for å ha «… en politisk teologi som ignorerer internasjonal lov og menneskerettigheter  De hevder at disse kristne vennene av den jødiske staten «direkte eller indirekte motarbeider forsøk på å skape rettferdig fred  Dette er blank løgn og et svært ondskapsfullt angrep på ærlige og oppriktige mennesker som nettopp representerer kristenhetens innsats for fred i denne regionen, en fred som Kirkens folk gjennom historien har vært med på å hindre.

Vi legger ikke vekt på at også dette angrepet syntes å komme som en avledningsmanøver for det bestialske angrepet på en lærer i Paris.  Det som bekymrer oss er at Den norske kirke ledes av mennesker som har et tilsvarende formål med sine handlinger, nemlig å knuse enhver ytring innenfor sin organisasjon som kan oppfattes som støtte til jødenes årtusenlange kamp for å overleve som folk under det europeiske åk.  Vi mener at bispekollegiets uttalelse er en tydelig fortsettelse av denne tradisjonen.

Deres uttalelse føyer seg inn i Europas fornyete anstrengelser på å svekke og fornedre den sionistiske staten Israels rett til å eksistere som en fri og uavhengig jødisk stat innenfor sikre og anerkjente grenser.  Men disse biskopene er heldigvis forbigått av historiens utvikling som nå har satt det bakstreverske fiendtlige og antisemittiske Europa som biskopene representerer, i evig karantene.  Israel har ikke bruk for dere.  Det er kristensionistene som er velkommen inn i en fredelig fremtid i Israel. 

 

 

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

Denne og flere andre artikler finner du på SMAs hjemmeside: http://sma‒norge.no/

 

 

Kjøp Prosessen mot Israel fra Document Forlag!