Olav Fykse Tveit ble nylig vigslet til preses i den norske kirke. Han var raskt ute  med å markere sine hjertesaker. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Noe av det første den nyinnsatte leder for de norske biskoper gjør, er å gå til frontalangrep på Israel. Tonen er dermed satt for hva nordmenn kan vente seg fra sin kirke fremover. Det blir kanskje ikke så mye kristen forkynnelse, men desto mer politisk aktivisme.

I mai ble Olav Fykse Tveit innsatt som preses for norske biskoper, det vil si at han er leder av bispekollegiet. Hans syn og prioriteringer blir på mange måter førende for hvor den norske kirken er på vei.

Da vil nok mange kirkegjengere og andre venner av den tradisjonsrike, norske kirken finne det foruroligende å se hvilke saker som ligger Fykse Tveits hjerte nærmest. For her oser det lang vei av at den venstrevridde, politiske aktivismen skal trappes opp ytterligere.

Kun kort tid etter at han tiltrådte stillingen, erklærer Olav Fykse Tveit sin store misnøye med Israel, og gir sin «fulle støtte» til palestinernes president, Mahmoud Abbas, ifølge en artikkel i Aftenposten

Denne Abbas som biskopene nå trykker til sitt bryst, var en av grunnleggerne av terrororganisasjonen Fatah, en gruppe som har mye blod på sine hender. Her overtok han etter Yassir Arafat, kjent som «den moderne terrorismens far».

Han har ifølge Wikipedia også skrevet boken «The Other Side: The Secret Relationship Between Nazism and the Zionist Movement», der han betviler omfanget av holocaust og påstår at zionistene og nazistene samarbeidet fra 1933.

Mahmoud Abbas er kanskje først og fremst forbundet med korrupsjon av verste sort. Blant vanlige palestinere har det etter hvert begynt å ulme kraftig i misnøye med dette vanstyret. Uttrykk som «mafia»benyttes om Abbas regime.

«You call them a government?» he asked. «I call them mafia.» For the 22-year-old Palestinian resident of the southern occupied West Bank city of Hebron, the Palestinian Authority (PA), headed by President Mahmoud Abbas, is a corrupt institution that benefits only an elite few.

Her har med andre ord den den norske kirke funnet seg til rette i godt selskap. Ikke en eneste kritisk bemerkning reises fra den norske kirke mot Abbas og hans regime. Derimot retter man rasende pekefingre mot Israel, regionens eneste fungerende demokrati, et land der man faktisk ikke nøler med å sikte sin egen president ved mistanke om korrupsjon.

I Aftenposten uttaler den nye preses i den norske kirken, Olav Fykse Tveit, seg i sterkt fordømmende ordelag om Israel. Hans ord og vendinger er som hentet fra palestinaaktivistenes ikke utpreget objektive publiseringer om saken. Det temmelig fargede og kontroversielle begrepet «okkupasjonen» står sentralt i hans retorikk om det hele.

«Situasjonen eskalerer og er nå veldig alvorlig. Okkupasjonen er allerede et stort problem. Dersom Israel går til annektering av deler av Vestbredden, kan det blokkere for fred i lang tid fremover», sier Fykse Tveit til Aftenposten.

Under hans ledelse har derfor bispekollegiet sagt sitt om denne saken:

«I en enstemmig uttalelse ber biskopene den norske regjeringen om å bruke sine diplomatiske og politiske kanaler så aktivt mulig.»

Fykse Tveit presiserer:

«Vi ber dem om å fastholde og være veldig klare på hva som er norsk politikk. Norge har tyngde i denne regionen med vår historie fra Osloprosessen og vårt lederskap i giverlandsgruppen».

Nå er det nok neppe alle som deler biskopens begeistring for utfallet av den såkalte Osloprosessen. Den er generelt omtalt som en fiasko . Men i biskopal nytale er er muligens fiasko en form for suksess?

Det kan også reises spørsmål ved hva Norge har oppnådd ved å svi av utallige milliarder gjennom «vårt lederskap i giverlandsgruppen». Men det vil muligens bare være en kompliserende avsporing når bispekollegiet prøver seg frem på den utenrikspolitiske arena.

Det mest synlig resultat av Norges bidrag som «giverland» i Midtøsten er antagelig de overdådige villaene, limousinene og privatflyene det gjennomkorrupte, palestinske toppsjiktet og deres venner i dag hygger seg med. Hvordan fikk de råd til dette, tro? Kanskje det er noe for biskop Olav Fykse Tveit og hans kollegium å ta en nærmere kikk på? Kunne det nyansert deres syn noe?

Biskopen presterer også å begrunne sin motstand mot Israel med bekymring for regionens kristne.

«Han frykter at de kan komme i klem dersom konflikten trappes opp. Allerede har mange kristne valgt å flytte fra regionen.»

Han kunne kanskje ta seg bryet med å sjekke hvor i Midtøsten kristne i dag kan leve trygt. Israel er et land der religionsfrihet praktiseres fult ut, og antallet kristne i landet er stabilt.

I det aller meste av araberverdenen pågår det derimot en dramatisk forverring av kristnes situasjon, det kan mange steder minne om ren forfølgelse. Denne artikkelen i Dagen beskriver situasjonen for kristne både i Israel og Midtøsten for øvrig.

Men det er altså Israel Fykse Tveit og hans kolleger velger å angripe også på dette punktet. De synes å være helt i utakt med enhver rimelig forståelse av virkeligheten. De dolker Israel i ryggen, på en måte det står lite ære og respekt av.

Et økende antall norske kirkegjengere vil trolig spørre seg: Hvor lenge skal vi kaste bort vår tid på en slik kirke?  Går vi virkelig i kirken for å støtte en fullstendig urimelig kampanje mot Israel?

Det hjelper neppe at denne kampanjen føyer seg inn i rekken av et like ensidig og like lite reflektert engasjement for «klimasaken» og for nærmest uhemmet innvandring til Norge.

Kirkens forsøk på å leke politikk er både pinlig og ubehjelpelig.

NÅ – NY BOK:

Forhåndsbestill Islamismen i Sverige her!