Gjesteskribent

Bildet: Olav Fykse Tveit er generalsekretær for Kirkenes Verdensråd. Han har vært blant de aktive støttespillerne for en pro-palestinsk politikk innen kirken. Bildet er fra en audiens hos pave Benedikt 16. 4 desember 2010. Foto: Osservatore Romano

Åpent brev til Kirkerådet vedrørende Kirkeuka for fred i Palestina og Israel, faren for økt antisemittisme i Norge og forsterket konfliktnivå mellom de selvstyrte palestinske områdene og Israel.

 

Som medlemmene av Kirkerådet vil være kjent med har det i år, i likhet med tidligere år, vært reist sterk offentlig kritikk mot Kirkens arrangement ”Kirkeuka for fred i Palestina og Israel.”  Kritikken har i stort monn vært uttalt fra kristent hold, men også fra sekulære instanser som SMA.

Når vi har engasjert oss i denne kritikken er det av to hovedårsaker:

  • Vi mener dette arrangementet, slik det er utformet og presentert for Kirkens menigheter, har et så sterkt ensidig fokus og manglende balanse at faren er overhengende for at det vil bidra til å øke forekomsten av antisemittiske holdninger blant norske tilhørere.
  • Vi mener at en så uforbeholden støtte til den ene part i en konflikt som dette arrangementet gir uttrykk for, vil svekke denne partens interesse for å arbeide for en forhandlingsløsning basert på en betingelsesløs aksept av det avtaleverket (Oslo-avtalene) partene allerede har forpliktet seg på som grunnlag for en fredsløsning og eventuelt en tostatsløsning.

Vi har ingen innvendinger mot at Kirken engasjerer seg i området med humanitær bistand til den Palestina-arabiske befolkningen, og vi ville berømme Kirken om vi kunne observere eksempler på humanitær omsorg for dens klienter i regionen.  Det vi observerer er imidlertid at engasjementet er sterkt politisert og i sin argumentasjon kommer i skade for å gi sine tilhørere en feilaktig og villedende oppfatning både om hva denne konflikten dreier seg om, og hva som eventuelt kan representere en løsning på den.

Vi legger også merke til at Kirken ved Mellomkirkelig råd i sitt engasjement i den offentlige debatt velger å argumentere for sin sak med påstander som man rettferdiggjør med henvisning til folkerettslige dokumenter.  Å gjøre det er ikke illegitimt, men det forutsetter at de redegjørelsene som presenteres er rettslig holdbare, og ikke bare er setninger og bestemmelser man vilkårlig har plukket ut for å rettferdiggjøre et politisk standpunkt.

I Kirkeukas program og formål finner vi eksempelvis et utsagn om at ” … sikkerhet best vinnes gjennom respekt for folkeretten og beskyttelse av menneskerettighetene. …”  Men respekt for folkeretten viser man først og fremst ved selv å følge de rettsprinsipper folkeretten legger til grunn.  Folkeretten dreier seg bl.a. om å følge inngåtte avtaler, og i tvistemål alltid å la den annen part bli hørt.  Vi kan ikke se at arrangørene av Kirkeuka ved noen anledning har latt den annen part i den arabisk-israelske konflikten komme til orde.  Kirkeuka har gjennom sine påstander om ”okkupasjon” og ”tvangsforflytning” snarere etablert seg som en internasjonal domstol som unnlater å følge folkerettens prinsipper.  Dette kan i verste fall ha som konsekvens at Kirkeukas tilhørere på sviktende juridisk grunnlag opparbeider seg et negativt bilde av den jødiske staten Israels moral og rettskaffenhet, noe som i beste fall virker kontraproduktivt dersom det er en fredelig tilstand man arbeider for.

Det er mer enn 25 år siden håpet om fred og forsoning mellom de israelske og de Palestina-arabiske befolkningsgruppene begynte å svekkes fordi den palestinske part ikke oppfylte de løfter som var gitt gjennom Oslo-avtalene.  Kunnskap om hva avtalene dreier seg om er lett tilgjengelig for Kirkens ledelse.  Ukjent er heller ikke de forsøk på fredsprosess som har funnet sted i ettertid, samt oppblomstringen av politisk og religiøst oppvigleri og terror på Palestina-arabisk side, aktivt anført av den ledelsen som etter avtale har forpliktet seg til å legge et forsonende grunnlag for fred mellom folkene.  Når Kirken omtaler Israels nærvær i Øst-Jerusalem, Judea og Samaria som en ”ulovlig okkupasjon,” impliserer man at Oslo-avtalene og den fredsprosessen de er utgangspunkt for også er ulovlige.

Mot denne bakgrunn velger vi å tro at det også innenfor Kirkens ledelse finnes erkjennelse av at en slik ensidig støtte til den ene part som Kirkeuka representerer, forsterker risikoen for at konflikten forlenges og gjøres vanskeligere å løse.

Et iøynefallende aspekt ved Kirkens ensidige opptatthet av den arabisk-israelske konflikten er fraværet av tilsvarende engasjement omkring andre konflikter i regionen.  Vi ser ingen kirkeuke rettet mot den tyrkiske okkupasjonen av Nord-Kypros og ingen kirkeuke for fred i Kurdistan.  Det er ingen kirkeuke for fred mellom muslimer og kristne i Egypt, Syria, Irak eller Pakistan.  Kirkens samlede engasjement på dette området er rettet mot den jødiske staten Israel som er det eneste landet i Midtøsten hvor både kristne, jøder og muslimer lever i fred.

Vi ber derfor Kirkerådet om å engasjere seg for å få brakt til opphør de urettferdige anklagene som gjennom Kirkeuka for fred i Palestina og Israel årlig rettes mot den jødiske staten.  Den norske kirke må etter vårt syn inneha den historiske erkjennelse som tilsier at vedvarende, ensidig og feilaktig formidling av nedsettende omtale av den jødiske staten, en virksomhet man ikke retter mot noe annet land i verden, lett kan komme i skade for å utbre antisemittiske holdninger blant Kirkens medlemmer.  Vi ber om at Kirkens øverste ledende organer gjøres kjent med vår oppfordring og at de får anledning til rette opp den skaden som er forvoldt.

 

 

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

 

 

Les også

Utenriksministerens kritikk -
Femtiårskrigen -
Sviktende lojalitet -
Midlertidigheten har en ende -
Det nærmer seg jul -
Det europeiske kaos -
Falske nyheter -