Et av venstresidens og de politisk korrektes verste trekk er at moral er noe som bare gjelder de andre. Selv er de hevet over moralen.

Det gjelder ett sett av regler for de andre og et annet for dem selv. De definerer selv reglene som gjelder dem selv. Dette legger til rette for suspendering av lov og rett og åpner for vilkårlighet: – Hva som er lov bestemmer vi!

Et trekk ved moralen er ellers at den gjelder alle. Men ikke for den politisk korrekte eliten. De har beholdt definisjonsmakten over sin egen moral.

Det gode selskap var imot de danske karikaturtregningene, som de oppfattet som provoserende og ondsinnet. Men de samme har stor sans for drepende humor som rammer andre.

To ferske eksempler:

To politikere fra Venstrepartiet i Sverige skrev og twitret på vegne av en forening som kaller seg Satirikernes Centralorganisasjon, som oppfordret til å skyte den kjente kommentatoren Per Gudmundson.

Gudmundson er en av Sveriges mest markante journalister, en av de få som har våget å trosse den politiske konformiteten. Det slår derfor an helt bestemte toner når noen går inn for å skyte ham.

Både Gudmundson og hans avis Svenska Dagbladet tok «spøken» alvorlig og anmeldte den, men påtalemakten henla saken.

De som skrev «spøken» husket den knapt, og det var jo bare «kul».

Sitt eget rom

Venstresiden og de politisk korrekte har dannet sitt eget rom der de definerer hva som er morsomt.

Man har makt. Man bestemmer den gode smak.

Lars Vaular er en rasende god musiker. Låta «Kem skjøt Siv Jensen» er god som musikk betraktet, men den har noen konnotasjoner som ikke kan ignoreres.

Siv Jensen er ikke en hvilken som helst politiker, og det å lage en tekst om noens død bør utløse hevede øyenbryn.

Spesielt fordi Europa har opplevd to politiske drap i nyere tid, nettopp knyttet til de temaer Siv Jensen forbindes med: Pim Fortuyn og Theo van Gogh. Vi vet at listen ville vært lengre hvis ikke f.eks. dansk politi hadde gjort en god jobb.

Det går ikke an å se bort fra en slik kontekst.

Eller: Det gjør det for venstresiden og de politisk korrekte.

De er arrogante nok til å mene at de bestemmer hva som er humor, helt uanfektet av den politiske situasjonen. Hvis det er morsomt å leke med at noen skytes, så er det morsomt. Uansett.

Vi vet hva som ville skjedd om noen hadde «lekt» seg med at Mona Sahlin eller Jan Helin (redaktør for Aftonbladet) ble skutt. Eller Jonas Gahr Støre. Da hadde de brune kreftene, hakekors og høyreekestremisme blitt lagt foran Frps, Dansk Folkepartis og Sverigedemokratenes dør. De ville fått ansvaret, uansett. Kampanjer ville blitt satt igang.

Men svensk-kurdiske Mustafa Can kan skrive en novelle for Cappelen Damms forlagsliv.no der han voldtar Siv Jensen, erotisk, menneskelig og politisk.

Novellen Siv och jag – novelle er slett skrevet. Den er ikke satirisk, selv om Knut Gørvell skriver at den er det. Den er ikke god som pornografi, og den er ikke erotisk. Den er dårlig, fordi hensikten er dårlig. Mustafa Can hater Siv Jensen. Når man konstruerer et erotisk møte med en man hater, blir resultatet deretter.

Cans novelle er lang og kjedelig. Han har åpenbart et behov for å tvære ut Siv Jensens seksualitet, hennes kropp, hennes private kroppsdeler. Det er et navngitt, fysisk levende, konkret menneske han beskriver. Det gjør visst ingenting. Mustafa Can kan gjøre med Siv Jensen som han vil.

Det er venstresiden og de politiske korrektes moral i essens: – Vi gjør hva vi vil.

Det ligger en trussel i dette. Mustafa Can demonstrerer at han har makt. Han har makt. Cappelen Damm går god for hans tekst. Novellen omtales både av Dagbladet og VG, på en nøytral, respektfull måte. Det er pikant, men heller ikke noe mer. Ikke noe med at den er et personlig og politisk overgrep.

Kun VGs politiske redaktør Hanne Skartveit så det politiske: at det er OK å angripe Siv Jensen som kvinne fordi hun tilhører de politisk utstøtte. Med dem kan man gjøre hva man vil. Men dette er kvinneforakt, skrev Skartveit og etterlyste kvinnelig solidaritet.

Mustafa Can leker med ytringsfriheten. Han er medieyndling og favoritt, som kurder og innvandrer, som muslim, som talsperson for Det nye Sverige.

Men han misbruker ytringsfriheten. Han kan bruke sitt skarpslepne våpen som han vil fordi han tilhører en medieelite som er hevet over moralen for vanlig dødelige. Da handler det ikke om frie meninger, men om makt.

Men den makt Can misbruker, risikerer han at blir brukt mot ham selv. Han «eventyrer», han setter på spill den ytringsfrihet som kunne beskyttet ham. Fordi han hetser Siv Jensen som norsk blond kvinne, risikerer han en dag å bli målt med samme målestokk: kurder, innvandrer, muslim.

Slik er hetsen og hatet. Den er seg selv lik, selv når den bærer den politiske elitens korrekte stempel.

Svensk humor: skyt SvDs lederskribent