Sakset/Fra hofta

Illustrasjon: Life of Brian – steiningsscenen.

Terry Gilliam revolusjonerte en gang humor med gruppen Monty Python. I dag finner han det mye vanskeligere å lage vitser på grunn av politisk korrekthet.

På slutten av 1960-tallet grunnla Terry Gilliam sammen med blant annet John Cleese gruppen Monty Python, noe som gjorde dem populære med en helt ny form for humor: bevisst taktløs, provoserende, absurd eller helt meningsløs. Etter Monty Pythons oppløsning, vendte Gilliam til andre sjangere som filmskaper. Han er i disse dager – etter nesten 20 års produksjonstid – aktuell med sin nyeste film, The Man Who Killed Don Quixote. Den tyske avisen Die Zeit har intervjuet Gilliam blant annet om dagens klima for humorister og komikere, #MeToo og ledende filmselskapers moralklausuler for å begrense kunstneres ytringsfrihet.

Gilliam sier at folk er blitt pripne og forsiktige i forhold til tidligere:

Die Zeit: Hr. Gilliam, du har i mer enn 40 år vært i humorbransjen. Hvordan synes du at ditt yrke har forandret seg over tid?

Terry Gilliam: Da jeg begynte å bruke satire på 1960-tallet, ønsket folk å oppleve eventyr og møte folk som er svært forskjellige fra dem. I dag er folk blitt veldig pripne og forsiktige. En meg-meg-meg-verden. Folk er blitt tynnhudet, det innskrenker humoren. Hvis du slår en vits, kan det være at noen blir fornærmet – selv om det ikke var meningen. Skulle det derfor ikke være lov å vitse lenger? Jeg synes ikke det! Humor er en viktig del av livet, noe av de sunneste.

Det er mange i verden som ikke lenger forstår fleip. Som når man sier at man vil gå fra å være hvit mann til å bli en lesbisk, svart kvinne…

Die Zeit: Nylig annonsert en programdirektør i BBC at hun ikke ville sette samme en humorgruppe bestående av «seks hvite gutter fra Oxford eller Cambridge» – slik som deg og dine kolleger fra Monty Python. Du ble ganske opprørt over dette.

Gilliam: Ja, jeg ble spurt om dette på en pressekonferanse, der jeg sa meg lei for at jeg som hvit mann blir holdt ansvarlig for alt som er galt i verden. Derfor ville jeg heretter skifte kjønn og være en svart lesbisk kvinne ved navn Loretta.

Det var en vits, men det kunne vært sant. Som et resultat av min uttalelse, besluttet en filmfestival i Nord-Amerika å ikke vise min nye film. Mitt ønske om mer mangfold har åpenbart fornærmet noen.

Man må kanskje melde fra på forhånd hvis man skal tulle og tøyse? Die Zeit ser ut til å foreslå det:

Die Zeit: Snakket du med filmfestivalarrangørene om dette?

Gilliam: Nei, hvorfor skulle jeg det? Min agent snakket med dem. Hvis jeg kunne forestille meg hvordan min Loretta-vits kunne ha skadet noen, ville jeg ikke kommet med den. Men jeg kan ganske enkelt ikke forestille meg hvordan den skulle såre noen – det var morsomt ment. Vi lever i en tid der selve ordet er en forbrytelse – ikke hva som er ment. Som et resultat kommuniserer ikke folk godt med hverandre. De bruker eufemismer eller unngår å si visse ting. Jeg synes det er veldig trist. Uenighet og verbale brytninger er viktige for å forstå hverandre.

Den tyske avisen vil koble Gilliam til høyrepopulister:

Die Zeit: Jeg kan forstå hensikten din som kunstner. Men høyrepopulistene bruker de samme argumentene som deg: at politisk korrekthet er gått for langt og at man blir sensurert. Hva mener du om dette?

Gilliam: Bare fordi høyresiden sier det, betyr ikke det at ikke jeg også kan si det. Jeg er alt annet enn høyreside. Imidlertid lurer jeg på om man ikke gir høyresiden gratispoeng hvis man overdriver dette med politisk korrekthet. Det er en stor forskjell mellom humor og hat. Hvis folk ikke kan skille mellom disse to, er vi på farlig grunn. Den beste humoren er basert på ærlighet og sannhet, politisk korrekthet er ikke dét. Jeg vil gjerne se flere provokatører på venstresiden og i det politiske sentrum. På høyresiden er det allerede nok.

Det er moralen som gjelden om dagen. Hypermoralen.

Die Zeit: Har du opplevd noen begrensninger i arbeidet ditt?

Gilliam: Ja, da jeg ble presentert for en kontrakt som inneholdt en meget bred «moralsk klausul»: Den forpliktet meg til ikke å si eller gjøre noe som kunne fornærme noen. Den hadde ingenting å gjøre med det kreative, det var bare produksjonsfirmaet som ville ha en skriftlig forsikring om at jeg var «politisk korrekt».

Die Zeit: Signerte du?

Gilliam: Naturligvis ikke! I hvert fall ikke den versjonen som ble forelagt meg og min stab. Kontrakten ville begrense ytringsfriheten til «mainstream» meninger som ikke kunne anses kontroversielle eller støtende: «Hvis du sier kontroversielle ting som kan fornærme andre menneskers følsomhet, kan vi gi deg sparken.» Det dreier seg om et svært vellykket selskap som produserer meget kjente tv-serier, men som åpenbart er usikre om hvilke offisielle synspunkter som er akseptable i verden i dag. Jeg antar at det er folk som jobber der og har signert denne kontrakten. Det skremmer meg.

Die Zeit vil vite hva Gilliam gjør når han selv blir fornærmet. Og det er visst en permanent status for Gilliam. Han er alltid fornærmet.

Die Zeit: Hvordan håndterer du det når du blir fornærmet av andre?

Gilliam: Jeg er fornærmet hele tiden. På grunn av hvordan folk oppfører seg eller på grunn av hva de sier. Men hva skal jeg gjøre? Enten starter jeg en organisasjon for å bekjempe dette – eller jeg lager en film eller skriver noe morsomt. Noen ganger sier jeg noe som ingen andre sier, for å åpne debatten. Vårt samfunn er for mye preget av gruppetenkning: Enhver vil bare omgi seg med folk som tenker som en selv.

Monty Python var kjent for å provosere. Men det var en trygg tid hvor islam var noe man lærte om på skolen provokasjon av kirken har aldri medført dødelige fatwaer. Men i dagens korrekte tid skal man heller ikke spøke med #MeToo.

Die Zeit: Kan man bryte opp den samfunnsmessige polariseringen hvis man sier noe provoserende fra tid til annen?

Gilliam: Jeg tror det. Selvfølgelig vil man bli angrepet hvis man våger seg frempå. Men det er slik det er. Under #MeToo debatten sa jeg at noen kvinner hadde nytte av å bli med Harvey Weinstein på hotellrommet. Jeg gjorde det ikke for å fornærme hans ofre, men fordi det var sant. Mange fant mine uttalelser motbydelig.

Samtidig, på Facebook, fikk jeg mange positive kommentarer fra kvinner som også fant at #MeToo gikk for langt og var altfor opptatt av småsaker. En skuespiller skrev i en e-post at hun så saken på samme måte som jeg gjør. Hun hadde vært på hotellrom med Weinstein, men i motsetning til andre hadde hun snakket med andre om dette. Jeg fortalte henne: Du må si det høyt! Jeg som en mann kan ikke gjøre det. Men hun turte ikke, hun var redd for at hun også ville bli angrepet…

Forhåndsbestill Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!