Foto: Stoyan Nenov / Reuters / NTB

Ti år etter massakren på Utøya er det stadig et krav fra den politiske venstresiden om at det norske samfunnet må ta et oppgjør med hatpratet, rasismen og fremmedfiendtligheten som angivelig er så dominerende her i landet. Det vil si et oppgjør med dem som er kritiske til asylinnvandring, islam, multikultur, det skrumpende meningsrommet og de belastningene på demokrati og velferdsstat som dagens politikk fører med seg.

Etter utgivelsen av Hallvard Notakers bok «Arbeiderpartiet og 22. juli» har de gamle fiendebildene på den politiske venstresiden fått ny kraft. Kravet om at venstresidens politiske motstandere må ta et oppgjør med det de står for, er mer aktuelt enn noen gang. I en artikkel på nettstedet Gjenstridig reiser Nina Hjerpset-Østlie spørsmålet hva det innebærer at en side i det norske samfunnet må ta et oppgjør med overbevisningene sine, med samfunnsengasjementet sitt, holdningene sine, politikken, verdensanskuelsen og retorikken sin.  Hun viser til Notakers bok og striden i Arbeiderpartiet om hvordan man politisk skulle bruke Utøya-massakren – skillet mellom statsminister Jens Stoltenberg, som ville gjøre den til en nasjonal sak, og Raymond Johansen, som ville gjøre den til en Arbeiderparti-sak. Om det oppgjøret som i den forbindelse ble krevd og som stadig kreves, har Hjerpset-Østlie blant annet denne kommentaren:

Så hvis debatten fremdeles forventes å gå på premisset om at den ene siden i en legitim interessekonflikt må ta et oppgjør med overbevisningene sine, samfunnsengasjementet sitt, holdningene sine, politikken sin, verdensanskuelsen sin og retorikken sin, hva tenker for eksempel Raymond Johansen at «hans side» skal bidra med for å gjøre debattklimaet bedre? Har han eller andre noen tanker om hva et slikt oppgjør egentlig skal resultere i? Hvem skal definere med hva, hvem – og ikke minst hvordan – dette oppgjøret skal foregå?

Som ansatt i nettstedet Document var Hjerpset-Østlie en av dem som ble beskyldt for å ha stått bak Anders Behring Breivik og masseslakten på Utøya. Og beskyldningene mot henne vokste og spredde seg slik at da skolene åpnet etter sommerferien i 2011, fikk den 13 år gamle dattera hennes melding om at hun ikke var velkommen hjemme hos klassekamerater fordi mora hennes var skyld i 22. juli. Noen dager senere kommer dattera og hennes bror på ni år hjem og spør mora, med frykt i fjeset, hvorfor hun ba Breivik skyte så mange barn. Dét hadde en medelev fortalt dem på skolen, og da de spurte en lærer om dette var sant, bekreftet læreren at det hadde mora deres gjort.

Heller ikke redaktøren av Document, Hans Rustad, slapp unna hetsen i mediene og den offentlige «moralen». I et oppslag i VG ble Rustad «utnevnt» til pådriver for tidenes verste terroraksjon i Norge. Og lokalavisen, Eidsvoll og Ullensaker Blad, fulgte opp med å beskrive Rustad som en hovedeksponent for «den brune gørra».

Hjerpset-Østlie er veldig klar på at det ikke er noen grunn til å synes synd på henne med tanke på dem som fikk barn og slektninger revet bort av terroristen, men hun skriver for å belyse hva terroraksjonen og reaksjonene på den har hatt å si for det offentlige ordskiftet her i landet. De groteske beskyldningene mot Hjerpseth-Østlie og Hans Rustad og resten av redaksjonen i Document skjedde med den automatikken som er vanlig på den politiske venstresiden når det skjer terrorangrep iverksatt av folk som kan knyttes til høyresiden i politikken. Og med venstresidens selvbestaltede «moral» defineres i slike tilfeller bortimot hele høyresiden som fascistisk, rasistisk og antidemokratisk, med et dertil klanderverdig menneskesyn. Til tross for stadige fordømmelser og til tross for mangelen på konkretisering fra dem som stiller seg bak kravet om et «oppgjør», virker det likevel som om Hjerpset-Østlie har troen på at det skal kunne finnes en «kur» for den offentlige debatten, slik at den kan komme på skinnene igjen etter å ha sporet av for lenge siden, og ikke minst etter 22. juli 2011. Men det vil kreve en felles, ærlig innsats fra alle parter på premisser som partene kan enes om, mener hun. Tar man utgangspunkt i det politiske «klimaet» slik det er i dag, er det liten grunn til å nære slike håp.

Kravet om et oppgjør var også tema i en kronikk i VG 10. februar med tittelen: «22. juli og oppgjøret som aldri kom». Det var, ifølge kronikkforfatter Iril Myrvang Gjørv, ingen som stod på barrikadene og krevde et oppgjør mot hatpratet, rasismen og fremmedfiendtligheten etter terroren på Utøya, med unntak av AUF selv. De gangene AUF har forsøkt å ta et slikt oppgjør, har de blitt møtt med anklager om å bruke Utøya-kortet for å høste sympati. Og overlevende eksponerer seg selv for hets og hat når de krever et oppgjør, skriver Myrvang Gjørv. Hun mener at politikerne og regjeringen bør lede an i et oppgjør med ytre høyre i politikken.

Men Myrvang Gjørv kommer ikke særlig mye lenger enn til å kreve at regjeringen fjerner statsstøtten til nettstedet Human Rights Service når hun skal konkretisere kravet om et oppgjør med ytterste høyre. Og slik faller hun i den tradisjonelle argumentasjonsgrøfta på den politiske venstresiden i spørsmålet om hvem og hva det må tas et politisk oppgjør med, nemlig de venstreradikales motstandere på den andre siden av den politiske aksen. Hun har ikke et eneste argument eller noen begrunnelse for at HRS bør tape statstøtten, bortsett fra hennes uuttalte påstand om at HRS fremmer islamofobi og rasisme, en påstand som for den politisk «rette siden» er så selvsagt at man ikke trenger å nevne den. Dette er et typisk eksempel på hvordan man på venstresiden opererer med fakta som for dem selv er så innlysende at det ikke kan stilles spørsmål ved dem. Og på den måten lukker de meningsrommet og gjør visse politiske spørsmål illegitime, slik at de kan holdes unna offentlig debatt. Dette er en automatikk og holdning som ikke hører hjemme i et demokrati og i en demokratisk diskurs. Bak retorikken om et oppgjør med tankegodset til Anders Behring Breivik ser man et klart og kjent mønster og målet med det ønskede oppgjøret. De bruker Behring Breiviks terrorhandlinger til å definere sine motstandere og stoppe kjeften på dem som er kritisk til islam, til innvandring, til asylpolitikken og til det multikulturelle samfunnet. Og slike spørsmål kan, ifølge den venstreradikale trosbekjennelsen, ikke diskuteres offentlig, fordi det er «uanstendig» og kan utløse latente følelser av rasisme og fremmedfrykt i folket.

Myrvang Gjørv har funnet sitt kall her i livet, som lærer i samfunnsfag i skolen, slik at hun kan impregnere elevene mot den rasismen, fremmedfiendtligheten og det antidemokratiske tankegodset som hun mener at hennes meningsmotstandere er så fulle av. Den overfladiske, moraliserende «skolestilen» hun har fått publisert i VG, bærer neppe bud om en trygg opplæring av elevene i demokratiske verdier og samfunnskritisk holdning. De venstreradikales enorme innflytelse i skole- og utdanningssektoren, i kulturlivet og i mediene, har gjort at deres vrangforestillinger er blitt samfunnssannheter for flertallet av borgerne i kongeriket. Og med det pedagogiske rommet som den nye læreplanen for skolen har åpnet for å kunne innprente elevene med politisk korrekthet, er det all grunn til å frykte at resultatet av undervisningen vil bli det motsatte av meningsmangfold og kritisk tenkning. Undervisningen i norsk skole peker heller i retning av opplæring i politisk korrekthet, i en totalitær og udemokratisk tenkemåte og et fravær av motforestillinger og med et sterkt nærvær av den enøyde og antidemokratiske innstillingen som preger den politiske venstresiden.

Myrvang Gjørv er langt fra alene om å kreve et oppgjør med «tankegodset» til Behring Breivik som de mener herjer i det norske samfunnet. Kravet har vært gjennomgangstonen hos venstreradikale i mange år. Og det finnes flere andre eksempler, som da Rødt-politiker Mimir Kristjansson i NRK Debatten 7. januar ba Resett-redaktør Helge Lurås ta et oppgjør med egne holdninger. Men det finnes også andre og ferskere utspill. Under overskriften: ”Hvorfor tar du ikke et oppgjør med 22.juli, Siv Jensen?”, skriver lederen i Oslo AUF, Varin Hiwa, i Dagsavisen 5. februar:

Etter 22. juli lovet vi hverandre «aldri igjen». Men det løftet er ikke holdt. Ti år har gått siden 22. juli, og fortsatt har verken du eller regjeringen tatt et oppgjør, Siv Jensen. For vi har ikke tatt et oppgjør med tankesettet, hatet og holdingene.

Men en konkretisering av hva slags tankegods som må bekjempes, må man også her se langt etter, bortsett fra at regjeringen må trekke tilbake millionstøtten til nettstedet HRS. I innlegget sitt, som kan pense tankene inn på en kommende valgdebatt, skriver Hiwa at AUF, i motsetning til FrP, vil bekjempe fattigdom gjennom en sterkere velferdsstat, gjennom en gratis aktivitetsskole og skolemat for alle, og at drapsstatistikken i Norge ikke bør ha etniske skillelinjer, «for det at mennesker havner utenfor og ender opp med å begå kriminelle handlinger, har ingenting med om de er født i Norge eller ikke.» Hva disse kravene har med tankegodset til Anders Behring Breivik å gjøre, og hvordan de skal kunne tjene som grunnlag for Siv Jensen til å ta et oppgjør med tankegodset til Behring Breivik, er sannelig ikke så lett å begripe, hvis det ikke underforstås at Siv Jensen deler tankegods med terroristen.

At Utøya-massakren har satt det offentlige ordskiftet her i landet langt tilbake, er en påstand det krever enormt med arbeid å kunne belegge empirisk. Men som journalist i 30 år og som deltaker i den såkalte samfunnsdebatten er det mitt klare inntrykk at debatt-forholdene har forverret seg i alvorlig grad det siste tiåret. Det som kunne slippe til i avisene for 20–30 år siden, er utenkelig å få se på trykk i dagens hovedstrømsmedier. Et eksempel på det er et intervju med den dansk-tyrkiske kultursosiologen og flyktningen Mehmet Ümit Necef i Dagbladet i 1992. Necef hadde da fullført sin magistergradsavhandling ved Universitetet i Odense med tittelen: Etnisk kitsch og andre postmoderne fortellinger om «de andre».  I avhandlingen hevdet han at dansker ikke kan lære noe av innvandrere fordi deres kultur og livsstil ikke er forenlig med de vesteuropeiske samfunnene. Og han påpekte at rasismebekjempelse har utviklet seg til en beskjeftigelsesterapi for venstreradikale. De bruker begrepet til å tyrannisere politiske motstandere. Ved å utpeke innvandrerne til ofre og entydig framstille deres verdier som positive, har venstrefløyen gjort seg selv til uangripelige barmhjertige samaritaner. Men samtidig har de marginalisert innvandrere, sa han til avisa den gangen. Om dette hadde stått på trykk i norske aviser i dag, ville avisen løpt en stor risiko for å bli anmeldt med henvisning til § 185 i straffeloven av en eller annen nidkjær «antirasist» for å vise forakt overfor venstreradikale og folk med en etnisk minoritetsbakgrunn.

Med den ytringspolitiske avstanden mellom (den tidligere?) Arbeiderparti-kvinnen Nina Hjerpset-Østlie og dagens AUF-ere, som krever et regjeringsinitiert oppgjør med tankegodset til Behring Breivik (som deles av hvor mange – en promille av en promille?), er det neppe håp om en felles plattform og et felles grunnlag for en offentlig debatt og en dialog, noe som er en betingelse for et konstruktivt og demokratisk offentlig ordskifte her i landet. Slik det er i dag, er den politiske venstresiden og størstedelen av den politisk korrekte offentligheten døve for kritiske argumenter på sentrale politikkområder – ja, så døve at selve demokratiet er i fare. Og den alvorligste trusselen mot demokratiet i dag kommer fra det politisk korrekte etablissementet med sin tunge bagasje av venstreradikale krav. Dette er krav som går på ytterligere innstramminger av ytringsfriheten, med en påfølgende cancel-kultur, med woke-kulturbestrebelser på å fjerne det «onde» fra historien, med krav om krenkelsesfrihet og rene og ikke-diskriminerende tanker i folks hoder og en identitetspolitikk som ser hvit overmakt og undertrykkelse overalt i en verden der det, ifølge de venstreradikale samfunnselitene, ikke finnes et eneste hvitt menneske som ikke er privilegert.

Og ikke minst kommer trusselen mot demokratiet fra de sympatiene venstreradikale nærer for folk og grupper som mangler demokratisk kultur, og fra den rådende postmoderne samfunnsforståelse der språket er virkeligheten, der ordene trumfer den materielle orden, og der tradisjonell vitenskap og vitenskapsforståelse er erstattet av politisk aktivisme.

Den største trusselen mot demokratiet kommer altså fra venstresiden og deres allianse med BigTech og finanskapitalen. Venstreradikalismen er en garanti for den universalismen som sørger for at pengemakten når fram med sitt krav om global bevegelsesfrihet og allmenn gyldighet, og som påtvinger verden samfunn uten motstemmer, totalitære systemer der motforestillingene er utryddet. Dette er også en verden der den politisk korrekte, urbane og styrende middelklassen i Norge må skaffe seg arbeidshjelp fra Øst-Europa når dassen deres går i stykker eller blir tett. Men de samme urbane elitene bruker til gjengjeld innenlandsk arbeidskraft for å lufte bikkjene sine, slik at disse kjære familiemedlemmene ikke utvikler kulturelt betingede traumer.

 

 

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Finn flere titler på forlagssiden!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂