To ledere i Dagens Næringsliv med nesten ti års mellomrom illustrerer hva som har skjedd med erkjennelsen til norske hovedstrømsmedier etter 22. juli. Det er en nedslående historie: I stedet for å vise analytisk evne har også DN kastet seg på woke-vogna og går ned på kne. – Vi skulle ikke sagt det, beklager redaktør Amund Djuve.

Leder DN: Ofrene

Hva var det som var så forferdelig? Det var setningen: – Men så lenge ofrene ytrer seg i de offentlige rom, har de også et ansvar.

Konteksten var Per Sandbergs kritikk av AUF og Ap i Stortinget om at de ville ha en privilegert posisjon. Her dukket offerkortet opp. Mediene tok fyr, og Sandberg måtte gå ned på kne.

Men det gjorde ikke DN, som bevarte fornuften. Lederen av november 2011 er faktisk et godt stykke journalistisk arbeid. Analytisk og intellektuelt: Det er mulig å vinne ny innsikt.

DN nevner noe med bakgrunnen for Sandbergs utblåsning som i dag er fullstendig glemt: Eskil Pedersen hadde koblet FrP opp mot Breivik. Det fant ikke Sandberg seg i. DN gir ham rett. Dette er forsøpling av debatten.

Lederen leverer en presis observasjon:

En implisitt påstand om sammenheng mellom Breiviks handlinger og «hatske holdninger» i Frp mangler empirisk grunnlag. Hvis Pedersen mener dette, må han vente å bli motsagt. I sin innvandrerskepsis er Frp mildere i form og innhold enn nesten alle andre høyrepopulistiske partier i Europa. Skulle det vært en slik klar sammenheng, burde en Breivik først ha dukket opp i Italia, Sveits, Nederland eller Danmark.

Dette er jo helt riktig observert: FrP er noe av det mildeste av de høyrepopulistiske partiene i Europa. Men det hjelper ikke. De har hele tiden fylt en rolle for venstresiden. Carl I. Hagen var i mange år det samme som Trump var: en person man elsket å hate.

Ingen høflighetsregler gjaldt fremstillingen av Hagen. Finn Graff tegnet ham konsekvent som en rotte. Resten av mediene godtok at det gjaldt én regel for FrP og en annen for de andre partiene. Slik systematisk mobbing blir man sliten av, og 22. juli var en stor spiker i FrP-kisten.

Sylvi var lenge Carls arvtaker, og ble følgelig enda mer intenst hatet. Men nå har også hun krøpet til korset. Nylig hadde hun og de to nestlederne en kronikk i Aftenposten om 22. juli. Det var tamme greier. FrPs nye leder tør ikke ta et offensivt oppgjør med bruken av 22. juli mot det nye høyre. Det er hva velgerne forventer. Uten en slik markering kan velgerne like godt melde seg inn i Venstre.

Siv Jensen ville ikke vedkjenne seg slektskapet med andre høyrepopulistiske partier. Men det fikk hun ingen kred for av mediene eller andre partier. De fortsetter å forfølge partiet, og om ikke annet kan de trekke frem ordet «snikislamisering». Det kommer de ikke unna! Eller Breiviks medlemskap.

DNs leder sier noe viktig som FrP ikke har fått frem:

De mulige politiske effektene av en slik tankemåte er dessuten ekstremt ubehagelige: Parallellene er venstreorienterte samfunnskritikere i USA som ble kneblet under McCarthy-tiden, yrkesforbud i offentlig sektor for radikalere under Bader-Meinhof-terroren i Tyskland og dagens påstander om at alle muslimer har et slags medansvar for jihadistenes blinde brutalitet.

Gangsynet er ikke helt patent hva gjelder muslimer og jihad. Det er nok å nevne meningsmålinger med ubehagelige resultater, men la dét ligge: Poenget om at man selv risikerer å sette politiske kjegler i bevegelse, er gyldig. Men vi hører aldri partier eller medier se sin egen rolle og sitt eget ansvar. Det er alltid de andre. De uspiselige som skal lære å vaske munnen sin.

DN lar lederen munne ut i en klok observasjon om at også AUF må stå til ansvar for sine ytringer.

Arbeiderpartiets politikere spilte ikke ofre; de var ofre. Men de har også en rolle å spille. Det er all grunn til å vise dyp respekt for følelsene hos dem som ble rammet av tragedien, noe Sandberg ikke gjorde. Men så lenge ofrene ytrer seg i de offentlige rom, har de også et ansvar. Vi skal leve med ettervirkningene av 22. juli i mange år. Vi må finne en måte som ikke ødelegger den offentlige samtalen om innvandring og integrering.

Dette er så selvsagt at det nesten er flaut å si det. Også Ap og AUF har en rolle å spille. De samme regler gjelder for dem som for andre. Det kan ikke være to sett regler. Men der er vi nå.

Dagens Næringsliv går ned på kne og ber om unnskyldning for lederen for ti år siden.

I tittelen innrømmer de å ha forbrutt seg.

DN mener: Det var aldri vår mening at de overlevende fra Utøya skulle nektes å komme til orde

Innledningsvis går DN god for en fremstilling som alle med hukommelsen i behold vet ikke stemmer.

De mener at den politiske dimensjonen ved ugjerningen var vanskelig å påpeke, at fortellingen om terroren som et angrep på hele Norge undertrykte Anders Behring Breiviks høyreekstreme ideologi og motivasjon. Mange i AUF forteller også at de opplevde å bli pålagt en særskilt form for ansvar for den nasjonale debatten. Noe som gjorde at deres oppfatninger og meninger ikke slapp til, eller ble for belastende å fremføre.

Dette er et knefall for venstresidens krav om et oppgjør med tankegodset. DN har forlatt den opplyste posisjon man hadde for ti år siden som sier at alle må stå til ansvar, også AUF.

Eller forveksler man hensynsfullhet og politikk? De mediene som vil ha beklagelse og oppgjør, er de samme som lurer på om vi ikke bør offentliggjøre de blodige bildene fra Utøya. Skal etterlatte oppleve å se bilder av sine barn ti år etter? Skal dét være prisen de må betale for at offentligheten skal bli røsket opp og tvunget til å se hva som skjedde? I så fall er det en mangel på allmenn respekt for andres lidelser. Var det ikke dét minnebearbeiding handlet om?

Det er trist å lese at DN oppgir den historiske hukommelse og aksepterer dagens woke-versjon: AUF slapp ikke til og ble ikke hørt.

De som ble direkte rammet av terroren, skal selvsagt ha full rett til å ytre seg om det som skjedde, uten at de skal pålegges noe spesielt ansvar. Det burde de hatt hele tiden. Når det ikke ble slik, bør alle som kan ha medvirket til det, gå i seg selv. Også vi i DN.

Man skulle tro at mediene ti år etter ville kommet lenger. At de ville bygget på hva de visste og forsto. Men det motsatte har skjedd. De har kastet det ut av vinduet.

Nå skjønner de ingenting. Men går ned på kne.