FrPs Jon Engen Helghein var sommergjest i Politisk kvarter og avslørte at han var personlig involvert i 22. juli. Han dro opp på Sundvolden for å lete og møtte der andre politiske kolleger som var ute i samme ærend. Det satte uutslettelige inntrykk: -Jeg glemmer aldri blikkene til de tapre AUF-ungommene, sa Helgheim.

Helgheim er ikke eksplisitt på relasjonen som gjorde at han tok turen opp til Utøya. Han sier det var «en som fikk beskjed fra kjæresten» som vi forsto var på Utøya. Den bekymringen som denne beskjeden utløste gjorde at de måtte opp og lete. De havnet i samme situasjon som mange andre og dette skjebnefellesskapet er noe man ikke glemmer.

Scenene på Sundvolden utover kvelden 22. juli er noe man bærer på resten av livet.

Det er derfor underlig å høre NRKs reporter stille oppfølgingsspørsmål til Helgheim om ansvar for «oppgjøret». Hvordan kan Helgheim være innvandringspolitisk talsmann og si det han gjør med denne erfaringen? NRK nekter å slippe det narrativet og alliansen NRK/Ap er den som har holdt det i live i ti år.

Det spiller ingen rolle hva FrP-politikere sier: NRK og resten av mediene har bestemt seg for at det finnes bare én vei: Den går fra FrP til Breivik. Når de sier at det er bare en som har ansvaret, men at FrP har et særlig ansvar så er det selvmotsigende. De mener at FrP har ansvar for «veien til» Utøya. Jo mer FrP forsøker å forsvare seg, jo sikrere blir pressen. De tar benektelsene som bekreftelse på at påstanden stemmer. Journalister går aldri løs på hverandre eller venstresidens politikere og graver i dette resonnementet.

Det er sjelden man får NRKs holdninger så tydelig klarlagt som i intervjuet med Helgheim. Journalisten lurer på hvordan han med sin innvandringskritisk kan gå fri fra skyld. NRK lider under å ha vært statskanal i alle år. Pengene kommer uansett og det er ikke lenger noen politisk kritikk. Kringkastingsrådet er en vits og det foregår ingen debatt i Stortinget slik det gjorde før. NRK-journalistene kan være aktivister uten at noen bryr seg.

De vil bruke 22. juli til å stenge veien mot høyre. Det skal ikke være mulig å si ting som ikke er autorisert av venstresiden: I forhold til særlig muslimer og islam. Venstresiden vil ha definisjonsretten.

Hvorfor? Fordi de sitter med det moralske mandatet. De mener selv det er de som har bygget opp landet til en velferdsstat og har stått for fremskrittet. FrP står for de mørke kreftene. Hvis de skal få lov å gresse på samme gressganger som andre så må de finne seg i å gå i bånd. Venstresiden kan gå fritt.

Helgheim nekter å bli målbundet, men han sier han har hatt tunge stunder. Emosjonelt går anklagene inn på ham.

Det vet venstresiden. Det er derfor de hamrer, slik de hamret Sylvi Listhaug og til slutt tvang henne vekk. De går bevisst på politikeren som person, ikke sak.

De følger Saul Alinskys oppskrift, en amerikansk venstreaktivist. Tidligere var det venstresiden i USA som fulgte hans oppskrift. Nå er det det Demokratiske partiet. Det samme gjør venstresiden over hele Vesten. De gjør politikk personlig. De går etter menneskene. Det er farlig. Det ser vi i USA hvor de rettferdiggjør vold.

Venstresiden i Norge slipper å ta stilling til det. Norske medier forskåner dem for kunnskapen. De kan leve etter devisen: Det du ikke vet har du ikke vondt av.

Men det er ikke sant.

Du er ansvarlig likevel.

 

 

 

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!


Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂