Siden det var AUF og Ap som ble angrepet, har de definisjonsmakten. De har valgt å bruke den politisk. Det gjør at folk har problemer med å ta til motmæle. De ønsker ikke å tråkke på andre menneskers lidelser. Men selv om angrepet var politisk, er det høyst problematisk å kreve at hele samfunnet skal ta et oppgjør med «tankegodset».

En som forstår forskjellen, er Jo Vederhus, bror til Halvard Vederhus som ble drept på Utøya. Han viste stor styrke da han stilte opp i Dagsnytt Atten onsdag for å si at han mener Ap/AUF gjør en stor feil når de politiserer minnemarkeringen. Det krever mot og styrke å si dette, stikk i strid med det oppleste budskapet i alle medier. Programleder Lilla Sølhusvik slet med å forstå hva han mente.

Men halve Norge forstår det. At det dreier seg om langt innpå halvparten, dokumenterte forsker Jupskås i et påfølgende innslag, da han sa at stort sett hele FrP og store deler av Høyre og Senterpartiet er enig i at venstresiden har brukt 22. juli politisk. Men i måten Jupskås sa det, lød det som om en begrunnelse av hvorfor det var så viktig med et oppgjør: Hvis man mener dette, er man under mistanke. Slik avslørte Jupskås nettopp hvor hunden ligger begravet.

Det er dét som er så farlig med den tankegangen venstresiden har kjørt frem til full synkronisering med mediene: Hvis du mener at Utøya er brukt politisk, har du enten ikke forstått, eller så er du under mistanke. Da må du beklage, og det har flere medier gjort. Nå krever de at alle gjør som dem.

Jo Vederhus slo fast noe viktig og innlysende som er gått tapt: Man må ikke lage for tette koblinger mellom ord og handling. – Hvorfor ikke? spurte Sølhusvik. – Fordi ord er ord, svarte Vederhus. Underforstått: Vi står alle til ansvar for det vi sier. Store generelle begrep som «islamofobi» eller «islamhat» må sees i kontekst og for å ha den rette forståelsen. I Danmark foregår det en diskusjon akkurat nå om tolkningen av kvinnesynet i Koranen. Samtidig blir forfatteren Sarah Omar kritisert for å ha skrytt på seg at hun lever under politibeskyttelse, mens hun i virkeligheten har vakter betalt av henne selv. Samtidig har en hjemmeside, «Muslimerne til stemmeurnene», flommet over av meldinger som fryder seg over at tegneren Kurt Westergaard er død. En melding fra en egyptisk-født komiker, Omar Mzrouk, som håner Westergaard for feighet da han ble angrepet med øks i sin egen bolig, har fått 872 likes. Facebook synes det er greit.

I Norge skal det strømlinjeformes. Hverken medier eller politikere ønsker å bli forstyrret av virkeligheten. Men den som ikke er interessert i dén, vil med tiden ikke kunne navigere. Jeg synes det vi har sett av kommentarer om 22. juli ti år etter, vitner om at venstresiden har brukt tiden dårlig. De har ikke noe nytt å si. De prøver seg på en historieomskrivning: AUF har stått alene og ble ikke hørt. For oss som ikke er del av bevegelsen, er det vanskelig å ta dette seriøst. Men det må vi, for det lyder unisont.

Kan det være at man opplever ikke å bli hørt fordi man valgte en innfallsvinkel som gjorde at folk etter en stund stengte av? Hvordan er det å høre at man indirekte er skyld i massemord? For slik lød det når venstresiden krevde oppgjør med tankegodset. Det var så rundt og vagt formulert at alle som befant seg til høyre for sentrum, var under mistanke. I rent selvforsvar trakk folk seg tilbake.

Når venstresiden og mediene igjen kjører på det samme, med enda sterkere bebreidelser, gjør de seg selv en bjørnetjeneste. Det kommer ikke til å føre frem. Det er ikke slik man vinner forståelse og tilslutning.

Det finnes en udelt empati blant folk med ofrene for 22. juli-terroren, og mest for Utøya-ofrene.

Men det er forskjell på dét og å bli avkrevd å slutte seg til et politisk program som gjør at man må «konvertere» og ta avstand fra sitt eget ståsted.

Hendelsen og fremstillingen av den er to forskjellige ting. Det var dét Jo Vederhus hadde forstått og var så klar på.

Venstresiden lider av en intellektuell kortslutning når den tror at fordi Breivik hadde politiske meninger og hensikter, kan man praktisere et likhetsprinsipp: De som har standpunkt som ligner på Breiviks tanker, er både skyldig i det som drev ham og i en videre betydning. Hvis de da ikke bekjenner og tar avstand.

Dette ord-fører-til-handling-narrativet ble født umiddelbart etter 22. juli, og det er fortsatt det eneste venstresiden har å fare med. Det er en slags fallitterklæring.

Når vi velger å kommentere på en dag som denne, er det fordi noen må forsøke å trekke noen linjer:

22. juli handler ikke lenger om 22. juli.  22. juli er fanget opp i woke-bølgen som rir Vesten som en mare. Men her kommer svakheten ved norsk offentlighet fram: Den mangler distanse til seg selv. Den klarer ikke følge med på hva som foregår i USA, der det store slaget står.

For den som følger USA, er koblingen mellom 22. juli-fremstillngen og wokekulturen innlysende. Men det er det ingen norske medier som gjør, bortsett fra Document. Norske journalister kan derfor skrive og si de mest utrolige ting uten at noen reagerer. Det er ikke mulig å fange opp at Biden er kriminell og korrupt hvis man stoler på norske medier. Ikke en gang Hunter Biden har norske medier dekket. I stedet har CappelenDamm utgitt hans selvbiografiske bok på norsk. Man ønsker å tro på solsiden.

Dette er uttrykk for en virkelighetsvegring som er dypt foruroligende. Den norske eliten ønsker ikke å vite. Det vil si: Det er en god del snakk på kammerset, men å si det offentlig? Ikke tale om. Se hva som skjedde med Ole Gjems-Onstad.

Men som romerne sa: Navigare necesse est. Det er nødvendig å kunne navigere for å mestre verden.