Venstresiden vil gjerne si noe nytt om 22. juli, men det vi hører, er gjengangere. Den mest vanlige er at vi ikke har tatt noe oppgjør med tankegodset. Sistemann ut foreløpig er SVs Snorre Valen, som forsøker seg med en ny vri: Det store «vi» overlot AUF til seg selv. Virkelig?

AUF ble overlatt til seg selv etter 22. juli, og den politiske debatten raskt tatt ned, mener forfatter Snorre Valen. Nå ber han andre partier ta ansvar.

Snorre Valen sier han skrev deler av boka «Utøyakortet» i styrt affekt. Han var sint over den urettferdige behandlingen han ser at AUF er blitt utsatt for.

– AUF har vært isolert politisk, og de har nok følt seg veldig alene, sier SVs tidligere nestleder til NTB.

Venstresiden har en egen evne til å si ting den tror på, uten å bry seg om hva andre mener og om det stemmer med fakta. Det burde ikke være vanskelig å sjekke hva avisene skrev i tiden etter 22. juli. Ble AUF overlatt til seg selv? Nei, dette er meningsløst.

Kan isolasjonen på venstresiden – for det er hva det er – skyldes at den nekter å forholde seg til andre argumenter enn sine egne?

Han opplever at AUF og Arbeiderpartiet ble sittende alene og bearbeide traumet etter terrorangrepet. Noen spede forsøk på å dra opp en politisk debatt høsten 2011 ble raskt slått ned igjen, beskriver Valen i boka, som kom ut mandag.

– Sett i ettertid er det oppsiktsvekkende hvor kraftig Eskil Pedersen og AUF ble plukket ned. De var utsatt for et politisk motivert terrorangrep, men de hadde i realiteten ikke adgang til å snakke om det selv, sier han. (NTB)

Ikke adgang til å snakke om det selv? Med slike statements rykker Valen debatten tilbake til utgangspunktet. Ved å ignorere hvem som har fått diktere debatten i ti år, gjentar Valen den feilen han forsøker å bruke som sympati-argument.

Man må skille mellom to ting: Selve massakren, gjerningsmannens motiver og bakgrunn på den ene siden og AUFs politiske tolkning/fremstilling på den andre. Det er helt legitimt å snakke om AP/AUF og venstresidens politiske bruk av Utøya.

Men Valen og venstresiden nekter å foreta distinksjoner. De slår alle tre faktorer sammen til én og krever respekt for sin tolkning. Den tabuiserer begreper som Utøya-kortet.

Vi husker godt at Oslos ordfører Fabian Stang bedrøvet sa at Høyre hadde forsøkt å strekke ut en hånd til Ap for å delta i minnemarkeringer, men var blitt møtt med en kald skulder.

Vi husker Jan Tore Sanner, som i forbindelse med kjøret mot statsråd Sylvi Listhaug kom til å si til en AUF-er at de brukte Utøya politisk. Han ble felt der og da og hadde ikke styrke til å stå imot, men falt på kne. Sanner hadde ikke tenkt gjennom sitt resonnement og kunne ikke motstå det moralske patos fra den andre siden.

Vi tør påstå at mediene og politikerne har unngått å trekke opplagte distinksjoner. Hvis AUF har følt seg alene, er det fordi ingen har turt å utfordre dem. Deres versjon er blitt den rådende. Men de vil gjerne ha enda større uttelling: De vil gjerne ha rett til å koble 22. juli til alt som beveger seg til høyre og som de ikke liker. De vil ha et carte blanche, slik BLM og Demokratene har gått amok med rasismekortet i USA. Selv på venstresiden finnes det folk som ikke vil gi dem denne retten, og det er dét debatten rundt tiårsmarkeringen handler om: fremtiden.

Valen trekker et annet kort: offerkortet. Det var AUF som måtte holde seg «inne», mens trollene koste seg i sola.

Sett som angrep på ytringsfrihet

I boka beskriver Valen hvordan AUF-leder Eskil Pedersens forsøk på å snakke generelt om konsekvenser av ytringer og ordbruk, raskt ble innrammet som et spørsmål om ytringsfrihet. Pedersen ble også anklaget for å ha skapt et inntrykk av at FrP bar noe av ansvaret for terroristens handlinger. Valen mener budskapet var klart:

«De som ble skutt av den høyreekstreme terroristen må passe på hvordan de opptrer, så ikke innvandringsdebatten blir lei seg. På den politiske scenen fikk trollene plass i sola, mens AUF fikk holde seg inne», skriver han i boka.

Tror virkelig Valen at dette er en beskrivelse folk kjenner seg igjen i?  (NTB)

Venstresiden undervurderer styrken i terrorbomben i Regjeringskvartalet og massakren på Utøya. Den som forsøker å slå politisk mynt på den blodigste hendelsen i etterkrigstiden, vil møte motstand.

Typisk for intervju med en politiker som har definisjonsrett over 22. juli er at journalistene ikke tør utfordre narrativet. Det ender alltid med at venstresiden vil bruke 22. juli mot høyresiden:

Dessuten er det viktig at 22. juli-debatten ikke reduseres til kun å dreie seg om ytringsfrihet, men at det også handler om substansen og holdningene som ligger i ytterliggående ytringer, mener han. Her har både politikere og medier sviktet.

– Vi må være oppmerksomme på at høyreradikale og høyreekstreme bevisst og strategisk får diskusjoner om seg selv til å handle om ytringsfrihet, sier Valen. (NTB)

Her gjør Valen en falsk distinksjon, som om det er noen motsetning mellom ytringsfrihet og debatt om 22. juli. 22. juli sprenger alle rammer vi er vant til å tenke oss, på samme måte som mht. islamistisk terror, og der støter vi på noen av venstresidens problem: De vil gjerne ha full definisjonsrett over høyresiden og Behring Breivik, men vil ikke snakke om ideologien til islamister, salafister og jihadister.

Politikk er ikke en buffet man kan velge retter fra etter smak og behov. Ikke om noe så alvorlig.

Etter å ha lansert et nytt fremstøt for å ta tilbake kontrollen over narrativet, presterer Valen å ønske en åpnere debatt.

– Vi har etter 22. juli vært så fornøyd, tror jeg, med den nasjonale samlede responsen. At det kan oppleves litt som støy når noen rekker opp hånden og sier at dette ikke endte så bra, sier han.

Hva slags støy er det Valen og Tonje Brenna ønsker seg?

Det er unison støy.

Dette blir patetisk og er ikke en tiårsmarkering verdig.