22/7

Johan Christian Dahl: Megalittgrav om vinteren (1825)

Han var en venneløs taper, som alle vendte ryggen fordi han var for intens, for ekstrem, for konspiratorisk og for sprø. Han lette systematisk etter åndsfeller i årevis, men fant aldri noen, og ble sittende alene på gutterommet og skrive et manifest om sin drømmeverden, før han flyttet alene til et gårdsbruk og startet forberedelsene til ensomt massemord. Hans fullstendige mangel på sympatisører og hjelpere var demokratiets fineste øyeblikk, og feiret med tverrpolitisk rosetog uten like i norsk historie. Men nå har han en flokk. En flokk gjør ham til den politiske hovedfaktoren han alltid drømte om å være. Men den flokken er ikke fra høyresiden. De som flokker seg rundt Brevik er venstresiden.

Vi voksne, fredelige, demokratiske sjeler i redaksjonen satt måpende og så på Listhaug-sirkuset utspille seg. Det var som å se på et løpsk tog som braste gjennom alle sperringer. Det var noe skjebnesvangert, skremmende over det. Hvem skulle det kjøre over? Hareide, Listhaug, Erna eller Støre? Vi har fått fasiten. Sylvi gikk. Slik «alle» ønsket.

Men hva var det egentlig som skjedde?

«Vi er under politisk press. Hva kan vi forsvare oss med?»

Regjeringskrisen har skapt et bilde av at venstresiden ønsker at all politisk debatt handle om Breivik. Man må spørre seg om det egentlig er lov å stille seg mildt skeptisk til noe som helst rundt Arbeiderpartiets (mangel på) politikk, uten at hele venstresiden fyrer tilbake at «det sa Breivik også» – gjerne med tårer i øynene eller litt skum i munnviken?

Det tok 24 timer før en av Aps smarte spin-doktorer kom på at den slemme facebookpostingen fra Listhaug  kunne kobles til 22/7. Alt for å slippe å snakke om politikk, terrorfaren mot Norge, hvem som slapp jihadistene inn i Norge, og hvordan de bør takles best og mest effektivt. Den debatten er livsfarlig for Ap.

22/7 gir Arbeiderpartiet et moralsk overtak, men som vi ser kan det fort ødelegge enhver saklig debatt: Når det blir et instinkt å beskylde enhver opponent for å være terrorsympatisør og rasist (og alt det andre sludderet), samt alltid påpeke at Ap er et offer uansett tema, da har man ingenting igjen, ikke engang det moralske overtaket. Og det ser vi gjennom noen av uttalelsene fra drittstormen mot Listhaug:

Arbeiderpartiets Helen Ingrid Andreassen er tidstypisk.

Torsdag 15/3 deltok hun i NRK Debatten, der hun møtte blant andre Jan Tore Sanner. Ved starten av årsmøtet til Oslo Arbeiderparti i slutten av uka, fikk hun stående applaus etter følgende karakteristikk om hundrevis av mennesker hun ikke vet hvem er, overhodet ikke kjenner, og aldri har møtt:

Dette viser at unnskyldningen hennes ikke var verd noen ting, når hun tar imot blomster fra rasistiske Facebook-grupperinger. Sylvi Listhaug skryter av at hun har fått blomster, fra grupper som sprer høyreekstremt hat.

Rasistiske grupperinger? Høyreekstremt hat? Alle sammen? Hvordan vet Helen Ingrid Andreassen det? Hvordan vet hun hva blomstergiverne tenker og mener? Er hun tankeleser, eller ønsker hun bare å sementere et ondskapsfull bilde av motstandere? Ingen stilte kritiske spørsmål. Hele salen klappet. AP-politikere pleier indignert å advare mot å generalisere og mistenkeliggjøre folk, men når denslags er nyttig for Arbeiderpartiet høster det applaus på årsmøtet. Og dette er langt fra eneste eksempel:

Eskil Pedersen var tidligere leder i AUF, og sier at Listhaug:

«stolt viser frem blomsterhav blant annet fra rasistiske og konspiratoriske grupper».

Han sier imidlertid ikke noe om de andre som sender blomster. Hva er motivene deres? Se det har Pedersen ingen interesse av, for også han føler seg kallet å spre løgnen som skal redde Arbeiderpartiet fra mangelen på politikk: «Stem på oss, for alle politiske motstandere er onde, hatefulle, høyreekstreme rasister». Det er tydeligvis alt Ap-politikere har å forsvare sin egen politiske arv med, og da er det ikke det minste rart at motstanden og kritikken øker. Det er faktisk vel fortjent. Omtrent like fortjent som blomstene til den ydmykede ministeren som sa unnskyld til hun ble rød, uten at det hjalp det minste.

Støre er ikke en leder med et bein på bremsen.

Ingen topper fra venstresiden rykker ut og sier «Dette ble litt drøyt over en facebookposting, og bør vi følge Rødt?!» Støre går ikke ut og sier «Skal vi beholde troverdigheten må vi holde 22/7 vekk fra debatten, siden det ikke har noe med saken å gjøre.» Tvert om går han «all in» med 22/7, og slik forsterker hele venstresiden hverandres negative spinn: I Aftenposten sier Inga Marte Thorkildsen:

Hadde jeg vært Listhaug, hadde jeg rødmet av skam. Hun takker for støtten fra rasistene.

Alle kritikere er altså rasister. Alle som en. Som min dyktige kollega Christian Skaug sa det: «Utøya-tabuet gjør normal politisk debatt umulig». Vi i redaksjonen står sammen på god avstand og ser forundret på venstresiden spre hat mot innbilte hatere, skape seg selv en horde fiktive rasister de kan skylde på, mens de utnytter mannen de hater mest av alt: Breivik. Hvordan skjedde det?

Han er den store tanga på bånn av den røde verktøykassa, og den verktøykassa har vært tom lenge – bortsett fra den schvære tanga man kan veie rundt seg, hamre løs på kjettere med, og knipe igjen kjeften på enhver irriterende opposisjon. Og likevel hevder Støre de aldri får snakke om ham, eller «ta et oppgjør»? What?! Absurd. Og snålt. Og litt trist.

Breiviks ideologi er ikke politisk. Breiviks ideologi er vold

Det står ikke bedre til i pressen. Også der dyrkes det falske narrativet om at Norge er stappende fullt av hatefulle høyreekstreme – og sånn blir det jo når man rasist-svimerker enhver vanlig, hyggelig og anstendig borger som våger å kritisere globalisme, flerkultur, islam eller Arbeiderpartiet. Hvis du våger å si høyt «Jeg liker ikke arbeiderpartiet og innvandringspolitikken de har ført», da kan du når som helst bli beskyldt for å «mene det samme som Breivik». Mobberne forstår imidlertid ikke at de gjør noe galt. Sånt merker folk, og de misliker det. Ingen liker mobbere.

Vanlige, snille borgere av kongeriket Norge som misliker Aps politiske samfunnsprosjekt, er ikke ekstremister eller rasister. Det får være måte på! De støtter ikke terror og drap som politisk virkemiddel. For nettopp det er Breiviks ideologi: Ikke kritikk, refs eller forakt for Arbeiderpartiet og den flerkulturelle politikken partiet har ført i 40 år. Breiviks ideologi er selvtekt, angrep, vold og drap. Jeg tviler sterkt på at det finnes noen i blomsterhaugen til Sylvi som støtter denslags. Faktisk hevdes det at blomstene kommer fra helt vanlige folk. Noen kommer også fra folk på venstresiden. Kanskje er det håp for venstresiden likevel?

Det var ikke politikk, kritikk eller meninger som førte til 22/7, for da ville vi druknet i terrorangrep. Det var en enslig sadist sin vilje til å bruke vold som førte dit, kombinert med en rekke uheldige omstendigheter og svært dårlige sikkerhetstiltak. Streken går mellom politikk og vold. Der går den røde linja, og det er veldig, veldig få mennesker i det norske kulturkretsen som vil ty til politisk vold, og med det deler Breiviks ideologi. Det er bare ikke sånn vi gjør det her på berget.

De SKAL være rasister. Vi TRENGER rasister!

Jeg vet ikke om de virkelig tror på sitt eget narrativ, eller om det bare er en desperat strategi – men venstresiden har gjort seg selv avhengig av at alle motstandere er rasister, eller har lumske, farlige sympatier drevet av «hat». Merk deg ordet «hat»: Ikke bekymring, frustrasjon, avmakt, sinne, bitterhet, oppriktig politisk engasjement eller denslags naturlige, vanlige og menneskelige reaksjonsmønstre.  Nei, kritikken er alltid drevet av «hat».

Denne hetsingen er et speilbilde av «de godes» forkastelige og forferdelig negative menneskesyn: Alle som støtter Sylvi er «hatere». Alt som ikke er rødt, er mistenkelig, farlig, hatefullt, brunt og sort. Ap-kritiske ytringer er alltid drevet av «konspirasjonsteorier» i stedet for bekymring og synspunkter. Vonde kommentarer må bety at noen snart er i ferd med å gå amok igjen. Bare se hva Hanne Skartveit skriver i VG lørdag 17. mars:

Anders Behring Breivik oppga som hovedmotivet for at han drepte 69 barn og ungdommer på Utøya. Han mente Ap legger landet åpent for muslimsk innvandring og islamistisk terror. Breivik stemplet Ap som landssvikere. Derfor var hans angrepsmål AUF-ere. De som utgjør Aps fremtid. At Ap svikter landet, er en konspirasjonsteori som lever i internetts mørkeste kroker. Som tidvis popper frem i kommentarfelt, eller i mailer og brev til pressefolk og myndighetspersoner. Ordlyden er ofte skremmende. Særlig fordi vi har erfart at slike holdninger har ledet til handlinger. Det har kostet menneskeliv.

Jammen…Ap har åpnet Norge for muslimsk innvandring. Det er sant!

Ap er ikke flau for at de gikk i bresjen med å overkjøre innvandringsstoppen fra 1975, og slippe islam inn i Norge. Ap har alltid vært stolte av at at titusenvis av pakistanere fikk adgang til riket – og ingen kan hevde pakistanere er flyktninger som rømmer fra krig og bomber. Så hvor er konspirasjonsteorien Skartveit?

Med seg på lasset hadde pakistanerne islam, og gjennom Aps flerkulturelle politiske prosjekt var det ønsket at de skulle beholde og dyrke sin egen kultur og religion her. De ble oppfordret til det, og foreldrene ble gitt mandat til å gjøre barna sine like fremmedkulturelle, selv om de er født i Norge, og aldri skal bo i Pakistan – i generasjon etter generasjon. Dette har Ap alltid vært kjempestolte av! De har dyrket og skrytt av denne politikken. Hvor i huleste er «konspirasjonsteorien»? You tell me Skartveit.

I Polen og Ungarn bor det nesten ingen muslimer. Der finnes det heller ingen terrortrussel fra islam, og ingen koranklosser. De er ikke nødvendige. Det er ingen spuriøs tilfeldighet. Man kan ikke argumentere seg bort fra sånt, når det er observerbare fakta. Det er vondt og vanskelig, javel – men det blir ikke noe mindre sant for det.

Påstanden om at Ap har sviktet Norge til fordel for globalismen og andre land, se det er et politisk syn. Gjerne en debatt om dum og dårlig politikk, noe enhver borger har lov til å mene noe om, og faktisk bør mene noe om siden det vil definere hele Norges fremtid. Men innebærer det at demokratiet og ytringsfriheten er en del av «konspirasjonsteorien» det bables om? Det blir å rote seg bort i eget hode, så her må det en opprydding til.

La meg stille et viktig kontrollspørsmål til alle leserne.

Et kontrollspørsmål også til Skartveit, Støre og enhver annen som har engasjert seg i at Listhaug ble mobbet fra jobben…som så altfor mange andre i Norge som har engasjert seg mot islam, flerkultur og Arbeiderpartiets forvaltning av Norge siste 40 år:

Ville ingen hatet Arbeiderpartiet og APs politikk hvis Brevik aldri eksisterte –  og var det ham som skapte den intense motstanden mot innvandring, flerkultur og islam?Er det virkelig sånn?

Det spørsmålet kommer jeg til å stille enhver som freser mot meg for denne kronikken, for det trenger rett til bunns av venstresiden grumsete drittsuppe, og trekker ut proppen for hele det falske «rasister-bak-hver-busk» virkelighetsbildet de forsøker å skape sammen med mainstream media. Alle vet nemlig svaret: Støre, Skartveit Thorkildsen, Pedersen, Andreassen, og alle de andre på venstresiden som lever og ånder for dette falske narrativet, vet svaret:

Nei. Det var Arbeiderpartiet selv og deres politikk som skapte antipatien, frontene, hatet, motstanden og kritikken mot Arbeiderpartiet. Det gjelder alle partier. Breivik hadde ingenting med det å gjøre.

Å ikke være ærlig rundt dette svaret er å lyve. Det er historieforfalskning, og det er å løpe fra ansvaret for sin egen politikk gjennom 40 år – en politikk Arbeiderpartiet var superstolte av, helt til den begynte å surne, og resultatene fra hele Europa viste seg å være akkurat så farlige, dårlige og ødeleggende som kritikerne advarte om. Flerkultur virker ikke. Det er dårlig og farlig politikk. Dessverre. Å trolle seg vekk fra det med 22/7-kortet, kommer aldri til å fungere det heller. Sorry. Vi bøyer ikke av, for sannheten er viktigere enn både krenkede følelser og tårer. Sånn må det være. Beklager.

Besatt av å snakke om Breivik.

Så har ikke venstresiden lov til å snakke om 22/7?  Jo så klart! Snakk i vei. Men er det alltid like relevant? Se, der er den røde kluten. Anniken Huitfeldt beskriver hvordan Ap opplever dette slik:

«Det kortet som oftest trekkes i debatten nå er høyresidens joker. Kortet som snur spillet og endrer alle regler. Når de anklager oss for å «dra 22. juli-kortet», setter de oss i realiteten ut av spill. De ber oss om å ti stille og ikke snakke om de erfaringene vi har».

Nei Huitfeldt. Vi gjør ikke det – bortsett fra de mange tilfellene 22/7 ikke har noe som helst med saken å gjøre. Da er det nemlig dere selv som endrer reglene, forsøker å sette motstanderne ut av spill, og ber dem om å tie stille fordi dere er et offer. Usaklighet kan ikke få passere uimotsagt. 22/7 har ikke med alt å gjøre, og er ikke en brekkstang for å få moralsk overtak i en debatt. Da er man ufin. Offer eller ei.

Hege Ullstein følger opp dette merkelige synspunktet i Dagsavisen:

«Det uuttalte forbudet om å koble 22. juli til politikk hindrer oss i å bruke den vondeste og mest brutale erfaringen dette landet har med politisk vold til å høste lærdom av angrepet. Det er i realiteten en formaning om å holde politikken unna et politisk, høyreekstremt angrep. Det er ikke bare absurd og dypt urettferdig. Det er farlig.»

Nei Hege Ullstein: Det er en formaning om å ikke være usaklig. Det finnes ikke noe «uuttalt forbud» mot å snakke om 22/7. Faktisk snakkes det om ham hele tiden. Hans forbrytelse har museum og minnedag. Han sitter løst i enhver debatt mot Ap. Jeg får inntrykk av at dere selv ikke forstår hvor mye dere prater om 22/7. Dette er fullt  forståelig, men ikke automatisk riktig i enhver sammenheng. See?

Det er slett ikke ukorrekt å snakke om 22/7 i politisk sammenheng, og det kan vi gjerne gjøre. Men da må det faktisk være en sammenheng. En kobling. En saklig og reell årsak til å «mention the war». Venstresiden ser ikke ut til å forstå forskjellen. Vi kan ikke la Breivik være altoppslukende for offentligheten og demokratiet. Det fortjener han ikke. Så viktig bør han ikke få bli. Hvorfor ser dere ikke det selv?

30 års tradisjon med rasismebeskyldninger.

Advarslene mot «flerkultur» og islam kom Carl I Hagen med for 30 år siden bak skjold og køller. Også da hevdet venstresiden at Fremskrittspartiet var hatefulle, høyreekstreme rasister. At en enslig gærning krysset det skarpe skillet mellom demokratisk debatt og hatefull voldsbruk i 2011 etterpå beviser ingenting. Det er polemikk og ikke politikk. Venstresiden forsøker å nedlegge demokratiet til fordel for emokratiet, og vi skal bare ikke ha noe av det. Folk flest vil ikke det, men mange lar seg dessverre lokke med. Propaganda virker. Folk lar seg lede, men ikke alle:

De som sender blomster til Listhaug skjønner at venstresiden har rota seg bort.  Vi på høyresiden bryr oss ikke om Breivik. Han har ingenting av verdi. Han er ferdig og forvart for alltid.

Vi bryr oss om det forferdelige han gjorde, for vi er antivoldelige, fredelige, anti-hatefulle og demokratiske. Vi er folk med folkeskikk, og vi føler dypt med hans ofre og berørte. Men det Breivik gjorde skal ikke legge premissene for dagens politikk, slik venstresiden insisterer på nå. Det fortjener han ikke. Det er misbruk av et traume. Det er å gjøre ham til en viktig politisk faktor, gjennom å konstant revitalisere ham politisk. Og det er altså ikke høyresiden som gir ham en slik status. Det er venstresiden som holder på. Dere har blitt flokken.

Kjøp Kent Andersens bok her!