22/7

Gjennom et innlegg i VG reagerte 14 akademikere skarpt på at 22. juli-senteret fjernet bildet av Sylvi Listhaugs facebookinnlegg i undervisningsopplegget. Departementet overstyrer 22. juli-senterets formidlingsvirksomhet, hevder de, og mener senteret ga etter for press fra Document.no. Redaksjonen ser det heller slik at senterledelsen tok til vettet, og ga etter for anstendighet og ærlighet. Vi skulle imidlertid ønske at flere hørte på hva Document.no skriver,  for virkelighetssans, bondevett og fornuft er mangelvare i dagens Norge. La oss snakke litt mer om Breivik og venstresidens bruk av ham:

En interessant ting med dette «oppropet» fra akademikerne, er at det skaper en sammenhengende tidslinje fra den første rettspsykiatriske rapporten hvor Breivik ble vurdert som sinnslidende i gjerningsøyeblikket, og frem til hvor vi står i dag.

«Kommandanten» hevdet seg helt normal, og fikk ønsket innvilget.

Den rettspykiatriske konklusjonen om at Breivik var gal, var ikke akseptabel for det offentlige Norge, (Selv om forsvareren hans, Lippestad, praktisk talt sa dette i klartekst etter første møte med klienten). Det ble lagt et betydelig (og utidig) press på rettsvesenet for å få denne konklusjonen omgjort, og i neste runde ble Breivik altså bedømt tilregnelig, som igjen endte med at hans kriminelle gjerninger ble belønnet med politisk status. Akkurat slik han selv ønsket, og slik venstresiden også ønsket.

Slik gjorde venstresiden Breivik en tjeneste, og nå gjør han dem en tjeneste tilbake: Siden hans gjerninger var politiske, (og ikke en kriminell handling fra enn sinnssyk einstøing), kan Breivik nå brukes aktivt som storslegge mot høyresiden i et politisk spill om selve Norges fremtid. Denne symbiosen mellom Breivik og venstresiden er meget interessant, siden de begge er avhengige av hverandre, bekrefter hverandre, og holder hverandre vitale og aktuelle. Men det er å rulle seg i elendigheten, og er et farlig blindspor for Norge.

En parallell i USA

I virkeligheten har Breivik langt mer til felles med einstøingen Thimothy McVeigh som bombet FBI bygget i Oklahoma City i 1995. Dette angrepet hadde ingen som helst betydning rent politisk. Det var en løsrevet hyperkriminell handling, utført av en enkeltperson uten hjelpere, akkurat slik som Breivik. McVeigh også ble dømt tilregnelig. (muligens for å få ham dødsdømt, men så hadde han da heller ingen egenkomponert gallauniform med medaljer og ordensbånd) Hans gjerninger ble imidlertid aldri gitt politisk status. Det ville nemlig være være å belønne gjerningsmannen, og som de fleste forstår er det et ganske farlig signal å sende til samfunnets aller gærneste og hensynsløse.

Bombingen i Oklahoma City og regjeringsbygget i Oslo, var begge forferdelige kriminelle handlinger, drevet av et intenst hat fra en enkeltperson uten samvittighet, empati eller sperrer – slik svært mange drap, seriemord og massemord faktisk er. De er begge forferdelige tragedier, men det er ikke tragedier man kan lære noe særlig av, eller utnytte politisk. Det ville være å flytte kriminalitet over i politikken, og litt av poenget med politikk er å unngå nettopp det. Det er dette man burde lære barna og besøkende i 22. juli-senteret: Kriminelle er ikke politikere. Og terror har ingenting med demokratiet, sivilisasjon eller ytringsfriheten å gjøre, uansett om terroristen står til høyre, venstre eller i islam.

Et senter mot terror bør ha demokratiet som omdreiningspunkt, ikke terroristen. 

22. juli senteret bør ha vestlig sivilisasjon, norske verdier, ytringsfrihet og demokrati som omdreiningspunkt, ikke en fiktiv «kommandant», med fiktive medaljer, på en fiktiv gallauniform, som leder en fiktiv hær, i en fiktiv krig, støttet av fiktive folkemasser. (Helt normal han der, ikke sant?) Men det er nettopp dette de gjør: De bygger opp et mykt propagandasenter, hvor målet er å overvelde besøkende med følelser, for så å fremheve en politisk side som «god», på bekostning av den andre politiske siden som er «ond»…eller i det minste så suspekt og farlig at ingen bør ha noe med dem å gjøre. Gapestokken står alltid klar.

Slik blir 22. juli-senteret absurd nok en slags hyllest til Breivik, fordi det anerkjenner ham som en viktig person i norsk politikk, og et ønske om at Breivik blir selve omdreiningspunktet for norsk politisk debatt. Det absurde med det, er at de kobler en kristen, demokratisk kvinnelig statsråd, sammen med denne gærningen, og hinter at de «mener det samme». Den genuine faren med det, er at det lammer all debatt. Det blir som å påstå at alle mennesker som liker hunder, mener det samme som Hitler. Slik «Erasmus Montanus»-taktikkeri sender politikken inn i en dødsspiral av beskyldninger med tilbakevirkende kraft som er umulige å forsvare seg mot, og bare kan føre til fruktløse krangler om premisser som låser norsk politikk fast i 2011, i stedet for at man kommer seg videre.

Og det er nettopp denne lammelsen som har rammet Siv Jensen og deler av Fremskrittspartiet – slik motstanderne ønsker. Når venstresiden etterlyser «et oppgjør» rundt 22/7, så kunne jeg ikke vært mer enig: Venstresiden har konsekvent oppført seg splittende, hatefullt og kyniske mot høyresiden, og bruker «Breivik-kortet» som en joker hver gang de slipper opp for anstendige argumenter.

Venstresiden flokker seg om Breivik, fordi de er tomme for politikk og argumenter

En sinnssyk einstøing som var avvist av alle, i den grad at han begynte å lage imaginære venner, fortjener ikke slik definisjonsmakt over norsk politikk, men 22. juli-senteret gir ham nettopp det. Bare tenk over dette: Fortsatt har man knapt blitt enige om et skikkelig minnesmerke over de døde, men et museum hvor man kan «oppleve hatet», og som har «unvervisningsopplegg» om hvor farlig det er å kritisere Arbeiderpartiet, flerkultur og islam – ja se DET er på plass. Strange indeed.

Dette er ikke tilfeldig. Sånt oppstår ikke av seg selv. Koblingen mellom Brevik og enhver kritiker av Aps flerkulturelle samfunnseksperiment SKAL sementeres, for å lamme høyresiden. Det er etter ønske fra sterke politiske krefter som er tomme for politikk, tiltak, argumenter og suksesser, og derfor ikke har noe annet igjen i verktøykassa enn idiotiske hat-beskyldninger mot meningsmotstandere – som igjen ikke tør annet enn å forsvare seg. Slik har venstresiden gjort Anders Behring Breivik til en svært viktig politisk kraft i Norge, og selv om han aldri hadde en flokk, så har han den nå: Venstresiden.

Dette er et filosofisk D-moment, men før Tadjik og spin-doktorene i Arbeiderpartiet kaster ut sine evinnelige, dumme konspirasjons-beskyldninger på autopilot, skal jeg understreke et stygt poeng: Jeg tror IKKE det som har skjedd er en konspirasjon fra 2011 frem til i dag. Så smarte, kompetente og strategiske tror jeg nemlig ikke folk på venstresiden eller i Ap er. (Jeg ser hvert fall ingen tegn til det.) I stedet ser vi resultatet av en en kollektiv tankeløs, men opportunistisk utvikling som har foregått kontinuerlig basert på følelser ut fra to perspektiv: At Aps prestisjeprosjekt «Det Nye Norge» er i ferd med å feile like fullstendig her som i resten av Europa. Og det andre perspektivet er ofrene. La meg si noe om ofrene:

En fortvilet jakt på «mening»

22. juli-senterets «undervisningsprosjekt» gir grusomhetene en slags «mening»: Det forsøker å skape en kontekst som gir ofrene en slags «anerkjennelse» om at liv og lemmer som ble ødelagt, og all lidelsen så mange har måttet gå gjennom, ikke bare er meningsløs, vond og forgjeves, men heller tjener et slags større formål. Men akkurat som ofrene for Oklahoma City, Bataclan eller enhver meningsløst voldsutøvelse mot uskyldige ofre, fortjener ikke terrorister slik anerkjennelse

Det var dessverre ingen mening i det. «Kommandanten» var alene. Ingen er enige om at vold og terror er veien å gå for å stoppe Arbeiderpartiets flerkulturelle samfunnseksperiment. Aler minst Sylvi Listhaug. Å indikere noe sånt er bare ondskapsfullt. Det er hatprat. I virkeligheten finnes det ingen flokk å bekjempe. Det var bare fælt. Like fælt som en dødelig bilulykke. Like meningsløst som blind vold med kniv, og alt som er igjen er sorg og savn for familie og venner. Der sitter også ofre og familie igjen med spørsmålet «hvorfor» og forsøker å finne en slags mening, og det er høyst menneskelig. Men det er dessverre ikke sikkert at det finnes. Det er nettopp det som er det verste med blind vold: Det rammer vilkårlig og gir ingen mening.

Det enste man kan lære av 22/7, er tre viktige leksjoner: 1: At man aldri kan forberede politiet godt nok på det utenkelige. 2: At man trekker en klar rød strek mellom debatt og politikk, og voldsbruk. Og 3: Aldri anerkjenne vold og terror som politiske handlinger. Og det er her det begynner å bli svært følsomt og vanskelig for venstresiden og sosialistene: Det er ikke helt tilfeldig at akkurat venstresiden går i denne fella, og anerkjenner voldsbruk som politikk.

Venstresidens skremmende og langvarige prinsippløshet overfor terror

Høyresiden i Vesten er kurert mot terror. Grensen var klar i 1945. En gang var nok. Venstresiden har imidlertid aldri lært samme lekse: Der har terror mot sivile altfor lenge vært et godtatt politisk verktøy. De har dyrket og anerkjent palestinernes «motstandskamp» å tiår etter tiår, og aldri tatt tydelig avstand fra strategien som ble lagt av Yassir Arafat. Det går en krystallklar linje av anerkjennelse og unnskyldning av terror som politisk virkemiddel, fra Lenin, Stalin og Mao, til RAF, PLO og helt ned til Breivik. Venstresidens prinsippløshet overfor terror, gjør at de anerkjenner Breivik som politisk. Det gjør ikke høyresiden. Vi er kurert. Aldri mer.

Terror mot uskyldige sivile er ikke sivilisert, og er hverken politikk eller motstandskamp: Det er kriminelt. Terror er å ramme en uskyldig tredjepart, for å ramme en sterkere motpart man ikke klarer å slå, og av alle forsvarsstrategier man kan velge er terror den verste, for den leder aldri til fred. Det er bare feigt, og leder til eskalering av volden – men nettopp det passer terrorister bra, for dette er ikke mennesker som kan bidra til gode, fredelige demokratiske samfunn. De har det ikke i seg. Terrorister er voldsmenn som vil ha krig. Derfor kommer aldri palestinerne videre. Terror er et uakseptabelt blindspor, og nettopp det gjorde at MILORG aldri sprengte bomber på fortauskafeer og busser i Berlin, selv om de sikkert kunne gjort det. Terror er barbari

Venstresiden vil stå fast i 2011 – for 2015 er for farlig for dem 

DETTE er nemlig leksjonen hele verden burde ha lært av 9/11: Hadde angrepet mot WTC blitt anerkjent som en kriminell handling (som det faktisk var) og ikke en politisk handling, ville verden sett helt annerledes ut i dag, og det politiske klimaet ville vært helt annerledes, og antagelig langt sunnere. Men her ligger svaret på hvorfor sosialistene gjør som de gjør rundt 22/7 og Breivik:

Venstresiden i Norge VIL IKKE komme videre. De VIL IKKE ha noen videre debatt om flerkultur, islam og innvandring. De VIL parkere i 2011, for alt som har skjedd siden har vært en katastrofe for venstresidens politiske prosjekt «Det Nye Norge». De har ingen veier ut, ingen løsninger, intet forsvar, og sist men ikke minst: De er livredde for at koranklossene på Karl Johan blir viktigere er 22. juli-senteret og Utøya, for det vil skape svært farlige spørsmål som venstresiden ikke vil høre om, og som de heller ikke har noen svar på. Det er gift for dem, og de vet det. Derfor er de besatt av å «dyrke» Breivik som politisk kraft. Norge skal parkers i 2011. Norge MÅ parkeres der. Det er en desperat overlevelsesstrategi, og jeg synes nesten litt synd på dem, men…

Å gjøre sinnssyke kriminelle terrorister til den viktigste politiske kraften i Norge, leder ingen steder hen, og fører Norge inn i et politisk koma, hvor verden forandrer seg hurtig, mens norske politikere og politisk debatt aldri kommer videre enn 2011. Dermed blir vi mer og mer frakjørt, slik vi ser med Erna Solberg, som rett og slett ikke forholder seg til tippepunktet 2015. Globalismen, EU og flerkulturen dyttes videre fremover, som om ingenting har skjedd. Det er et selvbedrag som begynner å koste oss veldig, veldig dyrt, akkurat som i Sverige eller Tyskland.

Breivik har lammet norsk politikk lenge nok nå

Venstresiden lar Breivik lamme hele det politiske Norge, og bruker ham som verktøy for å stoppe enhver kritikk, og for å fortsette med samme dysfunksjonelle politikk som ikke virker. Det er absurd, farlig, og kommer aldri til å fungere på lang sikt, og før eller senere vil strikken ryke – men så langt har høyresiden gått med på det av respekt for ofrene og hele samfunns-følelsen. Enn så lenge er dette en seier for terror som politisk virkemiddel – noe som igjen er et hyperfarlig signal til andre gærninger og ekstremister, enten de står til venstre, høyre eller i islam. Det kan ikke fortsette.

Vi som representerer de fredelige og ekte demokratiske kreftene i Norge – uansett politisk ståsted – ønsker ikke denne utviklingen. Det er å dyrke ekstremismen. Vi vil heller ha fri debatt. Vi vil ta politikken tilbake. Derfor er vi så kritiske til alle som bidrar til den negative spiralen, og bruker Breivik som verktøy. Alltid Breivik. Eller Hitler. Sukk… De tanketomme på venstresiden tror nok de gjør noe bra, men de forstår rett og slett ikke hva de egentlig holder på med.

Man kan ikke utnytte mørket for å spre lys.

https://www.document.no/201…

 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!