Kommentar

Bildet: Hvem skulle trodd at vestlige demokratier skulle frem produsere en ideologi som renser språket for ukorrekte begreper samtidig som mennesker med de gale tankene får heftet de verste etiketter ved seg, uten mulighet til å forsvare seg. Når teknologien i tillegg gir mulighet til full kontroll med hvem som kjenner hvem og hvor mennesker beveger seg, kan man si at Orwells nytale er realisert i Vesten.

Når man hører på politikernes språkbruk, oppfatter man ganske raskt at de nærmest har sluttet å snakke om problem og problemer, men heller om utfordring og utfordringer. I de siste decenniene har det vært en markant utvikling der ordet utfordring(er) er i ferd med å erstatte ordet problem(er). Denne utviklingen er intet enkeltfenomen, men er et ledd i en språklig sanering av begreper og benevnelser som av samfunnselitene oppfattes som stigmatiserende og dermed som et angrep på  likhetsidealet i det norske samfunnet.

Det er ikke bare i Norge at denne utviklingen skjer. Enda sterkere ser den ut til å være i Sverige. I sin bok, «Massutmaning. Ekonomisk politik mot utanförskap & antisocialt beetende», skriver økonomen Tino Sanandaji at det svenske ordet for utfordring, utmaning, brukes for å forskjønne problemer som utenforskap, segregasjon, ulikhet, bostedsmangel, barnefattigdom, arbeidsløshet, bilbranner, æresvold, barne-ekteskap, gjengdrap, osv.

”Sannheten er at det som Sverige står overfor, ikke er utfordringer. Sverige står overfor problemer», skriver den svenske økonomen i sin bok om den elendigheten som de etablerte partiene gjennom sin asyl- og innvandringspolitikk har påført i Sverige, men som de ikke vil vedkjenne seg.

Tankegangen hos politikerne ser ut til å være at man kan oppheve problemer ved å omdefinere dem til utfordringer. Problem defineres ofte som en uløst oppgave eller et vanskelig spørsmål. Problem er et ord som forbindes med passivisering, noe som indikerer avmakt. Brukes begrepet problem i forbindelse med personer, virker det, ifølge den politisk korrekte følelsen, stigmatiserende og diskriminerende. Begrepet utfordring hefter det derimot noe positivt og ikke-diskriminerende ved, og en utfordring er noe som stimulerer og aktiverer til løsninger.

Legger man slike definisjoner av begrepene til grunn, er det ganske lett å forstå hvorfor begrepet utfordring er i ferd med å erstatte begrepet problem, også i forvaltningen, i mediene og ikke minst i de sivile organisasjonene og blant såkalt vanlige folk.

Å dokumentere at politikerne nærmest har parkert begrepet problem til fordel for utfordring, innebærer et omfattende arbeid fordi man da må gjennom politikernes direkte bruk av begrepene i hundrevis, ja tusenvis av tekster, over et lengre tidsrom. Men man kan benytte seg av databaser for å finne antall treff på de aktuelle politikerne i tekster der også begrepene problem og utfordring forekommer. Da kan man imidlertid ikke ta for gitt at begrepene kommer direkte fra politikernes egen munn. De kan jo være brukt av andre personer som er nevnt i tekstene, eller av den som har skrevet teksten.

Et søk på Erna Solberg (H) i databasen Retriever viser at hun i 2006 ble knyttet til begrepet problem/problemer 356 ganger, mens hun ble knyttet til begrepet utfordring/utfordringer 165 ganger. For Jonas Gahr Støre (Ap) er de tilsvarende tallene 464 og 228 ganger.

Går man 10 år fram i tiden, til 2016, ser man at dette forholdet er kraftig forskjøvet. Erna Solberg gir 1.373 treff i tekster som inneholder begrepene problem/problemer, mens Solberg og utfordring/ utfordringer får 1.196 treff. De tilsvarende tallene for Gahr Støre er henholdsvis 612 og 560 treff. Om man kunne kople bruk av de aktuelle begrepene direkte til de to politikerne, ville man høyst sannsynlig se at begrepsparet utfordring/utfordringer i 2016 ble brukt mye hyppigere enn begrepsparet problem/problemer.

Undersøkelser av andre politikeres begrepsbruk gir mer eller mindre det samme resultatet som for Solberg og Gahr Støre. Det avspeiler en felles virkelighetsforståelse hos politikerne, som altså oppfatter begrepet problem/problemer som diskriminerende og stigmatiserende. Løsningen er å avskaffe begrepet og erstatte det med et begrep som, ifølge den omnipresente, politiske korrektheten, er mer nøytralt eller objektivt, slik som utfordring.

Fjerningen av begrepet problem er altså et ledd i en pågående, offentlig språkvask som er ofte initiert og regissert av det store, psykososiale apparatet i forvaltningen, av ansatte i akademia og av ulike minoritetsgrupperinger. Mellom slike minoritetsgrupper, akademia og det politiske etablissementet eksisterer det i dagens samfunn en underliggende relasjon der subgruppene er en viktig leverandør av språknøytraliserende begreper. Det kjønnsnøytrale ordet «hen» som politikerne i Sverige har vedtatt å innføre i dagligtalen og som skal erstatte han og hon, er et illustrerende eksempel.

Ordet hen skal først ha blitt foreslått som betegnelse på personer som verken føler seg som kvinne eller mann. Men hvis hen forble brukt om en liten utgruppe, ville det bety en diskriminering av denne gruppen i forhold de store kjønnsgruppene av han og hon. En slik stigmatiserende betegnelse er ikke akseptabel i det politisk korrekte samfunnet. For å være kjønnsnøytralt må betegnelsen hen omfatte alle kjønn, hankjønn, hunkjønn og transseksuelle osv. På denne måten får man språket til å ”skjule” at det finnes flere kjønn.

I Norge er det kjønnsnøytrale hen ennå ikke politisk vedtatt, men her i landet har det foregått en kjønnsnøytralisering av begrep og betegnelser i årevis. Tenk bare på at ordene lærerinne og sykesøster knapt eksisterer lenger. Vi har også fjernet betegnelsene åndssvak og vanfør og innført betegnelsene psykisk utviklingshemmet og fysisk bevegelseshemmede, betegnelser som er mer nøytrale og som derfor peker mot et større potensial for utvikling og bedring enn de gamle betegnelsene. Men faren er at man lar dette potensialet overskygge basale fakta og havner i en situasjon der viktige samfunnsrealiteter skjules, slik som i Sverige, ifølge Tino Sanandaji. Et mer grotesk eksempel på hvordan endret begrepsbruk skjuler en trasig virkelighet, er å erstatte den stigmatiserende betegnelsen fattig med sårbar. Betegnelsen sårbar sier ikke noe om fattigdom, men er, ifølge den britiske sosiologiprofessoren Frank Furedi, allerede i ferd med å etablere seg i Storbritannia, som erstatning for fattigdom.

Kravet om begrepsvask og språksanering er en kontinuerlig og aldri hvilende prosess i det politisk korrekte samfunnet. Svenskene har for eksempel fjernet begrepet neger fra bøkene om Pippi Langstrømpe. Det samme har man gjort i Norge i bøkene til Thorbjørn Egner, som har fått sangen om negergutten Hoa fjernet fra sine bøker. I Norge er folk allerede dømt for å ha kalt en svart person for neger, nå sist i mai i Skien tingrett. Et mer bisart utslag av motstanden mot betegnelsen neger opplevde Tvedestrands ordfører, Jan Dukene, da han fikk kraftig kritikk etter at han i et  intervju sa at han trengte briller som passet til sin negernese.

Norsk-irakiske Walid al-Kubaisi har sagt at den politisk korrekte språksaneringens egentlig mål er å fjerne de stygge tankene i hodet på folk. Når de stygge ordene er borte, forsvinner også de stygge tankene. Al-Kubaisi mener at det ligger en utopisk renhetslengsel bak denne politikken.

Det er i USA at anti-stigmatiseringspolitikken og renhetslengselen er drevet lengst. Ja, der er prosessen kommet så langt at man har beveget seg forbi stadiet med å forby og erstatte «stigmatiserende» begreper og gått i gang med å fjerne deler av lærebøker som kan virke provoserende og diskriminerende på grupper og individer. Også gjenstander, symboler og statuer av personer som forbindes med slaveri og diskriminering, er blitt krevd fjernet fra universiteter og offentlige steder. Det samme gjelder navn på bygninger og institusjoner som kan knyttes til menneskerettsstridig behandling av minoritetsgrupper.

En viktig implikasjon av at man fjerner elementer fra et lands historie, er at historieforståelsen i samfunnet blir fortegnet. En slik ”renvasking” og ”nøytralisering” av historien kan bety at man fjerner viktig informasjon om fortiden, ikke minst ved at man samtidig fjerner ”stigmatiserende” stoff fra lærebøker.

Denne ”renvaskingen” av fortiden i USA har sterke likhetspunkter med den historieomskrivingen som man finner i totalitære regimer der makteliten vil skjule kritikkverdige spor av egen praksis og informasjon som bryter med deres egen historieforståelse. Dette ligner også på praksisen hos islamske jihadister som fjerner viktige historiske spor etter andre kulturer enn den islamske, der de får anledning til det. Denne islamske praksisen ser ut til å være drevet av en ”renhetslengsel” på linje med den man finner hos subgrupper i USA som nærmest fører krig mot majoritetssamfunnet for å få gjennom sin ”fortelling” av historien, og der de bruker menneskerettighetene som ammunisjon og tyngste skyts.

En ”frigjøring” av individer med målsetting om å fjerne gruppestigmatisering gjennom språk- og historie-renvasking, er altså blitt etablert politikk i vestlige samfunn. Dette har en del uintenderte følger som at begreps- og språknyanser forsvinner, meningsuniverset og den offentlige diskusjonen innsnevres, motforestillinger fjernes, og demokratiet undergraves av de totalitære implikasjonene til denne språklige ”nøytraliseringen” .

De totalitære implikasjonene kommer godt til syne når de politisk korrekte på den ene siden jobber iherdig for en nøytralisering og avstigmatisering av språk og begreper, mens de på den andre siden tar i bruk de mest ladede begreper for å få meningsmotstandere til å forstumme. Motforestillinger til svensk (og norsk) asylpolitikk, for eksempel, avfeies kontant med betegnelser som fremmedfrykt, rasisme, nazisme og inhumanitet. Dette er stigmatiserende begreper som gjør at debatten ikke kommer ut av sitt moralistiske bur. Debatten blir satt i sjakk matt av aktuelle subgruppers uangripelige moralske status som de er blitt tildelt av politikerne og har ervervet seg gjennom de overgrepene de mener storsamfunnet har utsatt dem for. Slike grupper har en så stor moralsk tyngde at spørsmål som hefter ved deres praksis og selvforståelse, blir fjernet fra det offentlige ordskiftet.

Norge og Sverige er land uten en kritisk offentlighet og nærmest uten anerkjente, kritiske stemmer i den politisk korrekte, regisserte, offentlige debatten. Den svensk-iranske økonomen Tino Sandanaji ser ut til å være et unntak, og symptomatisk nok har han utenlandske aner. Utenfor etablissementet står den innsiktsfulle etnologen, Karl-Olov Arnstberg, som kanskje er den som best har dokumentert de «skjulte konsekvensene» av den svenske asyl- og innvandringspolitikken, nå sist med den omfangsrike boka » PK-samhället», som ble utgitt i vinter. Der påpeker han blant annet at et velferdssamfunn der store gruppers interesser neglisjeres, og der subgrupper i stor grad definerer den offentlige diskursen og politikken, er et destruktivt samfunn som uvegerlig beveger seg mot oppløsning.