Sakset/Fra hofta

Bilde: Sverige har gått fra å være folkhemmet, et land man forbinder med Volvo og Bjørn Borg til å bli et land som assosieres  med no-go-zones, et land ute av kontroll. Hver gang Sverige er i søkelyset, som under Stefan Löfvens besøk i Det hvite hus 6. mars dukker dette «temaet» opp. Det er blitt en skygge myndighetene ikke kan løpe fra. Foto: Kevin Lamarque/Reuters/Scanpix

Man kan vel ikke å komme forbi at Sverige trolig er det landet i verden som er kommet lengst i utviklingen av det nye politisk korrekte mennesket, og at et land som Norge henger litt etter. Med den styrken og den heftigheten som preger det svenske indoktrineringsmaskineriet i arbeidet med å skape det nye vi, er det heller ikke merkelig at det også er fra Sverige det oftest meldes om rusk og uregelmessigheter ved denne gjennomgripende samfunnsprosessen.

En svensk bestemor meldte nylig at hun var opprørt over at hennes åtte år gamle barnebarn på skolen hadde fått beskjed om at alle de 22 med-elevene i klassen skulle bes i hans bursdagsselskap, ellers ble det ikke noe selskap. Ikke alle har plass eller råd til å be en hel skoleklasse på 22 barn i bursdagsselskap, så da blir løsningen å legge selskapet til nærmeste McDonalds, eller ikke holde selskap i det hele tatt. For i dagens samfunn skal ingen utelukkes, heller ikke fra bursdagsselskaper. En tanke og en intensjon som i seg selv skulle være god og i samsvar med likestillingen og den demokratiske ånd, men som i praksis kan vise seg å være noe annet.

Den offentlige regisserte atferdsopplæringen av barn i Sverige gjelder selvsagt enda mer i skolen enn i privatlivet. Den opprørte bestemoren må bare slå seg til ro med at i svenske skoler får man ikke leke med dem man selv vil, for det utvikler en usunn og destruktiv selektivitet hos elevene, mener myndighetene. Derfor får ikke bestemorens barnebarn leke med tre andre gutter i skolegården, som han trives sammen med. Og resultatet, gutten vil ikke gå på skolen lenger, skriver denne bestemoren på bloggen til den svenske etnologen Karl-Olov Arnstberg.

Og med unger som ikke vil gå på skolen lenger, står det offentlige klar med sine psykologer og atferdsterapeuter, for ingen skal være utenfor. Vi skal alle med inn i det politisk korrekte, multikulturelle drømmesamfunnet der likheten er virkeliggjort i en slik grad at all diskriminering, alle krenkelser, all urettferdighet, all ondhet og all ulikhet er borte. Da kan det nye vi, det politisk korrekte mennesket trer fram i all sin strålekrans. Da har man også sannsynligvis sørget for at alle motforestillinger og kritikk er borte, og at konformiteten råder uinnskrenket slik at vi ikke trenger demokratiet lenger, og at vi kjenner mer enn bare det kalde gufset fra den totalitære, indoktrinerende staten.

I likhet med i Norge starter den svenske likhetspedagogikken og ”likhetsarbeidet” før barna begynner i skolen, man begynner allerede i førskolen. Men også her er det sand i indoktrineringsmaskineriet. Selv om det meste går bra i den svenske førskolen, er det deler av barnas opplæring i demokratiske verdier som svikter hos visse grupper av førskoleansatte, går det fram av en rapport fra den svenske skoleinspeksjonen tidligere i vinter. De førskoleansattes ustrukturerte måte å forholde seg til verdiarbeidet på, utgjør en risiko for at barna utsettes for udemokratisk påvirkning. Det er vanlig at personalet ikke får nok tid til å reflektere over og granske sine egne normer på en kritisk måte. Rapporten fastslår at i halvdelen av de undersøkte førskolene deltar ikke hele personalet aktivt i verdiarbeidet. Det er særlig vaktmestre, vaskehjelpere og kjøkkenpersonale i førskolen som svikter, noe som innebærer en risiko for at barna utsettes for voksne, utstyrt med verdier og normer i utakt med de demokratiske verdiene som det svenske samfunnet bygger på. Vaktmestre som ikke har gjennomgått normkreativitetskurs, kan lede barna bort fra demokratiets lys, går det fram av rapporten.

Skoleinspeksjonen ber om skriftlig dokumentasjon fra førskolelærere og –sjefer for at arbeidet med å innpode demokratiske verdier i barna ikke skal gå i stå. Inspeksjonen har også notert seg at mange ansatte ser ut til å ha problemer med å konkretisere hva verdiarbeidet går ut på. Det gjør at man ikke kan være sikker på om virksomhetene i førskolen drives i demokratiske former.

Formålet med og virksomheten i svensk førskole med utøvelse av refleksjon over egne verdier og manglende selvkritikk blant skolenes ansatte, minner mistenkelig om den kinesiske kulturrevolusjonen, igangsatt av Mao Zedong i 1966, der formålet var å omforme det kinesiske samfunnet fra bunnen av. Sjølkritikk i form av å forkaste egne normer og holdninger til fordel for kommunistisk ideologi og praksis, var et viktig element i arbeidet med å holde folk unna kapitalismen. Avvikere fra den kommunistiske linjen ble stigmatisert, forfulgt og beskyldt for å være høyreorienterte, og de ble ofte flyttet til andre bosteder, særlig om hadde innflytelse på folk i sine nabolag. I Sverige går man kanskje ikke så langt i kampen mot høyresiden. Der nøyer man seg med å kaste folk ut av fagforeninger og la dem ”miste” jobben, i tillegg til å gi dem stempel som rasist, fascist, og fremmedfiendtlig.

Praksisen fra den kinesiske kulturrevolusjonen har altså trengt inn i svensk offentlig barneoppdragelse og blitt en nødvendig del i realiseringen av det multikulturelle samfunnet, den svenske, urbane, politisk korrekte middelklassens idealsamfunn, som de i praksis ikke ønsker å bo i selv. Nå vil vel de politisk korrekte unnskylde seg med at det er et stykke igjen til det multikulturelle lykkelandet, og at de i Norge, for eksempel, i mellomtiden klumper seg sammen i strøk som Ullevål Hageby i Oslo, mens det holder multikulturens norske kjerneland, Groruddalen, på mils avstand, både geografisk og mentalt.

Hvor langt ”demokrati-, solidaritets- og menneskerettsarbeidet” er kommet i den norske førskolen og skolen i forhold til Sverige, skal være usagt i denne sammenhengen. Men Norge ser ut til å henge etter Sverige på alle områder som har med indoktrineringsformer i skolen å gjøre. Selv Operasjon Dagsverk i Ungdomsskolen og Videregående skole kommer  opprinnelig fra Sverige, der man allerede i 1961 begynte med denne virksomheten. I Norge kom dette ikke i stabilt gjenge før i 1967.

I Operasjon Dagsverk sendes skoleungdommer ut på gater og streder og andre steder for å tjene en dagslønn som skal gå til en såkalt seriøs bistandsorganisasjon, som igjen skal bruke pengene til reell og bærekraftig utvikling for ungdom i de mer ubemidlede strøk av kloden. Innsatsen skal stimulere norske skole-elever til refleksjon over global utvikling og lære dem å forstå hvordan verden er skrudd sammen, for å gjøre den bedre. Den underliggende tanken i dette prosjektet er den samme som man finner i den norske bistandsindustrien, nemlig at man utvikler samfunn økonomisk ved å gi penger til folk. Samfunnsutvikling gjøres altså i den politisk korrekte økonomiforståelsen til et spørsmål om veldedighet, en teori og praksis som blant annet 70 års norsk bistand med klarhet viser er det reneste sludder, men likevel er denne forståelsen dominerende i den norske opinionen og godhetsverdenen. Og dette er en oppfatning som reproduseres gjennom den indoktrineringen som finner sted gjennom aksjoner som Operasjon Dagsverk. Landets skole-elever ville ha fått en langt mer realistisk fundert oppfatning hva økonomi og utvikling er for noe, ved å ta utgangspunkt i Lenins devise: Produser eller dø!

Deltagelse i Operasjons Dagsverk er i praksis obligatorisk, elevene skal med og ”lære”, enten de vil eller ei. Statsminister Erna Solberg var for øvrig leder av aksjonen i 1979. Det norske hovedorganisasjonen for bistand, Norad, gir selvsagt økonomisk støtte til informasjon om aksjonen.

Operasjon Dagsverk forstår seg selv som politisk og religiøst uavhengig, slik alle som driver med bistandsvisksomhet, forstår seg selv. At virksomheten er resultat av en bestemt politikk og har politiske konsekvenser, er fullstendig ubegripelig for Elevorganisasjonen, regissøren av Operasjon Dagsverks pengeinnsamling, som beløper seg til 20-25 millioner kroner årlig.

Historikeren Terje Tvedt, som i sin tid jobbet mye med norske bistand, har gitt en malende beskrivelse av hvordan han våknet opp av det norske bistandsmarerittet. Da han i et sted i Afrika i sin tid holdt en tale til bistandsmottakere om utvikling og økonomi, forstod han plutselig at tilhørerne ga helt blaffen i det han sa. Det var bare opptatt en ting, å få penger.  For å rette opp  indoktrineringen og avlive den rådende og farlige økonomiforståelsen i norske skoler, burde Elevorganisasjonen gå til innkjøp av Terje Tvedts siste bok, ”Det internasjonale gjennombruddet” og dele den ut til elevene gratis. Da vil kanskje norske skole-elever lære hva de egentlig driver med, og hva Operasjon Dagsverk er et uttrykk for.

 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!