Kommentar

Skolebøker med politiske budskap assosieres gjerne med teokratiske og monopolitiske samfunn. Samfunn vi tenker på som ikke-demokratiske og i alle sine strukturer ulik slik vi ser på vårt eget samfunn.

I Norge har vi ingen diktator å glorifisere og heller intet ønske om indoktrinering. Indoktrinering skjer sjelden ut fra et ønske om å føre folket bak lyset. Inndoktrinering oppstår når politikken får en fasit. Det er et ønske om å veilede folket til å forstå ting på en bestemt måte som ses på som riktig.

Jeg er ingen fiende av et godt gjennomført multikulturellt samfunn, men jeg mener at det erfaringsmessig er en dårlig ide å bryte demokratiske prinsipper, uavhengig av hvor gode intensjoner man har. Den offentlige skolen lærer oss at multikultur er en realitet, og en utelukkende positiv realitet. Kapitlene om vårt multikulturelle samfunn ville vært akseptabelt om det bare var å finne i samfunnskunskapsboken hvor slike temaer hører hjemme.

Desverre er ikke dette situasjonen. Dette kapittlet, i forskjellige fasonger, finnes i samtlige av våre fagbøker, inkludert de for fremmedspråk, mattematikk, engelsk og norsk. Det dukker opp som illustrasjoner, dikt, egne kapittler, tekster om høyst sympatiske flyktninger, samt oppgaver og spørsmål.

Sistnevnte er de som i høyest grad bryter med utdanningsetikken. Jeg siterer:

«Det var søndag,
solen skinte,
en eventyrvinterdag.
Men plutselig ble det kaldt.
«Ut av sporet!»
– jeg forsto ikke hva du sa
og spurte.
Du svarte.
«Idioter, som ikke skjønner
norsk»!
Jeg fortet meg til siden,
og var litt glad,
å slippe,
å følge dine spor.»

Diktet blir ledsaget av spørsmål og oppfordringer om å skrive ned hva vi tror blir ment med dette diktet. Svaret er opplagt, men vi må si det med vår egen munn. En balansert fremstilling av en konflikt er naturligvis greit. Det er ingen ting i veien for å argumentere for to sider av en sak i et læreverk, men motargumentasjonen mangler.

For meg er ideologien bak i denne sammenhengen irrelevant. Desverre er den ikke det for personene som skrev boken og de som valgte den inn. For dem går ikke det etiske skillet mellom politisk nøytralitet og opplæring til meninger, men mellom opplæring til gode meninger og opplæring til dårlige. Hvis disse, som meg, tror at et vellykket multikulturelt samfunn er mulig, så skulle ikke denne forbrytelsen mot gode prinsipper være nødvendig.

Skulle denne påstanden være feil, og et slikt samfunn bare mulig ved hjelp av indoktrinering, vil likevel verdien av et multikulturelt samfunn (i kontrast til et monokulturellt) aldri kunne måle seg med verdien av et multipolitisk samfunn (i kontrast til et monopolitisk). Faller man ned på monopolitikk er man i første fase av prosessen mot en sakte men sikker død.

Så lenge vi opprettholder reelt politisk mangfold, vil dette åpne for forandringer på alle plan i samfunnet, uansett hvor dårlig man ligger ann. For å si det hele kort, er et multikulturelt samfunn mulig så lenge man har multipolitikk, men multipolitikk ikke nødvendigvis til stede selv om man har multikultur. Vi kan ikke ofre multipolitikk for multikultur, men om det er nødvendig, kan vi vente litt med multikultur dersom alternativet ville være å tvinge ett synspunkt på hele befolkningen.

Dette er skrevet av en elev i ungdomsskolen. Det er ikke vanlig å lage redaksjonelle haler, men dette er imponerende fra en 10-klassing. Det viser en innsikt i demokrati som mange voksne ikke har.

Av innlysende grunner kan ikke eleven stå frem med fullt navn.