Med god grunn stiller mange av oss spørsmål ved fremtiden, hva som vil skje dersom innvandringen fortsetter som nå, og hvorfor det er så lite debatt angående de åpenbare problemene som ligger foran oss.

Et svar på den manglende debatten, er det ideologiske klimaet som rår i samfunnet. Det er en tro på et Utopia som minner om stater vi ikke liker å sammenligne oss med. Politikere beskriver det nye Vi som om vi står på terskelen til et nytt samfunn, det er som om John Lennons Imagine er blitt et politisk manifest uten forutgående debatt.

Folket aner knapt hva som har skjedd, det har ikke blitt tatt med på råd, og uten at de synes å forstå det, har de mistet retten til å uttale seg. For nå handler ikke demokratiet  om nasjonalstatens suverenitet, folkets vel og vel og ytringsfrihet, men om toleranse satt inn i en ny kontekst, om internasjonale forpliktelser og prinsippet om alle tings likeverd. Våre politikere er redusert til administratorer av en stat hvor alle er velkomne, uansett hensikter. Den er offisielt sekulær, men klarer ikke se forskjell på sekularitet og sekularisme. Den første representerer verdier vi har tilkjempet oss, den andre er en ideologisk variant som ikke ser noe problem med å slippe til en fundamentalistisk religion som bryter ned alle de verdier vi forbinder med sekularitet.

ANNONSE

I den nye staten opptrer byråkrater som politikere. Ett eksempel var PSTs analysesjef, Jon Fitje Hoffmann, som etter Paris sa til NRK at vi må tåle terror:

Demokratiet må tåle dette. Våre åpne, frie og demokratiske samfunn er sårbare, men må tåle det.

Eller psykologen Atle Dyregrov som sa til Vårt Land 19. november at «terroren er kommet for å bli, vi kan ikke beskytte oss mot den. Hvis vi gjør det, blir vi en politistat vi ikke ønsker oss.»

Og plutselig er definisjonen på et demokrati noe annet den vi vokste opp med, og som grunnlovsfedrene kjempet for. Demokratiene var aldri åpne i den forstand at de ikke skulle forsvare seg, snarere tvert imot. Demokratiene var demokratier fordi innbyggerne satte menneskeverdet så høyt at de var villige til å dø for sin frihet og sikkerhet, en holdning som skapte en unik sivilisasjon. Demokratier hadde sitt utgangspunkt i en folkevilje der folkets suverenitet var det absolutte, og der kristen tro legitimerte likheten mellom innbyggerne, uansett om du trodde eller ikke. Demokratiet var bygget på en forståelse av årsak-virkning, en rasjonalitet som forutsatte at politikerne kunne holdes ansvarlige for politikkens resultater.

Nå er situasjonen snudd på hodet.

I dag skal demokratienes innbyggere være villig til å dø for terroristenes kuler uten at vi har gjort noe for å forhindre det, fordi all verdens innbyggere skal ha samme rett  til å bosette seg hvor som helst i den frie verden. Vi må leve med at noen ofres på alteret til det nye Vi, som da Sven Egil Omdal skrev at «med stor sannsynlighet vil noen av asylsøkerne voldta norske jenter, mens andre vil selge stoff, stjele eller begå andre forbrytelser». Vi er liberale, vi tror ikke på noen ting, heller ikke kvinners rett til trygghet. Internasjonale forpliktelser, messer politikere og presse som om det er en forpliktelse og nødvendig offer for adgangen til paradis.

Av den grunn er det ikke vanskelig å forstå at myndighetene retter søkelyset mot dem som opponerer mot vårt nye Utopia. Politiet har fått nye oppgaver; nettes må overvåkes, det finnes noen der ute som misliker utviklingen. Nettrollene opponerer, det gjør ikke dagens muslimer: islam er en del av det nye Vi, nettrollene er vår tids avvikere, avvikere vi ikke kan tåle ettersom de uredd sier sannheten om det som skjer. Men ikke bare dem, alle som defineres som ekstremister kan gå en usikker fremtid i møte, og de er mange. Et kort leserinnlegg i Klassekampen 24. november viser at folk forstår hvor det bærer:

Flere millioner skal brukes for å forske på høyreekstreme. Hm, jeg undres på følgende: Hva er den gjeldende definisjonen for høyreekstreme?

Er det ekstremt å være glad i sitt land?

Er det ekstremt å kritisere ideologien Islam?

Er det ekstremt å ville forsvare sine nærmeste?

Hvis svaret på disse spørsmålene er ja, er jeg, og mange andre høyreekstrem, med stolthet, som samfunnet ikke trenger bruke en krone i forskning på.

Det var det som var tema da Arbeiderpartiets Hadia Tajik i en kronikk på NRK Ytring forsøkte å berolige dem som tror hun vil innskrenke læreres ytringsfrihet, men som med den største selvfølgelighet snakker om behovet for å bevare skolens troverdighet, uten at hun gir til kjenne hvem som definerer grunnlaget for denne troverdigheten.

I korrekt tidsånd kobler Hadia Tajik meninger opp mot tillit. Mer konkret: at det er visse meninger som er så problematiske at de ikke inngir tillit, og dermed ikke bør aksepteres hos visse yrkesgrupper:

Det vil også unektelig være krevende å ha en lærer som offentlig hevder at 2 + 2 ikke er fire, eller at muslimene har som intensjon å overta Norge. Dette gjelder selv om læreren klarer å la være å hevde dette i klasserommet.

Dette krever ikke nye lovparagrafer. Men en skoleleder har ansvar for skolens troverdighet. Jeg har tillit til at skoleledere tar tak i slike saker når det er behov for det.

Troverdighet. Smak litt på det ordet. Hvem tror dere definerer hva som er troverdig forståelse av islam? Er det Hege Storhaug eller Hadia Tajik? Hva blir konsekvensene av å la politikere gi seg selv en definisjonsmakt som den Hadia Tajik innrømmer seg selv? Selv hevder hun at hun er opptatt av ytringsfrihet, men vi mer enn aner at Hadia Tajik selv vil forvalte denne friheten:

Jeg er opptatt av ytringsfrihet. Derfor bruker jeg tid på dette i møte med elever på ulike videregående skoler. Jeg viser elevene eksempler på uttalelser fra Ubaydullah Hussain fra Profetens Ummah, og leder for Pegida Norge, Max Hermansen, og ber elevene drøfte hva som bør og ikke bør være lovlige ytringer. Jeg ber dem også drøfte forholdet mellom ytringer som er lovlige, altså innenfor straffelovens rammer, men uforenelige med for eksempel yrket man har.

At dissidentens stemme er sentral i ethvert sunt demokrati, er ikke det samme som at dissidenten skal opptre som en faglig autoritet i et klasserom.

Her begår Hadia Tajik en slip of the tongue. Dissident er betegnelsen på de opposisjonelle i det gamle Sovjetunionen. De ble forfulgt for sine meningers skyld og sendt til fangeleire. At Tajik introduserer dette begrepet i norsk offentlighet er ikke så lite oppsiktsvekkende. Mener hun da at norske myndigheter – som hun selv representerer – har en lignende repressiv rolle? Er meningstrykket i Norge blitt så sterkt at man blir dissident hvis man har avvikende meninger? Det er mer enn pussig at Tajik velger dette begrepet.

Det som særmerker hennes kronikk er ubehjelpelighet. Tajik forstår ikke distinksjoner, hun forstår ikke at definisjoner på ytringsfrihet i dagens politiske Norge er høyst sensitivt og komplisert. Hun bruker ord som «krenkende meninger» uten å tenke over hvem som definerer hvem som krenker. At hun setter en påstand om at muslimer vil overta Norge eller Europa linje med å tvile på om 2+2=4 sier noe om en grenseløs naivitet.

Det er denne naiviteten som gjør det vanskelig å være kritisk i dagens Norge. Man blir dissident.

Tajik forstår ikke hvor krevende det er med ytringsfrihet i et multikulturelt samfunn. I stedet for å problematisere friheten, er hun opptatt av ytringsfrihetens grenser, og jeg tror ikke en gang hun forstår hva hun gjør. Hun tror hun representerer troverdighet og tillit. Men mellom hvem?

I et demokrati er ikke tillit noe man kan bestille, det er noe man gjør seg fortjent til. Men det har ikke Tajik forstått. Dvs hun forstår det indirekte når hun omtaler de som ikke har tillit til henne som dissidenter.

Det demokratiet som er i ferd med å vokse frem, har beveget seg langt fra utgangspunktets idealer. Biskop Eivind Berggrav advarte etter Andre Verdenskrig kirken mot det totale demokratiet. Det lyder som en merkelig kombinasjon. Hvordan kan et demokrati bli totalitært? Men Berggrav så en fare hvis demokratiet selv trodde det kunne definere hva som var det gode. Husk alle demokratiske tenkere, inkludert Henrik Ibsen, understreker at behandling av minoritetssyn er kjennetegnet på om demokratiet er våkent og selvkritisk. Uten denne selvkritikken forfaller det til flertallstyranni.

Franskmannen Alexis de Tocqueville forutså allerede på 1800-tallet farene som lå innebygget i demokratiet.

Demokratiet oppstår ikke eller opprettholdes av seg selv, det er resultat av innbyggernes vilje. Definisjonene av hva som er frihet og ytringsfrihet bestemmer rammene for politisk virksomhet. Det foregår en lek med ord, som har konsekvenser.

Nå har vi kommet dit at folk med avvikende mening risikerer å bli stemplet som dissident. De blir tålt, men får ikke ha yrker som krever høy grad av tillit – lærer eller politimann.

Det har vokst frem en formyndersk holdning. Jens Bjørneboe ville gjort opprør mot Tajik:

At dissidentens stemme er sentral i ethvert sunt demokrati, er ikke det samme som at dissidenten skal opptre som en faglig autoritet i et klasserom.

Men Tajik forstår ikke selv hva hun sier. Det er det store problemet, og det er få som vil fortelle henne hvor autoritære holdninger hun har.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629