Kommentar

Leder av Utdanningsforbundet, Ragnhild Lied, gir i Aftenposten en interessant «utgreiing» om ytringsfrihetens rammer for en person som er avhengig av tillit. I dette tilfellet en lærer. Men i og med den synlighet som alle borgere blir gjenstand for i den digitale tidsalder, gjelder beskrivelsen oss alle.

Lied operasjonaliserer ytringsfriheten. Hun beskriver en situasjon der den er på vilkår: Siden vi alle er avhengig av tillit fra omgivelsene, må vi gjøre oss fortjent til den. Vi vil bli bedømt. Hvis vi ytrer oss på en måte som resulterer i tillitstap, ja, da kan vi ikke gjøre en jobb som er avhengig av tillit. Som f.eks. lærer. Slik demonstrerer Lied den logiske nødvendighet i at folk med Max Hermansens meninger ikke kan være lærere. Hvis de har slike meninger, må de holde dem for seg selv. Også privat.

Prinsipper

Først slår hun fast den allmenne, generelle ytringsfriheten. Lied siterer professor Ola Mestad, som på spørsmål om hvem som trengte vern av ytringsfriheten, svarte:

 «Det er de som mener noe om NAVing og innvandrere – drittsekkene.»

Det lyder så fint. Tenk, en fagforeningsleder som trykker Orwell til sitt bryst.

Men så begynner overveielsene. Det praktiske liv. Det stiller andre krav. Da må prinsippene vike. Lied forklarer hvorfor. Hun utlegger kravene virkeligheten stiller. Men først slår hun fast det prinsippielle, bare for at det skal være klart at vi – samfunnet – vet hva som er det rette.

Ein kvar idé om å avgrense ytringsfridomen for nokre grupper, vil etter mitt syn leie galt av stad.

Flott! Vi blir beroliget. En leder som vet forskjell på rett og galt. Men i neste setning slår hun i hjel prinsippet:

Likevel forstår eg godt dei problema som det blir peika på når det gjeld Oslo-læraren. Er det likegyldig kva ein lærar seier og gjer? Eller ein prest, ein politimann, advokat eller lege? Få vil meine det. Kan vi løyse dette ved å trekke grensene mellom det private og det profesjonelle? Spelar det noka rolle kva yrke ein har dersom ein ytrar seg som privatperson utanfor arbeidstida?

«Virkelighet» = nødvendighet

Her melder «nødvendigheten» seg. Hun benytter den myk-totalitære metode, som går ut på å legge et premiss som må ha hennes egen konklusjon som logisk nødvendighet. Hun spør: «Er det likegyldig kva ein lærar seier og gjer?» Selvfølgelig er det ikke dét. Spørsmålet er ledende. Det var slik marxist-leninistene lærte oss å tenke. Når det kom et slikt spørsmål, skulle man være på vakt. Det var en felle. For først får spørreren tilhøreren til å svare «nei, selvfølgelig ikke», og deretter får man servert eksemplet på en som ikke har forstått det innlysende, men sagt det man ikke må si. Ergo:

Max Hermansen har ikke vært smart. Han har nedkalt gudenes vrede over sitt hode. Han burde forstått at hvis man er lærer på en skole med mange innvandrerelever, er det sannsynlig at noen en dag vil oppdage hva du mener på Facebook.

Samtidig har han fått demonstrert noen holdninger i systemet, og hvordan muslimske oppfatninger får vetorett i den offentlige skolen.

Utilitarismen

mao.warhol

Mao Zedong, av Andy Warhol

Den utlegningen av ytringsfriheten som Ragnhild Lied tilbyr, er den samme dialektikken som ML-ere brukte til å «bevise» hvorfor frihet var en borgerlig illusjon, at den måtte underordnes klassespørsmålet. Muslimske elever har erstattet arbeiderklassen. Tenkningen er den samme.

I et fritt samfunn står individets autonomi i sentrum. En arbeidsgiver kjøper deg ikke med hud og hår. Du er ikke bundet av hans meninger i ditt privatliv.

Men enkelt er det ikke i praksis, viser Lied.

I utgangspunktet er det forskjell på jobb og fritid. I prinsippet. Men virkeligheten er annerledes. Da må prinsippene vike.

Samfunnsoppdrag

Som lærer er man ideologisk forpliktet, slår hun fast.

Når ein lærar er på jobb, har læraren plikt til å vere tru mot det som er nedfelt i lovverk og læreplanar.

Dersom læraren i sitt arbeid vel å opptre i strid med det verdigrunnlaget som ligg i samfunnsoppdraget, er det opplagt grunnlag for å reagere. Når læraren opptrer som privatperson utanfor skulen, stiller det seg noko annleis. Men i kva grad?

Hva betyr det «å opptre i strid» med verdigrunnlaget? Det kunne trengt en presisering. Ut fra det offentlige ordskiftet får vi en klar oppfatning av at det ikke skal mye til før man får mistanken rettet mot seg: Er du en av «dem»? Er du ikke lojal?

Hva er det man skal være lojal mot? Dét reises det heller ikke spørsmål ved. Det er all mulig grunn til å be om en avklaring av hva «verdigrunnlaget» er. Man får følelsen av at det er flytende, og at man skal «henge med», «delta» og vise at man oppdaterer seg, hvis man vil fortjene betegnelsen.

«Grunnlag for å reagere». Her skal det ikke diskuteres. Ingen oppfordring til selvstendig tenkning. Her skal det sanksjoneres.

Den kvasiautoritære holdningen stikker tydelig frem.

Ytringsvett

Ragnhild Lied introduserer et nytt ord: ytringsvett. Læreren må internalisere den offentlige moral og anvende den også i sitt privatliv. Den forplikter.

Svaret på det spørsmålet finn ein ikkje i lovverket. Dette kan ikkje handsamast som eit spørsmål om ytringsrett, men som eit spørsmål om ytringsvett.

Før har vi hatt ytringsansvar. Vett høres mer folkelig ut. Lied minner om at de digitale veggene er tynne. De har ører.

Ytringsvett handlar både om kva ein vel å sei og kor og til kven ein vel å sei det.

Men hvem er det som lytter? Det er de velmente ørene. De hører nesten alt, derfor gjelder det å ta seg i akt.

De rådene Lied kommer med, kunne gjeldt et autoritært system når som helst i historien.

Lied vil så gjerne advare, formane, beklage at Hermansen mistet jobben. Hvorfor lyttet han ikke til hennes kloke råd? De er da så opplagte:

Det er forskjell på eit privat lag, Facebook og riksmedia. Og det er mange nyansar å velje mellom dersom ein vil ytre seg kritisk om til dømes innvandring eller bestemte religionar. Når ein lærar skal navigere mellom desse måtane å uttrykke seg på, gjeld det å leite etter kva som er klokt.

Men denne klokskapen kan det være at enkelte betakker seg for. Det kan være at de forakter den. At de kaller den servilitet, feighet, spyttslikkeri og et svik mot den pedagogiske idé og dens oppdrag.

Underkastelse forkledt

Lied forklarer at det er inngått en ny kontrakt i samfunnet. Den omfatter muslimske foreldre og elever. Hun sier det ikke eksplisitt, men vi vet at det er dét hun mener. Alle vet det. At det kan være motsetninger mellom verdiene i det gamle og det nye Norge, er ikke på scenen. Det er ikke-eksisterende, selv om mange nordmenn opplever det slik. Som en amputasjon. Man har fantomsmerter etter at leddet er blitt borte. Kroppen sier at lemmet er der.

Max Hermansen har stormet med hodet mot muren. Utfallet var gitt. Det kan være at han ikke helt ser forskjellen på mennesker og den tro og kultur de er født inn i. Det kan være at han tydeligere kunne gitt uttrykk for at den norske sekulær-protestantiske kultur også har plass til mennesker av en annen tro, men at den ikke har tenkt å abdisere.

Det kan være at hans instinkter for det gamle er preget av nostalgi. Men hans sak belyserer likevel en kollisjon som ikke bør underslås.

Den versjon Lied forkynner, er noe helt annet enn det Norge de flest nordmenn bekjenner seg til.

De ønsker ikke at muslimske elever skal kunne sjekke deres Facebook og bestemme om de skal mobbes ut av skolen, eller et annet yrke.

Invitasjon til mobbing

Ein lærar er avhengig av tillit, frå elevane sine, frå foreldra og frå samfunnet.

Tillit er grunnleggjande for at foreldre trygt skal kunne sende barna sine til barnehagar og skular. Det som skjer der, skal vere i pakt med den kontrakten samfunnet inngår med borgarane gjennom lover og læreplanar. Dersom ein lærar opptrer på ein måte som svekker denne tilliten, er det alvorleg. Og då er det relativt uvesentleg om årsaken til tillitssvikten er noko læraren gjorde som privatperson.

Men hva om det er myndigheten som svekker tilliten? Hva om det er de som undergraver de verdiene som Norge en gang sto for? La oss konkret minne om Utdanningsdirektoratets norskoppgaver for et par år siden, der Mads Gilberts SMS-er fra Gaza ble brukt som utgangspunkt for oppgaven. Hva slags signal er det utdanningsmyndighetene sender? Har de noen gang våget å konfrontere antisemittismen som brer seg blant muslimer fordi muslimene merker at norsk elite nikker eller ser bort?

Civil courage

Her kommer vi inn på civil courage. Borgerens samvittighet. Hans plikt til å følge sin samvittighet. Til å lyde Gud mer enn mennesker.

En slik røst lyder ikke i Utdanningsforbundets utlegning.

Lærarar har etiske plikter. Difor har vi også ein eigen profesjonsetisk plattform. Lærarar har ein sjølvsagt rett til å ytre seg. Men dei kjem ikkje unna at dei må gjere seg fortente til tillit frå elevar og samfunn. Og at det vil bli reagert dersom dei opptrer slik at tillit ikkje lenger er til stades.

Ragnhild Lied misbruker ordet etikk. Etikk forutsetter moral, det forutsetter en uavhengig samvittighet.

I ML-verdenen var ordet «sjølsagt» et av de livsfarlige.

Lærarar har ein sjølvsagt rett til å ytre seg.

Setningen betyr det stikk motsatte: Læreren har ikke rett til å si annet enn det som er riktig mening. Akkurat den samme dobbeltkommunikasjon driver imamene med. Islam står for fred. Det er ikke noen tvang i religion. Med et fint ord kalles dette tautologier; det er ord som biter seg selv i halen.

Stives opp

Men disse meningene greier ikke stå på egne ben. De overtaler ikke hjertene. De krever sanksjoner.

Men dei kjem ikkje unna at dei må gjere seg fortente til tillit frå elevar og samfunn.

Vi skal veies og måles. Alle som avviker, skal kastes ut. Dette er programmet for et autoritært samfunn, og et samfunn som slår inn på denne veien, vil bli stadig mer autoritært. Det tåler ikke å bli motsagt. Det som finnes av uenighet, er skinnuenighet.

Læreren skal gjøre seg fortjent til tilliten fra elever? Det lyder som en islamsk variant av kulturrevolusjonen. En lisens til mobbing.

Ragnhild Lied har som leder av Utdanningsforbundet rullet ut at det bare er å tilpasse seg hvis man vil bli i den nye skolen.

Eller leve lenge i landet.