Gjesteskribent


Hans Geelmuyden 28. september 2012. Foto: Kyrre Lien / NTB scanpix

Så kom meldingen som var uunngåelig: Hans Geelmuyden trekker seg som toppsjef i kommunikasjonsbyrået Geelmuyden Kiese.

Årsak: Islams våpendragere i den norske samfunn mislikte hans ytring om at søkere til ledige stillinger i byrået må beherske norsk. Som en god kommunikator sa han det på en direkte og forståelig måte da han ba en asiatisk rådgiver om å «lære seg vestlige verdier og ikke misbruke dem». Han omtalte vedkommende som en «autoritær ekstremist» og understreket at «kebabnorsk ikke er godt nok i Geelmuyden Kiese».

Da reagerte de som jevner veien for islam i Norge. Geelmuydens selvfølgeligheter ble stemplet som rasisme. Et par av byråets kunder – IKEA og LO – meldte offentlig at de ikke lenger vil ha med byrået å gjøre. Islams evangelister vant frem. Under trussel om kundeflukt ble Geelmuyden av hensyn til byrået tvunget til avbikt. Han måtte gjøre som middelalderens avvikere: Piske seg til blods på torvet og love bot og bedring. Byrålederen lot seg tvinge til å innrømme at hans lettforståelige ytringer var rasistiske.

Ved å la seg presse til å be om unnskyldning, avslørte Hans Geelmuyden seg som en mann uten holdninger. Han har demonstrert at han mangler ryggrad. En mann som selger gummistrikk på metermål har ødelagt så mye for seg selv at det av hensyn til bedriften var naturlig å tre til side.

«Kebabnorsk» – folk fra Distrikts-Norge har i møte med Oslo-kulturen måttet finne seg i langt mer nedsettende omtale av dialekten sin enn som så. John Lyng ble som utenriksminister vitset med at han snakket «trønderengelsk». Hva har vel ikke nordlendinger og folk fra bygder på Vestlandet måttet finne seg i når de snakket morsmålet! Finnmarkinger ble bedt om å slutte med «å snakke som en måse», men det ble ikke noe offentlig demonstrasjonstog av den grunn. «Kebabnorsk» derimot!

Men med det nye herrefolket er det annerledes. De fremmedes norske medløpere forlanger underkastelse under nyordningen. Nordmenn skal tuktes til å krype for islam. 

Det er ynkelig, men avslørende for vår tids knehøner at ingen sto opp i forsvar for Geelmuyden. De frykter for represaliene. Som for 80 år siden kreves det mot og integritet å stå opp mot nyordningen. Folk skal trues og tvinges til taushet og underkastelse.

Det har statsminister Erna Solberg bestemt. Hun har på landets vegne signert et FN-dokument som forplikter den norske staten til å gripe inn strafferettslig overfor folk som kritiserer islam og omtaler muhammedanernes væremåte på forståelig norsk. Den dagen er kanskje ikke så fjern hvor meningspolitiet banker på denne spaltists dør.

Samfunnsutviklingen er nå kommet så langt i Norge at islamistene får ture frem som de vil. Hundrevis av bilbranner i Oslo utløser så avslappet politikraft at de forblir uoppklart. Mediene har allerede innordnet seg ved å fortie islamsk terror og kriminalitet. Når en forbryter blir omtalt som «norsk statsborger», forstår folk at det sannsynligvis er nytale.

Og knapt noen stiller opp for ytringsfriheten – selv ikke institusjonen Fritt Ord. Tvert om: Nordmenn skal dresseres til å tale usant og kvele sine meninger i fortielse. Represalier og forhånelse fra de som løper de fremmedes ærend skal tvinge nordmenn til å krype og fjeske for islam.

Hans Geelmuyden er et ferskt forvarsel om hva som er i vente.