Kommentar

Idealet for vårt liberale demokrati er et tolerant samfunn der det er plass til annerledeshet, skriver Antirasistisk senters Ervin Kohn i et innlegg i Aftenposten. Jeg er enig. Demokratiet er, som den danske kulturredaktøren Rune Lykkeberg påpeker i sin siste bok, et prinsipp som forutsetter at alle har rett. Det fine med et liberalt demokrati er at det også er plass til de som ikke følger kodene som gjelder for en offentlig debatt – de sleivete og folkelige, brushodene, idiotene i kommentarfeltet. Ikke alle er tilhengere av denne åpenheten. Nylig tok en norsk avisredaktør og en stipendiat i mediefaget til orde for å stenge alle nettavisenes kommentarfelt for godt – av hensyn til vår felles verdighet.

Før han ble kastet ut av Vårt Lands debattforum på grunn av dårlig oppførsel, skrev Lars Gule at forsvaret av demokratiske prinsipper nødvendiggjør stigmatisering og fordømmelse av meningsmotstandere. Ervin Kohn ser ut til å følge Gules eksempel når han skriver at Hans Rotmos sammenligning av antallet flyktninger med lopper og lus er rasisme. Til våren kommer danskpalestineren Yahya Hassans diktsamling på norsk. Den inneholder en rekke svært nedsettende uttalelser om innvandrere. Vil Ervin Kohn og Antirasistisk senter også finne denne diktsamlingen rasistisk?

Poenget med å trekke frem Yahya Hassan er å vise at det finnes noe som er viktigere i et demokrati enn å definere tonen i debatten og å fortelle hvem det er som ikke spiller rent til enhver tid. Danskene ser ut til å ha forstått dette. Her hjemme er det fortsatt så mange tonemestre at man glemmer å diskutere sak – i Rotmos tilfelle at små lokalsamfunn blir presset til å ta imot asylsøkere mot sin vilje, et poeng som ble borte bak alle påstandene om rasisme. I stedet for å utlede nødvendige diskusjoner fra ulike ytringer, er det en generell tendens til å redusere det hele til et spørsmål om estetikk. Det blir viktigere å ha en debatt med «kvalitet» enn å ha en debatt overhodet.

Ervin Kohn gjør samme feilen som Lars Gule. Begge synes å forutsette at demokratiet kan kontrolleres. Meninger og politiske uenigheter behandles omtrent på samme måte som Kristianias borgerskap behandlet sexkjøp og syfilis i 1880-årene. Den gang snakket man heller ikke om det som var ubehagelig, og man nøyde seg med å bannlyse de som tok problemet opp. Lykkebergs enkle, men viktige innsikt er at det moderne demokratiet er uløselig knyttet til den enkeltes liv. Derfor lar det seg ikke administrere, og derfor kan heller ikke ordskiftet renses for ubehagelige meninger som om de skulle være flekker på en sofa.

Når grensene for akseptable ytringer utledes av et demokratisk ideal, slik Kohn synes å gjøre i sin artikkel, glemmer han at demokratiet ikke bare er en verdi, men også et prinsipp som aksepterer at man ikke underkaster seg autoriteter en selv ikke anerkjenner. Hans Rotmo trenger derfor ikke finne seg i at meningene hans defineres som «illegitime», slik Kohn skriver at de er. Stigmatisering er meningsløst som demokratiforsvar.

Demokratiet fungerer dårlig som målestokk på individuelle ytringer, men Kohns kritikk har likevel noe for seg. Så lenge demokratiet også handler om forholdet mellom mennesker, er heller ikke Hans Rotmo i posisjon til å forlange at man vurderer det han tar opp uavhengig av måten han ordlegger seg på. Man kan si at visesangeren har rett til sine meninger, men ikke at han har rett til en fornuftig diskusjon basert på disse. Også Rotmo må vurdere hensiktsmessigheten av sitt ordvalg om han vil oppnå noe mer med sin tekst enn å fremme et synspunkt.

Selv om demokratiet ikke gir oss oppskriften, er det å finne ut av hvordan vi innretter et samfunn under endring samtidig som vi bevarer våre demokratiske prinsipper, fortsatt et felles ansvar. Jyllands-Postens Flemming Rose minner oss i den forbindelse på at vi er kommet til et punkt der vi alle må tåle mer. Det gjelder for antirasister så vel som for fusentaster.

Les også

-
-
-
-
-

Les også