Sakset/Fra hofta

Dersom en person hadde gått inn i koma for 30 år siden og våknet opp i dag, er jeg ganske sikker på at han hadde blitt forvirret over dagens politiske debatt. Jeg tror han hadde blitt overrasket over debatten knyttet til ekstremismebegrepet, og hvordan ofre for politisk og religiøs vold i stadig større grad har fått ansvaret for de ugjerninger de blir møtt med. Og han ville garantert ha spurt seg selv: hvordan har dette skjedd?

Det er umulig å plassere ansvaret for denne utviklingen på én mann, for dette er en internasjonal trend. Men i Norge er Lars Gule en sentral premissgiver i diskusjonen knyttet til ekstremisme, og i boka Ekstremismens kjennetegn som kom ut i 2012, går han grundig gjennom begrepene. Men Lars Gule gjør mer enn bare drøfter begreper, han kommer med en oppskrift på hvordan samfunnet bør forholde til ekstremister, for på den måten ufarliggjøre politiske uro-elementer.

Det er interessant at i debatten om det ekstreme, er det få, om noen, som klarer å se at det er et klart politisk idé-grunnlag knyttet til diskusjonen. Man ser ikke at målet er sosial utstøting av enhver politisk motstander. For hvem er disse ekstremistene? Lars Gule hevder at det ekstreme er det som kan defineres utenfor «det vanlige».

Politisk ekstremisme blir da en uforsonlighet overfor den gitte sosiale og politiske orden, en orden om for eksempel retten til abort. Og selv om Gule advarer mot å relativisere ekstremismebegrepet, gjør han det selv også, men på en elegant og indirekte måte: han tar utgangspunkt i menneskerettighetene, for på den måten prøve å skape et moralsk grunnlag i sin kamp mot annerledes tenkende. Og med ett blir kampen for å få utvist Mullah Krekar ekstremt, menneskerettighetene skal jo beskytte ham mot retur til et land med mulig dødsstraff.

Lars Gule har to ulike perspektiver når han utleder ekstremismens kjennetegn. Han deler dem inn i normative og deskriptive. Deskriptive ekstreme posisjoner er posisjoner som avviker sterkt fra vår beste kunnskap om den empirisk observerbare og analyserbare virkeligheten.

I utgangspunktet synes en slik definisjon relativ uproblematisk, men problemene dukker raskt opp, for hvem definerer virkeligheten? Lars Gule brukte i 2012 størrelsen på innvandring og forestillingene om såkalte «islamske no-go zones» som deskriptiv ekstremisme. Men i 2015 vet vi at Lars Gule tok feil på disse spørsmålene. Muslimsk innvandring har eksplodert og bare i Sverige bekrefter politiet at det er over 50 slike «no – og zones». Med Lars Gules oppskrift på en offentlig debatt, vil det bli umulig å diskutere enhver utvikling som den politiske majoriteten ønsker, av den enkle grunn at vi ikke er der ennå, og det blir derfor ekstremt å påstå at vi er på vei dit.

Men også en ubegrunnet eller feilbegrunnet frykt for islam er deskriptiv ekstremisme, og får stempelet islamofobi. For i følge Gule er det ikke mulig å hevde at islam fører til en gitt atferd hos sine tilhengere. Islam som sådan er ikke årsak til handlinger. Han påstår for eksempel at islam ikke kan få ansvaret for kvinneundertrykkingen vi finner i muslimske land, fordi «til det er blant annet variasjonene mellom muslimske land for stor.»

Den normative ekstremismen er det verre å forholde seg til, for her angriper Gule det innerste i mennesket selv; troen på hva det er. Om kristne skriver han at

«i vår del at verden er vi godt kjent med kristne ekstreme normative posisjoner. Dette er posisjoner som har fordømt avvikere som syndere til evig fortapelse. I seg selv er en slik syndsforståelse ekstrem, selv om straffen angivelig overlates til guddommen. I praksis har slike holdninger ført til fordømmelse og sosial stigmatisering, ofte med diskriminerende konsekvenser. Dette ser vi fortsatt i det at det er en del grupper og menigheter som argumenterer teologisk for diskriminering av både kvinner og homofile. Dette er i seg selv krenkende, men blir selvfølgelig mer alvorlig av at noen av disse gruppene også diskriminerer – og derfor krenker både menneskeverdet og de grunnleggende rettighetene til – kvinner og homofile i praksis. Dette er et ikke ubetydelig problem.»

Spørsmålet blir da hvorfor og hvordan samfunnet skal møte disse ekstremistene, for det er det som er Gules mål. Ekstremistene er et problem man må gjøre noe med, for de er farlige, de legger grunnlaget for ekstreme og ødeleggende handlinger.

Ideer og teorier kan ifølge Gule påvirke folks handlinger, og bærerne av disse ideene er dermed medansvarlige for andre personers handlinger. Etter Gules mening

«blir man moralsk eller politisk ansvarlig for Behring Breiviks meninger om man har bidratt til hans virkelighetsoppfatning ved å utvikle og tilgjengeliggjøre for ham og andre forestillinger om Europas krig mot islam og muslimer, om det politiske establishments forræderi osv. Har man selv spredt fullstendig urimelige oppfatninger om det flerkulturelle samfunnet (og dette er et empirisk spørsmål hvor det finnes tilnærmede fasitsvar) og bakgrunnen for dagens politikk, da er man moralsk og politisk skyldig i å ha bidratt til meningene som oppstår i deres kjølvann. Meninger som muligens forutsigbart, muligens ikke, eller i større eller mindre grad, kunne inspirere til voldshandlinger.»

For å møte ekstremisme og diskriminering, har Lars Gule flere oppskrifter. Han ønsker blant annet større bruk av rettsapparatet. Han skriver at:

«Det er også vanskelig å se at det har vært noen rettssaker om rasistiske eller andre diskriminerende ytringer siden 2007. Det er derfor stort behov for at politi og påtalemyndigheter etterforsker og reiser tiltale i noen av de grove tilfellene hvor det forekommer rasistiske, islamofobe og andre diskriminerende og krenkende ytringer.»

Augustus_Charles_Pugin_and_Thomas_Rowlandson,_illustration_to_Rudolph_Ackermann’s_'Microcosm_of_London'_-_The_Charing_Cross_Pillory

Dobbel gapestokk, Charing Cross, London, 1809.

Men hvis rettsapparatet ikke nytter, har Gule et helt arsenal av virkemidler til rådighet. Alt fra «utfrysing av det gode selskap, bortredigering av den kritisertes forskning/bøker, offentlig gapestokk eller sosial stigmatisering er relevante.» Alt kommer an på hvordan vedkommende «reagerer på kritikken og den eventuelle moralske fordømmelsen.»

Men frykt ikke, for Lars Gule er en nådig herre, han innser at mennesker kan forandre meninger over tid, og for dem skal man være nådige, eller som han sier:

«Det må være rom for at man rehabiliteres moralsk og politisk gjennom selvkritisk refleksjon og endrede standpunkter. Det er jo dette som også er hensikten med å holde noen ansvarlige.»

Og hvem er den ekstreme? Jo, den som peker på at det er en sammenheng mellom terroren i Paris og islam. For Lars Gule er ytringsfrihet forbeholdt de utvalgte få, de som deler hans syn på virkeligheten.

Velkommen til det offentlige ordskiftet i 2015.