Nytt

Fra flere hold – muslimsk og venstreradikalt – trues det med vold. Man skulle tro at mediene ville være på vakt etter 22/7, men det ser ikke slik ut. Man snur blikket bort, eller later som om ordene ikke betyr noe.

Norge har fått et muslimsk ekstremt miljø som åpent står frem og sjikanerer andre muslimer og ikke-muslimer som sier noe de ikke liker.

I dette tilfelle er det forskere ved Forsvarets Forskningsinstitutt, FFI, som har pådratt seg ekstremistenes vrede.

Det er rølpete, vulgært språk og utskjelling med religiøse ord. Men det er også noe mer: Det er navn og adresse og gjerne bilder, mest mulig info, som man vil spre hvis man ønsker å skade noen, eller vil at noen andre skal gjøre det.

Det er merkelig at journalister ikke har ringt politiet og spurt hva de vil foreta seg med slik sjikane og truende språkbruk.

 

En Ahmed Amir sier at forskerne på FFI er Allahs fiender. Han nevner Thomas Hegghammar, Brynjar Lia, Laila Bokhari, Anne KHANZIRA Stenersen (åpenbart for å fremheve en familietilknytning). Det vises til bilder og navn og adresse legges ut. Å få slikt publisert på en facebookgruppe når man arbeider med ekstremisme, må oppleves meget ubehagelig.

De samme kreftene holdt demonstrasjonen i Oslo idag. Man kan høre på de taktfaste ropene at det er ekstremister på ferde. At politiet tillater en demo utenfor Stortinget der mulla Krekar kan stå og hylle en morder, sier noe om at myndighetene har mistet grepet, både de politiske og sikkerhetsmyndighetene.

En slik demo er et signal om at ekstremistene er sterke og at de er modige. Det får deres aksjer til å stige i andre muslimers øyne. Andre blir redde. De har hørt slike signaler før.

At norske venstreradikale heller ikke har hemninger når det gjelder å ordlegge seg på en måte som kan virke som en oppfordring til selvtekt, er noe som ikke gjør situasjonen mindre alvorlig.

Lars Gule er i en særstilling, på flere måter. Han er Norges eneste kjente levende venstreradikale terrorist. Hans bakgrunn har ikke vært noen hindring for at han benyttes som ekspert på terror og høyreekstremisme. Gule har brukt anledningen etter 22/7 til å stemple meninger han ikke liker for ekstreme. Han har tatt til orde for at de som ikke vil gå i seg selv, bør «hjelpes».

Gule var i sin tid meget aktiv i kommentarspalten på Document.no. Den senere tid har han skrevet på Vårt Lands verdidebatt. Også her møter han motstand, og det er når han møter motstand at han avslører seg.

Gule skrev i et innlegg 27. februar Demokrati, ytringsfrihet – og ytringsansvar.

Gule snakker i en dur om «ytringsansvar». For ham er det helt uproblematisk å vite hvilke meninger som må bekjempes. Han bærer målestokken på seg, til enhver tid.

22/7 blir et eksempel på at mange mener gale ting. Bildene Gule bruker er meget enkle. Til slutt konkluderer han, slik ledelsen i Antirasistisk senter gjør, med at ord er handling. Her er det totalitære lengsler som overtar.

Mohamed Abdizhan forsøker å få frem at det er handlingene som dreper, ikke ord. Gule fnyser av det.

Ytringer ER handlinger

Denne banaliteten har vi nå hørt i det uendelige fra de som deler Behring Breiviks meninger. Dette er et tåpelig standpunkt i all sin «selvfølgelighet».

Det er sammenheng mellom tilgjengelighet til våpen og drap begått med våpen, det er sammenheng mellom alkohol og alkoholskader/alkoholisme. Selv om det alltid er noen som skyter og noen som drikker – og som i prinsippet kunne handlet annerledes. Det er derfor det er fornuftig å begrense tilgangen til våpen og alkohol.

Det er også sammenheng mellom ytringer av typen skilt hvor det står «Bare for hvite» og «Svart ingen adgang», og praktisk diskriminering av fargede. Ytringene er med på å reprodusere og opprettholde en slik diskriminering, uten at det må politi og/eller dørvakter til å håndheve ytringens innhold hele tiden. Ytringen virker dermed av seg selv.

Slik blir den bastante forskjellen på ytringer og handlinger ganske problematisk. In real life. Ganske enkelt fordi ytringer også er handlinger.

Det er slik stalinister forstår ord: Ord er farlige og smittsomme. Derfor måtte man sørge for at de farlige ordene ble holdt utenfor, og bærerne av dem ble sperret inne.

Denne tradisjonen, som Gule ubeskjemmet bekjenner seg til, gir en annen av hans uttalelser, i samme streng, en skummel klang:

Det er ingen som sitter i fengsel for sine meninger i Norge, det er ingen som har tatt til orde for at Anfindsen skal bankes opp, eller at Hans Rustad bør skytes. Det er nettopp kritikk av deres ytringer det er snakk om. Det er påpekninger av at det de ytrer og/eller formidler av ekstreme ytringer, kan få konsekvenser. Slik vi har sett det få i forbindelse med Behring Breiviks handlinger.

Dette er bilder som de færreste ville valgt å bruke i en offentlig debatt etter 22/7. Gule påstår at det kun er meninger som kritiseres, og at ingen trues.

Det er ikke lenge siden en ung mann ble lurt til et stevnemøte på et avsidesliggende sted i Bergen, hvor han ble overfalt av tre maskerte menn.

En konvertitt i Stavanger ble overfalt og knivstukket av to muslimer som ropte «Allahu akbar». Dette er uttrykk for det samme: politisk vold.

Muslimer og antirasister føler de har rett til å bruke vold. Blitz har gjort det lenge. Nå markerer ekstreme muslimer villighet til å bruke sjikane og trusler.

Når Gule derfor later som at det ikke benyttes trusler eller vold, kun verbal imøtegåelse, og sier vold og drap er utenkelig, så virker det freudiansk. Ved å benekte at det eksisterer bekrefter Gule muligheten for at det kan skje. Hadde han hatt den minste fingerspitzgefühl, ville han avstått fra slike eksempler, og hvis han hadde hatt innsikt, ville han nevnt at det er urovekkende tendenser til vold, politisk motivert vold.

Men Gule gjør ikke det. Når det passer inn i argumentasjonen, tar han formelt avstand fra vold.

Gules historikk og politiske standpunkter tilsier aktsomhet: Forstår han selv hva han sier? Åpenbart ikke, og det gjør diskusjoner med ham håpløse. Gule er selv aldri i tvil. Han er hellig overbevist om at han har rett og vet hvem som bør ut.

I fjor vinter gikk han offentlig ut og ba om at redaktøren for Document.no aldri måtte få delta i noen offentlig debatt. Hvis man kan hevde noe slikt og likevel mene at man er ytringsfrihetstilhenger, så er man i stand til ganske mye.

22/7 har ikke gjort Gule mer varsom, tvert om, og det er dette som er bekymringsfullt. Den hellige vreden er blitt enda sterkere.