Kommentar

Mainstream-mediene har langt på vei mistenkeliggjort de som forsvarer ytringsfriheten mot islams blasfemiforbud. Det er de som er problemet, like mye som islamistene. Ja, det uttrykkes ikke sjelden en viss underliggende forståelse for islamistene, de følger jo bare læresetningene og det de er pålagt. De er i det minste ærlige, og kan ikke annet.

Annerledes med de høyreorienterte som gjør dette av fri vilje. De kunne latt være.

Mainstream-medienes dekning og kommentarer inneholder en rekke premisser som de selv aldri formulerer. Det er viktig å være klar over dem for ikke selv å bli forledet, enten til antipati eller sympati. Mediene er for å bruke et yndlingsuttrykk; sterkt polariserende.

Bare det faktum at islamkritikerne omtales som høyreorienterte eller verre, er et risikoprosjekt. Det høyreorienterte kortet er det sterkeste i den polerte venstresidens kortstokk, det er et sesam-kort: Vips har man løst en kinkig konflikt: Mellom islam og vestlig liberalitet. Man slipper å formulere det klart som grunnleggende antitetisk. I stedet kan man gjøre konfliklten til et spørsmål om etikette: Venstresiden og sentrum er selvsagt de hensynfulle.

Men ikke bare det: De har også god vilje. Her kommer sinnelagsetikken inn, og der faller det kompromitterte, suspekte nye høyre helt igjennom. De representerer syndefallet.

Ord og handling

Høyresiden står ikke for spesielt mange fysiske angrep, men her kommer definisjonsmakten inn som sier at det er en sammenheng mellom ord og handling:  Anders Behring Breiviks handlinger sprengte alle rammer og Manifestet hans likeså. Men ved nærmere ettertanke er ikke de han siterer i de to første tredelene ansvarlige for hans handlinger. Det er noe den etablerte pressen og akademia har opplest og vedtatt. Hvis vi skulle trodd noe slikt måtte pressen i det minste vært like opptatt av sammenhengen mellom ord og handling for sin egen del, for venstresidens del, og for muslimenes. 

En slik sammenheng glimrer med sitt fravær. Derfor blir påstanden om ord-handling for høyresidens del redusert til en påstand.

Det svekker deres autoritet og sår mistilllit. Ingen av delene er bra for demokratiet.

«1984» en høy gang

I stedet ser vi at mediene har bygget opp tvilsomme personer til autoriteter, tvilsomme ut fra rulleblad og akademisk nivå. Mediene har her viklet seg inn i noe det vanskelig kan komme ut av med egen hjelp. Lars Gule er det mest eklatante eksemplet. Kjell Skartveit siterer fra boken hans om ekstremisme.

Dette innebærer at ytrere må svare for innholdet i ytringene når dette er ekstremt og moralsk forkastelig. De må også svare for åpenbare og påvisbare konsekvenser av disse ytringene, som at andre har blitt påvirket og videreformidler forkastelige oppfatninger.

Dette er som hentet rett ut av George Orwells 1984. Alt er mulig under en slik paraply. Vi ser frem til at skoleelever får utdelt en ekstremismelinjal, eller et ekstremisme tool-kit, liksom den kulturelle ryggesekken, som gjør dem i stand til å identifisere ekstreme og forkastelige ytringer, og bedømme når disse får «påvisbare» konsekvenser. Det skal nok bli hyggelig, og morsomt å være lærer. Ord betyr det motstatte av hva den en gang gjorde.

Det gode selskap løfter ikke på hverken øyenbryn eller smilet over slike setninger. Det er god latin.

Noen ganger må man våkne og forstå hva som skjer. Hvis man godtar slike blanco-sjekker til politisk ensretting og Big Brother-samfunn som Gule uttrykker, har man kapitulert for frykten. Andre vil stå for skrekken, og noen vil håndheve justisen.

Det finnes her en parallellitet mellom den aggressive venstreekstremismen som får operere uhindret i sentrum av det politisk korrekte og islamistene: Begge benytter skrekk som instrument.

Under bussen

Hvorfor gjør mediene dette? Fordi de slipper ubehagelige konfrontasjoner. Bedre å hive en Lars Vilks, en Tybring-Gjedde eller Geert Wilders under bussen. Kan de komme til skade? Ja, men ba de ikke selv om det?

Slik oppstår en merkelig uggen stemning i offentligheten, der man samtidig som man dekker politiske attentat i det nye Europa, faller ofrene i ryggen og klandrer dem for deres politiske standpunkt. Lars Hedegaard er vårt mest nærliggende eksempel.

Lissom-objektivitet

Mediene er blitt operatører, men vil gjerne bevare et skinn av objektivitet. Det oppnår de ved å late som om islamister/jihadister og høyreorienterte islamkritikere er to alen av samme stykke. At de bekrefter hverandre og øker hverandres radikalisering. At den ene part åpent går inn for vold, og den andre er ikke-voldelig og tilhenger av parlamentarismen. underslås.

Motivene er både taktiske og strategiske.

Sidestillingen islamister/islamkritikere er et grep for å skjule den dype konflikten mellom modernitet og islam. Til tross for at den slår inn i våre egne samfunn, later man som den ikke eksisterer.

Tidens forløp spiller også inn: Nå er antallet muslimer i Europa blitt så mange, fulgt av konsesjoner til sharia, at man ikke har krefter til å sette foten ned. Man driver med «utviklingen».

Som Macbeth

Macbeth sier i stykket av samme navn at han kommet så langt på sin vei at det er for sent å snu, selv om han ser det går mot undergangen. Noe av den samme paralyse ser ut til å prege våre medier. De får seg ikke til å skifte spor. Opplyste borgere ser at det har brutt ut jihad, ikke bare i Midtøsten og Afrika, men også i Europa og USA. Men mediene klarer ikke huske eller se sammenhenger.

pamela.geller

Med sine ensidige dekning bidrar mediene til at personer som Geller og Wilders ikke får den kritikken også de behøver. De blir ofre i dobbel forstand: først fra islamistene, så fra mediene. Geller/Wilders kunne med fordel dempe sin retorikk, og minne om faren for virkelig ekstremisme fra europeere. Det går an å mane til besinnelse og samtidig bevare fornuften. Det må man gjøre ganske enkelt fordi det i lengden ikke er politi eller soldater som kan beskytte oss. Det er demokratisk sinnelag, opplyst samtale og prinsippfasthet.

Les også

M for Mord -
Frontlinje -
Ekstremistene blant oss -
Ballespark -
PST - hvem misbruker hvem? -
Hvem er fascistene? -

Les også