Politikerne og mediene er travelt opptatt med å vise ro, klokskap og fremsynthet når terroren rammer. Men egentlig har de ikke noen av delene. Derfor blir dekningen og kommentarene et merkelig skuespill.

Borgerne ser flere agendaer utspille seg på en gang. Det er ikke rart om de blir forvirret.

Søndag lød det fra samtlige munner foran og bak kamera: Islam har intet med terror å gjøre.

Justisminister Anders Anundsen fikk spørsmålet i Dagsrevyen og svarte slik han skulle: – Islam har ikke noe med terror å gjøre.

Dermed var han autorisert. Erna Solberg og Jonas Gahr Støre trenger man ikke spørre. De er selvgående.

Det er umulig å vite hvem som snakker: Journalister er som poltitikere, og politikere er spindoktorer som masserer både sine egne egoer og velgernes.

Som Mark Steyn sier: Ropet «Allahu Akbar!», som lyder ved hvert terrorangrep, oversettes av spindoktorene til «no islam in sight here».

Hvilket fører til spørsmålet: Hvem er politikerne og pressen spindoktorer for? Kan det tenkes å være islamistene?

Før de drepte er kalde, begynner politikerne og journalistene med sitt «dette har intet med islam å gjøre». Hva tenker folk i sitt stille sinn om dette absurde teateret?

De samme spindoktorer sier at vi ikke må være redde, da det er terrorens hensikt, men fortsette å leve normale liv.

Etter hvert som terroren sprer seg, er det slike uttalelser som bidrar til å spre frykt: De viser folk at vi har ledere som ikke har svar, som ikke tør å sette ord på problemene. Setningen om at «islam ikke har noe med terror å gjøre» er så patent gal at folk må føle seg overlatt til et stort limbo. De hører at denne forsikringen er det første medier og politikere tenker på. Det er ett hensyn som går foran alt annet: omtanken for muslimer.

Den omtanken er dobbel. For dermed sier de implisitt at det som skjer har med islam å gjøre og kan ramme muslimer. De evinnelige og insisterende påstandene er en form for negativ bekreftelse. Hvis terroren virkelig ikke hadde noe med islam å gjøre, hadde de ikke behøvd si det.

Rekyl

Ironien er bare at det er mediene og politikernes oppskrift som gjør et slikt utfall sannsynlig. Muslimene får følelsen av at de blir beskyttet, ja, at de likefrem er priviligerte. Man ser det av uttalelsene fra muslimske råd i Danmark; der oppfordres medlemmene til ikke å henge med hodet. De har ingenting de skal be om unnskyldning for. Slik villedes danske muslimer av ledere i begge leirer.

En mørkere tolkning

Men det er også en mørkere tolkning av «det har ingenting med islam å gjøre», den er uttrykk for en aktiv, pågående islamisering. For at den herskende elite i de fleste land i Vest-Europa, deriblant Norge og Sverige, har slått inn på en kurs som fører til islamisering av samfunnet. Terroren forstyrrer denne kursen. Derfor gjelder det å frita islam for kritikk.

Antitetisk

Valget er ikke enkelt. Islam er antitetisk i forhold til demokratiet. Man må velge. Man kan ikke ha både teokrati og demokrati. De første sier at suvereniteten ligger hos Allah, de andre at den ligger hos folket. Men den herskende klasse hater konfrontasjoner. Den har valgt minste motstands vei, som er å gi etter. Den ene innrømmelsen har tatt den andre, og til sammen danner de et mønster: islamisering.

I den konstellasjon som da oppstår, får den herskende klasse felles interesse med muslimer. De som motsetter seg islamisering, blir brysomme. Den herskende elite har interesse av å fremstille disse som høyreekstreme, som en trussel. Nazismen er det mest potente skremsel, og hva er mer effektivt enn å koble opposisjon til nazisme? Derfor høres det samme refereng fra NRK til BBC: Pegida eller Geert Wilders, Nigel Farage eller Marine Le Pen – det er samme røkla. Der man ikke kan bruke nazi, lager man eufemismer som betyr det samme: belastet, kompromittert. Som høyreorientert, høyreekstrem, nasjonalist – og selvfølgelig rasist, fremmedfiendtlig, islamfiendtlig. Alle disse betegnelsene er toksiske.

Double talk

Man har utviklet teknikken slik at tilsynelatende velvillige ord er et angrep på disse farlige menneskene, som tilhører ens eget samfunn.

I helgen snakket Erna Solberg om at vi ikke måtte gi etter for frykten. Det sa hun mange ganger. En gang gikk hun ett steg videre og sa at hvis vi gjorde det, ville det kunne resultere i hatretorikk mot minoriteter. Aha! Avslørende. Så formaningen om å bevare roen betyr nå at man ikke må tenke stygt om islam eller muslimer. Alt blir etter hvert snudd til en advarsel om å skåne begge.

Hva betyr dette i praksis?

Man har etter hvert beveget seg dit at selv salafister blir tatt inn i varmen. Det er Aftenpostens premiering av Kamilla Sadol og invitasjonene til Islam Nets Fahad Qureshi et tydelig signal om.

For det er et logisk spørsmål som melder seg: Hva med dem som kritiserer salafister og islamister? Tilhører de det gode selskap, eller skal de stå på gangen?

Orakelet Gule

Man får en pekepinn om hvor betydningsfulle disse linjeskiftene er ved å se på hvordan Lars Gule er opphøyet til orakel i alt som har med terror å gjøre. I helgen hørte jeg ham fire ganger, to hver i NRK og TV2. Det er høyst usedvanlig. Han besitter ikke noen høy kompetanse og har et tvilsomt rulleblad. «Noen» har åpenbart bestemt at Gule skal bygges opp og kjøres frem. Hvordan det har skjedd, er mindre interessant. Vi kan bare konstatere at det har skjedd, og med økende styrke.

Hva er budskapet?

Vi kan se på hvem som slipper til i ordskiftet. Lars Vilks er ikke subjekt. Han er objekt. Gule blir bedt om å kommentere Vilks’ karakter. Gule, som er hans fiende. Som ved mange anledninger har gått inn for restriksjoner på ytringsfriheten. Som aldri ville ytet Vilks rettferdighet eller fairness.

Den opplyste leser vet at Gule står for forfølgelse av høyresiden, av demonisering av høyresiden og et uforsonlig Israel-hat. Han er bad news for en opplyst samtale.

For to uker siden var han gjest i Verdibørsen, sammen med Halvor Tjønn, Gud vet for hvilken gang. Tjønn forsvarte retten til islamkritikk. Men så lanserte Gule et nytt begrep: rasialisering eller rasifisering av religion. Det betyr at islamkritikere kritiserer muslimer på en måte som er fordekt rasisme. Gule nevnte to konkrete eksempler: Det skulle være forbudt å skrive om muslimer og demografi, og det skulle ikke være lov å skrive spesifikt om muslimers kriminalitet. Begge deler er stigmatiserende.

Lignende tanker har også Mohamad Usman Rana luftet, riktignok for en tid tilbake.

Man ønsker med andre ord å forby omtale av muslimers «tilpasningsvansker» i Vesten.

Sedvane

Først må man få gjennomslag for at dette er gangbare begreper, så må de etableres gjennom praksis. Så kan man begynne å utøve dem gjennom makt, dvs. vedta lover som forbyr overtredelser.

Da vil man ha lukket sirkelen, og islamiseringen kan fortsette ufortrødent. De som overtrer og forbryter seg, kan klassifiseres og diagnostiseres som islamofober og rasister og dømmes til «behandling».

Vi er ikke der riktig ennå, men vi er på god vei. At Lars Gule blir benyttet som orakel på noe han ikke ønsker å forstå – nemlig jihad – når det vitterlig er jihad det handler om, sier noe om at den herskende klassen er villig til bruke alle midler for å jage oss inn i en lysende fremtid.

Formaningene til Erna Solberg og Jonas Gahr Støre om ikke å gi etter for frykten, betyr at de som beskriver virkeligheten – global jihad – er de som kriminaliseres. Å «bevare roen» betyr utstøtelse av dem som etter beste evne forsøker å løse problemene på demokratisk grunn og vinne krigen mot radikal islam. Man vil ikke engang snakke om at det er en krig, men ser bort og snakker om roser og tillit.

Hvorvidt det skyldes ondskap eller dumskap, er mindre interessant. Resultatet er det som teller: Ondskapen vinner.