frans.av.assisi

Den som beskjeftiger seg med de dystre trekk ved dagens utvikling og forsøker å ha noen dypere perspektiv på den, trenger å kunne trekke seg tilbake.

Man trenger å kunne hvile i noe.

Denne sommeren har jeg hver morgen ligget og hørt på et fuglekvitter som minner meg om Frans av Assisi. Han snakket som kjent med fuglene.

Hvorfor synger fuglen så vakkert? Det var en styrke i sangen og en variasjon som gjorde at jeg ble liggende fjetret. Hver morgen gjentok det samme seg i 04-tiden. Det var som å sitte i orkester med en verdensstjerne. Det var en styrke i sangen som gjorde at man bare brast. Så stor skjønnhet i en så liten kropp.

Fuglesang er skjønnhet uten formål. Dvs. en biolog vil sikkert forklare at den er hensiktsmessig. Men det kunne den vel verdt uten dette overflødighetshorn av triller som spilte over et stort register. Det virket som fuglen improviserte hver gang. Høyt og lavt. Kom ikke å si at ikke fugler er musikalske!

Telos kalte grekerne det. At ting har et mål. For dem var skjønnhet et mål i seg selv. Derfor lagde de så mye vakkert. Vi slås til jorden når vi står overfor en statue eller et tempel, og ikke bare fordi den hvite marmor er blitt et symbol vi forbinder med kunst og dannelse. Det er snarere slik at våre øyne anerkjenner noe som grekerne skapte: Skjønnhet er en gave og fordi den er ugennyttig gjenspeiler den noe guddommelig. Arete kalte grekerne denne evne til å skape, og gudenes arete er størst. Men menneskene kan skape noe som forteller om noe som er større enn oss: Skjønnhet.

ANNONSE

De gamle ville si at fuglene sang til Guds pris, av glede over skapningen. Over å få være i live.

Fuglesangen fylte meg med ærefrykt.

Skjønnhet er motstykket til det vi ofte beskjeftiger oss med på Document. Skjønnheten er umistelig. Hvis vi mister blikket for den er det ikke stort tilbake.

Å beskjeftige seg med ondskapen innebærer et stykke på vei å gå inn i den. Vi forstår ikke det vi står overfor uten en viss innlevelse i ord og handlinger, stilt opp mot det som er sivilisasjonens normer. Vi skal vite hva vi selv står for for å kunne møte det onde.

I tilfelle jihad-terroren er den en ny «benchmark» i ondskap. Siden denne har nådd  våre byer og kan inntreffe når som helst, blir det tvingende nødvendig å forsøke å forstå. Hvis vi vil forstå må vi ta konsekvensene av terroren. Vi må si farvel til verden slik den var. For noe er forandret etter at Europa ble arena for islams dødskamp.

Man må dvele ved fenomenene for å erkjenne dem, og denne erkjennelsen er den normale verdens måte å erobre ondskapen på. Men man sitter med en viss sorg tilbake, over at vi ser ut til å skulle gjennom en kamp med så mye ondskap. Man forstår at man vinker farvel til en normal verden.

Det er heller ikke noe hyggelig å fortelle menneskene at dette er noe som har gjort sin entre i de samfunn de lever sine liv.

Mennesker er ganske avhengig av hverdag og normalitet. Jihad er noe helt annet. Etwas ganz anderes. Det er apokalypse. Medier og politikere, selv ekspertene, viker unna ordet jihad. De snakker heller om radikalisering. Selv ordet islamisering forsøker de å normalisere.

Mange har etterhvert forstått at vi står overfor et komplisert, stort fenomen som har sitt utspring i sentrum av konvensjonell islam.

Skal man overvinne det, må man gå inn i det. Ikke redusere det til noe som ligner på noe kjent. Vi har kjent en type ondskap før som var like apokalyptisk: Nazismen.

Kommunismen var mer variert: Stalin og Pol Pot viste den folkemorderiske siden, men post-Stalin ble kommunismen gammel og senil.

Det er et svært utvendig bilde vi har av begge ideologier. Vi spør ikke: Hva slags menneskebilde hadde de? Kanskje fordi vi da vil måtte erklære hvilket vi selv har. Og det er vi ikke sikre på lenger.

Hva slags menneskebilde har islam? Det spørsmålet stilles aldri.

Vi hører bare fraser. Er det noe jeg er blitt sikker på i løpet av sommeren så er det at Erna Solbergs forsikring om  at – «vi gjør tingene så mye bedre enn mange andre»- eller Rune Berglund Steens – «integreringen i Norge går skamløst godt» er varsler om at også Norge kommer til å møte noen store skuffelser i fremtiden.

Hva er det vi er gode på? Troskyld, naivitet og enfoldighet. Det blir ikke god integrering av det.

Det er heller de motsatte egenskapene som gir god integrering: Klare grenser, noen gulrøtter og harde sanksjoner. og brutal ærlighet.

«Sånn gjør vi det her».

Enhver kultur verdt navnet forutsetter «noe annet»., som den ubevisst måler seg mot. Det er immatrielle verdier. Det som virkelig betyr noe går oss ofte hus forbi.

Det kommer til oss i det Ingmar Berman kaller Vargtimmen, i bruddet mellom natt og en ny dag.

I denne timen meldte han seg, Mestersangeren.

Det nærmeste jeg kan komme på å sammenligne med er Mozart. Du hører på noe som høres ut som en lek, men den som leker er så suveren at du fascineres og trollbindes. Først ved refleksjon merker du at det bak leken ligger noe mye større. Den som leker tar deg opp og lar deg falle ned. Det er uanstrengt og storslagent på en gang. Det høres ut som den som synger gjør det uten den minste anstrengelse, men det er en  styrke og en intensitet i sangen som gjør noe med deg. Overfor det virkelig store kapitulerer vi. Vi overgir oss. Det fikk meg til å kjenne at livet er noe man kan overgi seg til.

En fuglesang kan bygge bro mellom hjertene, for ingen som hørte denne mestersangeren kunne unnlate å bli beveget.

Sansen for skjønnhet er nedlagt i oss, men hvor kommer den fra? Hvor kommer Skjønnheten fra? Når man begynner å tenke etter forstår man at grekerne æret noe som var større enn dem selv. Dette noe tilskrev de gudene. Gjennom dette at noe var større enn dem vant de ærefrykt. Ærefrykt vil si at noe var større enn dem, men det var en frivillig underkastelse.

Denne verden de befant seg i, og som gudene opprettholdt, kalt de Kosmos, som betyr Smykke.

Slik kunne energien fra fuglen gjennomstrømme menneskene, for den var guddommelig.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629