Kommentar

Ilja Repin, Jesus fristes av Djevelen (1901-03)

 

Noe av det første som slår en ved fortellingen om Jesu fødsel, er hvordan omgivelsene reagerer med en forening av glede, håp og ærefrykt. Mange vil ha kjent lignende følelser på barnets vegne ved forøkning av egen familie.

Menneskene i Jesu omgivelser reagerte på denne livsbejaende måten, til tross for at de levde mer strevsomme liv enn de fleste av oss gjør i dag. Hvor hentet de denne vitaliteten fra med alle vanskelighetene? Den vordende småbarnsfamilien, som var ute på et påtvunget ærend hjemmefra, hadde knapt ordentlig husvære for natten.

Omstendighetene var alltids uvanlige. Dette var ikke et barn som alle andre. Det var intet mindre enn Gud som hadde besluttet å gjøre seg til menneske. De foresatte skred da også til verket med stort alvor.

Så var det da heller ikke en slik gud man var vant med. Som tidligere fortellinger vitner om, hadde han vært streng og nådeløs. Men nå gjorde han seg bitte liten. Siden skulle han fortelle oss at vi må behandle de små ordentlig, ellers kommer vi ikke inn i hans rike.

De som i egenskap av nybakte foreldre eller foreldre-in-spe ikke klarer å mobilisere den samme livskraftige ærefrykten i dag, kan til sitt forsvar muligens anføre at de selv ikke har unnfanget eller satt til verden en guddom. Himmellegemene ordnet ikke med noen uvanlige konfigurasjoner til ære for den nyfødte, ei heller kom vismenn langveisfra med gaver.

Men hvis man tenker seg litt om, eller får hjelp til å tenke i de baner, er det en annen ting som kan slå en enda mer enn de vilt fremmede gjeterne fra markene i nærheten som kom i dyrkelsens ærend. For hvis Gud gjør seg til menneske, kan en guddommelig dimensjon også være innen rekkevidde for mennesket? Kan noe være større enn å etterstrebe noe slikt?

Den voksne tilværelsen til det lille barnet som var blitt født i Betlehem, lærer oss at et hellig liv ikke er noe slaraffenliv. Maria må tidlig ha ant uro.

Da guden som gjorde seg til barn, ble voksen, ble han et ekte mannfolk. Han var mild med de ydmyke og hard med de harde. Han helbredet. Han tok til motmæle mot ondskap og falskhet og griskhet. Han slet og kjempet, og han unnlot ikke å ta stilling mot makten eller den kompakte majoritet. Det kostet. Han betalte den ytterste prisen.

Ingen kan forvente at en selv eller ens barn er rede til å hanskes med Jesu prøvelser. Men alle må regne med at livet ikke er uten vanskeligheter. Den uvanlige freden og velstanden som vi har levd under i årtier, har imidlertid berøvet oss denne sansen for det tragiske. Vi har oppgitt den til fordel for en illusjon om det perfekte, og denne perfeksjonen er fremfor alt komfortabel. Vi ønsker ikke å ta opp vårt kors, og vi ønsker ikke å bli litt som Gud.

Mange som observerer vår verdens triste tilstand i dag, sier at de er glade for å være gamle nok til å slippe å oppleve det tragiske som de mener er uunngåelig. Andre sier at de ikke vil sette barn til verden på grunn av den samme formodede uunngåeligheten.

Men dette er å glemme lærdommene fra den mest sentrale teksten i vår sivilisasjons litterære kanon. Livet er verdt å leve til tross for vanskelighetene det innebærer. Derfor må vi feire livet selv om betingelsene ikke er perfekte. Vi må glede oss over fødselen selv om vi vet at barnet ikke får et sorgløst liv. Har vi noe annet valg enn å feire livet i en verden full av død, med mindre vi er lei av livet selv?

Julens budskap er altså ikke bare et budskap om glede og håp, men også om en utfordring.

Er det dårlig samvittighet overfor egen utilstrekkelighet som får en til å takke nei til denne utfordringen? Eller er det ingen som får hjelp til å se på livet med et slikt blikk lenger?

Kirken er dessverre ikke til noen større hjelp. Den himmelske Jesus er omgjort til en sekulær Jesus. En slags godfjottet SV-er. En terapeut som hjelper oss til å føle oss bedre ved å innta bestemte holdninger som har erstattet avlatshandelen.

Men han ble oppdratt av foreldre som ikke klagde over sin situasjon. De måtte flykte til Egypt, men de dro hjem da det var trygt – omstendigheter som pave Frans behendig glemmer. Den Jesus som enhver konfirmant fikk høre om for hundre år siden, var en som ganske riktig tok stilling og stilte krav, men han var også en som tilgav menneskelig utilstrekkelighet. Du har lov til å gå på trynet, men du har ikke lov til å la være å prøve. Ville han ha stilt seg nådig overfor unge, sterke menn som risikerer livet for å rømme fra hjemmets strev og søke en tilværelse på trygd i Tyskland? Høyst tvilsomt.

Om man etterstreber det guddommelige, om livet vies tjeneste til noe uendelig mye høyere enn en selv, er man dømt til å gå på trynet av og til. Men hva er alternativet? Det sterile slaraffenlivet?

Hvilket liv vil du leve?

Hvilken Jesus vil du ha?

 

Kjøp Primo Levis «Hvis dette er et menneske» her.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også