Kommentar

Etter at Aleppos tidligere biskop, den nylig avdøde Giuseppe Nazzaro, fremfor et italiensk publikum sist vinter hadde fortalt om den syriske tragedien slik han hadde sett den på nært hold siden 2012, for deretter å advare om at lignende ting kunne skje i Europa hvis vi ikke er på vakt, var det en i forsamlingen som grep ordet og spurte: «Eksellense, jeg blir grepet av en følelse av maktesløshet av det De forteller. Hva kan vi her i Europa gjøre?» Svaret lød: «Vær glade, og ikke vær redde. La ikke frykten hindre dere i å få barn. Lev et aktverdig liv, og behold fremtidshåpet. Men vær fremfor alt glade. Det sømmer seg ikke for kristne å henge med hodet.»

Til tross for at det neppe finnes noe større øyeblikk i livet enn å se ens egne barn komme til verden, har vi i Europa en tid vært redde for å sette barn til verden. Verden synes å ha blitt så utrygg, ugjenkjennelig og uforutsigbar, og det ville vente barna så mange vanskeligheter – økonomiske, sosiale, sikkerhetsmessige. Kynisme, manglende samhold. Men kanskje er disse grunnene for det meste vikarierende. De fleste av oss vil nok mene at livet er verdt å leve til tross for vanskelighetene. Burde vi ikke tro at det samme skulle gjelde barna?

For det er når alt kommer til alt en rasjonell tro. Barna som fødes i dag, har gode utsikter til et godt liv. Men alt som vedrører fremtiden, har naturlig nok et element av risiko i seg. Og det er så mange farer som med rasjonalitetens hjelp er fjernet fra våre moderne liv, at vi ikke er komfortable med restrisikoen som uunngåelig er forbundet med et levd liv. Redusert til sosiologer foretrekker vi analyserte liv – selv når det gjelder våre egne. Det er som om den rasjonaliteten ikke gir plass for usikkerheten som er forbundet med fremtidstroen. Skulle selv den rasjonelle troen ha behov for en irrasjonell, magisk dimensjon?

Store deler av verden minnes i kveld Jesu fødsel. Omstendighetene rundt begivenheten var alt annet enn ideelle. Barnet kom til verden i særdeles ukomfortable omgivelser. Men foreldrene klagde ikke, ei heller var det noen NGO-er som klagde i deres sted – slike fantes ikke i Romerriket.

Nå sier riktignok tradisjonen at dette ikke var hvilke som helst foreldre. Det vil si, i egenskap av snekker og ungjente hadde de ikke store materielle eller intellektuelle ressurser, men de var blitt stålsatt ad åndelige omveier. Det lå et tungt ansvar på deres skuldre. Det var intet mindre enn verdens skaper som hadde bestemt seg for å komme i personlig kontakt med menneskeheten på denne originale måten, og de utvalgte aksepterte sitt mandat – slik de ulærde, enkle og til dels kanskje småkriminelle disiplene gjorde da menneskesønnen noen år senere kalte dem til seg.

Om man skulle driste seg til å hente litt inspirasjon fra den bemerkelsesverdige kvelden for over to tusen år siden, kunne man muligens spørre seg: Hvis Gud våget å legge hele menneskehetens frelse i hendene på et par enkle oldtidsmennesker uten all verdens ressurser i en okkupert bakevje av en provins med korrupt regjering, skulle ikke mennesker i – de riktignok noe ufullkomne – demokratienes moderne og opplyste tid våge ansvaret for et barn eller tre uten denne voldsomme oppgaven foran seg?

Barnet kan godt forstås metaforisk også. Den uselviske oppgaven vi vier oss til fordi den er større enn oss selv, trenger ikke være en krabat. Men la oss uansett ta biskop Nazzaros ord til oss: Vi henger ikke med huet. Livet er sterkere enn døden. God jul!

Les også

Banaliteter -
Nasjonal abort -
Slik dør menn -
Om friheten (II) -

Les også